Den ettermiddagen alt endret seg

Prøv å forestill deg: Du har et godt liv. Jobben som sjåfør gir deg en stabil og god inntekt, det samme gjør konas jobb i en offentlig etat. Dere har nettopp nedbetalt huset. Barna er sunne og friske. Eldstedatteren på 17 er et skolelys som gleder seg til å begynne på universitetet.

Men så rykker krigen, som lenge bare har vært en fjern buldring, nærmere. Politikere kommer med trusler.

Krigen har styrt unna din landsby før, du håper den vil gjøre det denne gangen også. Lokale myndigheter sier at det ikke er noen grunn til å flykte og at alle må bli igjen og kjempe. Men du er urolig. Du er redd for at noe skal skje med barna. Du ser på nyhetene hele tiden.

Så en ettermiddag begynner plutselig granatene å falle. Datteren til en nabo bli drept, en annet nabo blir alvorlig skadet i benet. Dere får høre om at flere er blitt drept av en granat i en landsby like i nærheten.

I løpet av kvelden blir kampene og bombardementet stadig verre. Du skjønner at det står om livet og at dere må flykte nå.

Du ber de to døtrene og sønnen din stappe det de kan i skolesekkene sine. I all hast samler du og kona sammen det lille dere har av kontanter. Dere finner fram identifikasjonskort og papirene som viser at huset er deres.

Så løper dere ut i mørket. Østover, vekk fra kampene.

I tre døgn flykter dere. Går om natta og gjemmer dere om dagen. Så kommer dere omsider til grensa til Irak. Men vakter nekter dere å passere. Du kommer i kontakt med noen menn som tilbyr å smugle deg og familien over på den andre siden. Det er dyrt, men du har ikke noe valg. En mørk kveld blir dere fraktet over.

Et nytt liv

- Og nå er vi her. I et telt, i en leir i Irak.

Radwan Abdul-Qader Hussein, 47, rister oppgitt på hodet. Vi sitter med bena i kors i det lille teltet som de siste 5-6 ukene har vært familiens hjem. Madrassene familien sover på og noen få eiendeler er sirlig stablet i det ene hjørnet. Døtrene, Sandra på 13, og Sidra på 17, serverer te. 11-åringen Abdul Khader på sitter trygt plassert i armkroken til faren.

Leiren heter Bardarash. Den ligger på en solsvidd slette i nord-Irak, i den kurdiskkontrollerte delen av landet. Fra Bardarash er det bare et par timers kjøring til storbyene Mosul og Erbil. Det er også bare 12-13 mil til den den syriske grensen.

Leiren, som i all hovedsak sett består av rekke på rekke med gråhvite telt, er i seg selv et trist eksempel på hva folk i Irak og Syria har gått gjennom de siste årene. I tre år huset den 8-9 000 irakiske internflyktninger som alle var shabaker, en etnisk minoritet. De ble forfulgt av IS og søkte beskyttelse i den kurdiskkontrollerte delen av landet. I 2018 kunne de dra tilbake.

Så stod leiren tom i drøyt ett år. Men siden oktober i år har leiren igjen blitt fylt opp av mennesker på flukt fra krig. Nå bor det omlag 10 000 syriske kurdere i Bardarash.

En annen verden

Det storpolitiske spillet som fikk så enorme konsekvenser for familien Hussein og tusenvis av andre familier begynte med en telefonsamtale mellom USAs president Trump og Tyrkias president Erdogan 6. oktober i år.

Etter samtalen bestemte Trump seg for å trekke de amerikanske soldatene ut av nordøstlige Syria. Tre dagen senere gikk tyrkiske tropper inn i Syria.

"Big success on the Turkey/Syria Border. Safe Zone created", tweetet president Trump 23. oktober. Men det var verken en suksess eller trygt for familen Hussein. De var på flukt. I likhet med om lag 200 000 andre syriske kurdere.

I luftlinje ligger Bardarash bare rudt 30 mil fra familiens hus i Qamishli i nord-Syria. Men det kunne like gjerne vært på andre siden av jorda.

- Hver morgen når jeg våkner tror jeg et lite øyeblikk at jeg hjemme. Det er like forferdelig hver gang jeg det går opp for meg at vi ligger her i teltet, sier Radwans kone, Sardia.

38-åringen snakker mye og har lett for å le. Men tårene kommer fort når hun og datteren Sidra forteller om livet de hadde før. Med venner og familie, som nå er spredd for alle vinder. Et liv med framtidsplaner.

De tre barna i familien er alle skoleflink og foreldrene er opptatt av utdanning. Sidra hadde akkurat kommen inn på universitet og planen var å studere medisin. Nå bruker hun mesteparten av dagene på sove, det er ikke stort annet å finne på. Det er heller ikke noe skoletilbud til Sandra og Abdul Khader i leiren.

Håper på Kanada

Det nye livet til familien Hussein er ikke preget av akutt nød. Det finnes flyktningleirer i regionen hvor situasjonen er verre. Bardarash er trygg og godt organisert av Flyktninghjelpen, Unicef og de andre hjelpeorganisasjonen som jobber der.

Men livet i leiren ikke preget av luksus. Familien på fem spiser som regel bare ett skikkelig måltid om dagen, de er helt avhengig av maten de får av hjelpeorganisjonene. Radwan forteller at de fortsatt har litt sparepenger igjen og at de av og til kjøper frukt og grønnsaker i leiren. Men pengene tar snart slutt. Og om kort tid kommer vinteren. Det blir neppe snø, men det blir kaldt og vått. De fem har verken vintersko eller varme klær.

Men likevel: både Sardia og Radwan sier at de ikke tør å reise tilbake til Syria.

- Det er uaktuelt å vendte tilbake. Huset er ødelagt og det er ingenting for oss der. Og det kan jo bli krig igjen. Foreløpig blir vi her, kanskje jeg kan få meg en jobb i Erbil etter hvert, sier Radwan.

Men han sier det uten overbevisning. Han vet godt at han ikke får lov å bevege seg ut av leiren og at det uansett er vanskelig for en 47-åring uten nettverk å finne seg jobb i en ukjent storby i et nytt land. Bekymringen for barna er tydelig i blikket til 47-åringen da jeg spør om framtida.

- Jeg vet ikke. Vi har noen slektninger i Canada, kanskje vi kan kommer oss dit. Det aller viktigste er at vi er sammen og at vi er trygge, sier han.