Jeg drømmer om at dette marerittet skal ende, sier Iman al-Mala (19) med den ti måneder gamle datteren Ater Alnada, født på fukt, på armen. Sammen med ektemannen flyktet hun fra de harde kampene i en forstad til Damaskus. Nå er tobarnsmoren én av mer enn 4 millioner flyktninger i Syrias naboland. Flyktningstrømmen ut av Syria har lagt et enormt press på Libanons skole­system, infrastruktur og økonomi.
Jeg drømmer om at dette marerittet skal ende, sier Iman al-Mala (19) med den ti måneder gamle datteren Ater Alnada, født på fukt, på armen. Sammen med ektemannen flyktet hun fra de harde kampene i en forstad til Damaskus. Nå er tobarnsmoren én av mer enn 4 millioner flyktninger i Syrias naboland. Flyktningstrømmen ut av Syria har lagt et enormt press på Libanons skole­system, infrastruktur og økonomi.

Det lille landet som bærer den tunge byrden

Flyktningstrømmen fra Syria har lagt et enormt press på det lille nabolandet Libanon. Om lag hver tredje innbygger er nå flyktning. – Vi kan ikke bære hele byrden, sier ordføreren i Anjar – en by der befolkningen er mer enn tredoblet.

Publisert

«Jeg håper ikke folk i Europa tror vi klarer å bære denne byrden alene.»

Garabed Pamboukian, ordfører, Anjar

Libanon

  • Republikk som grenser til Israel i vest og Syria i nord og øst. Om lag
  • 5,8 millioner innbyggere, hvorav rundt 1,8 millioner er flyktninger fra Syria, Palestina og andre land.
  • Selvstendig i 1943. Har et politisk system som søker å balansere mellom ulike deler av befolkningen; statsoverhodet må være maronittisk kristen, regjeringssjefen sunnimuslim og parlamentslederen sjia-muslim. For øyeblikket er det ingen president i landet.
  • Parlamentet har 128 medlemmer (halvparten kristne og muslimer)
  • Rundt 45 prosent av libanserne er kristne, 55 prosent muslimer. Flertallet av flyktningene er sunni-muslimer.

Butikkene ligger tett langs hovedgata i grensebyen Majdel Anjar. Frukt- og grønnsaksboder, en jernvarehandel, flere kebabutsalg og en bensinstasjon. En gruppe libanesiske soldater sløver i skyggen av vaktboden sin. Piggtråd er strukket på toppen av det høye murgjerdet. Bak snirkler veien seg oppover åssiden. Men det er ikke stor trafikk. Tre biler og en minibuss står og venter på å slippe gjennom.

– Ikke gå ut av bilen her. Her er det fult av jihadister. Får de en mulighet, griper de den, sier Bistandsaktuelts sjåfør.

Skjør balanse

På den andre siden av fjellene bak grenseposten raser borgerkrigen i Syria på femte året. En fredelig løsning synes fjernere enn noen gang. Minst 240 000 mennesker er drept og hele byer er lagt i ruiner. For den syriske befolkningen er krigen et daglig mareritt, en katastrofe av ufattelige dimensjoner.

Men også for Libanon er konsekvensene dramatiske. Landet er på størrelse med Aust-Agder, har 18 offisielle religiøse grupper, en svært turbulent historie og et politisk system som er spesialkonstruert for å temme sekteriske motsetninger. Libanon har tatt imot minst 1,1 millioner syriske flyktninger siden 2011.

Mange mener tallet kan være så høyt som 1,5 millioner. De aller fleste er sunni-muslimer. Fra før var det rundt 300 000 palestinske flyktninger i Libanon. Det er ikke gjort en folketelling i Libanon siden 30-tallet og ingen vet hvor mange som bor i landet. Trolig er nesten hver tredje person i Libanon nå flyktning. En stor belastning for et land med en konfliktfylt historie hvor den sekteriske balansen er hårfin.

– Det kan godt være fra 1,4 til 1,6 millioner flyktninger fra Syria i Libanon. Selvfølgelig er det en enorm utfordring for et lite land med en svak stat, sier Sami Salhab. Han er professor i internasjonal og humanitær rett ved Saint Joseph University i Libanon.

Født på flukt

Når man står ved den godt bevoktede grenseovergangen al-Masnaa i Majdel Anjar, har man den voldsomme borgerkrigen i Syria i ryggen. Foran seg kan man skue utover den frodige Bekaa-dalen, Libanons største og viktigste landbruksområde. Dalen dekker deler av øst-Libanon og går også inn i Syria. Somrene her er lange og varme, vintrene er kalde. Her dyrkes grønnsaker og frukt, og ikke minst er dalen hjertet i landets stolte vinproduksjon.

For mange av de som flyktet fra Syria mellom 2011 og slutten av 2014, da grensen til Libanon var åpen, var Bekaa første stopp. Over hele dalen ligger det små grupper med improviserte telt og hytter. Store organiserte leirer finnes ikke, landet er ikke tilknyttet FNs flyktningkonvensjon og myndighetene ønsker ikke etablerte flyktningleirer. Trolig er det minst 370 000 syriske flyktninger i Bekaa, mer enn i noe annet område i Libanon.

Iman al-Mala (19) er en av dem. Sammen med ektemannen og deres lille datter, kom 19-åringen til Bekaa for litt over halvannet år siden. Da hadde den lille familien allerede vært flere måneder på flukt, etter at nabolaget deres i den syriske hovedstaden ble jevnet med jorden.

Drømmen

Da Iman al-Mala og ektemannen Osama Rateb (30) giftet seg i 2009 drømte de om et lykkelig liv sammen. Den 19 år gamle kvinnen håpet de skulle få sitt eget hjem, og at barna deres skulle vokse opp i trygge omgivelser. Med ektemannen i fast jobb som baker, lå alt til rette for at drømmen skulle gå i oppfyllelse.

– Jeg var lykkelig da vi giftet oss. Vi håpet på et godt liv sammen. Men så kom krigen, sier hun til Bistandsaktuelt.

Nå bor hun, ektemannen, den to år gamle datteren og en baby ved et jorde, utenfor Bar Elias i Bekaa. Babyen ble født mens de var på flukt.

– Jeg drømmer om at dette marerittet skal ta slutt. Livet her er hardt. Det er umenneskelig. Vi har ingenting, Masha´ Allah, sier Iman al-Mala stille.

Huset Iman og Osama delte med storfamilien i forstaden Jobar i Damaskus er nå helt ubeboelig. Bombet til ruiner. Familien bestemte seg for å flykte da det ble truffet under harde kamper mellom Den frie syriske hær (FSA) og regimets styrker. Ifølge Osama Rateb kontrollerer FSA fortsatt bydelen med støtte fra den Al-Qaida-tilknyttede Nusrafronten. Han omtaler Jobar som en krigssone, der det ikke er mulig for vanlige folk å bo.

– Huset vårt ble truffet av regimets tønnebomber. Flere familiemedlemmer ble drept i angrepet. I nabohuset overlevde ingen. Da bestemte vi oss for å flykte, sier Osama Rateb.

Landarbeider

Han forteller at livet i leiren er hardt. Som mange andre av de syriske flyktningene i Bekaa, har 30-åringen også tatt arbeid på åkeren, når han har fått tilbud om det. Men han forteller at lokale bønder utnytter flyktningenes sårbare situasjon.

– Dersom vi er så heldig å få tak i en jobb en dag, får vi ekstremt dårlig betalt. Noen ganger får vi ikke betalt i det hele tatt. Mange lokale utnytter at vi ikke har arbeidstillatelse, sier Osama Rateb.

Han forklarer at den store drømmen er en gang å kunne returnere til Jobar. Å gjenskape det livet han og kona hadde der, med de to døtrene.

– Men jeg vet at det ikke vil skje. Krigen i Syria har blitt en internasjonal krig, og jeg tror ingen vil klare å få en ende på den. Når jeg tenker på at mine døtre aldri vil få oppleve å leve i Syria.... Det er enormt smertefullt, sier den 30 år gamle tobarnsfaren og lukker øynene:

– Det kan kanskje se ut som om vi er lykkelige på utsiden. Jeg kan fortsatt smile, men inni meg føler jeg en enorm smerte.

Sliten ordfører

Bare noen kilometer fra leiren hvor Iman al-Mala og Osama Rateb overlever etter beste evne ligger landsbyen Anjar. På sitt romslige ordførerkontor tenner Garabed Pamboukian seg nok en sigarett. Han tar et dypt drag og puster ut.

– Å være ordfører i Anjar pleide å være en drømmejobb. Jeg gikk hjem klokka to hver dag. Etter at flyktningene kom, har det vært mer som å jobbe på et akuttmottak på et sykehus. Telefonen ringer døgnet rundt, sier han og slår oppgitt ut med hendene.

I fem år har den frittalende og karismatiske 60-åringen vært ordfører.
I byen og området rundt bor det stort sett folk med armensk bakgrunn. De er ortodokse kristne og kom til området etter å ha flyktet fra Tyrkia på 1930-tallet.

Den gang var området fattig og uutviklet. Men de armenske flyktningene bygde hus og kanaler. De plantet over 3 millioner frukttrær. I dag er byen velholdt. Anjar er omkranset av store fruktplantasjer og rektangulære åkre. Samtidig ligger det små klynger med improviserte telt og hytter bygd av sammenraskede materialer over alt. Og mange flyktninger har leid seg inn hos familier i området som har et ekstra rom eller en ubrukt garasje. Ordføreren forteller engasjert om hvordan krisen i Syria fullstendig har forandret hverdagen for folket i området.

– Vi var rundt 3500 mennesker her, nå er vi 15-16 000. Siden vi er rett over grensen, er dette første stopp for mange flyktninger.Tenk deg selv! Vi er ikke satt opp for dette, vi har ikke kapasitet. Vann, søppel, elektrisitet, helse – kort sagt hele vår infrastruktur knaker i sammenføyningene. Et eksempel: vi pleide å måtte håndtere 6-7 tonn søppel om dagen, nå må vi håndtere minst 25 tonn, sier han.

Vannmangel

Ordføreren vil vise fram det nye vannsystemet kommunen bygger i skråningen utenfor byen.

– Vi hadde et system som var beregnet på 3-4000 mennesker. Nå er det minst 15 000 som skal ha vann, hver dag. Vi er nødt til å få på plass et nytt system, sier han etter å ha kjørt oss ut på smale grusveier i en firehjulstrekker.

Kommunen samarbeider med Kirkens Nødhjelps partner i Libanon, den ortodokse kristne hjelpeorganisasjonen IOCC, i vannprosjektet. Organisasjonens vannekspert, Fadi Haddad, forteller at vannmangel er et blitt enormt problem i hele Bekaa-dalen.

– Vi ser det overalt: vannkapasiteten i dette landbruksområdet er sprengt. Brønnene må bores stadig dypere. Det var et problem allerede før flyktningkrisen, nå er det blitt akutt, sier Haddad.

Fattige libanesere

Bekaa-dalen et bare ett av flere områder i Libanon hvor syriske flyktninger og fattige libanesere bor tett på hverandre. Fra balkongen kan familien til Mohammed Anwar skue ut over én av de mange uformelle bosettingene i Bekaa; en samling telt, plastpresenninger, planker og tepper.

– Vi blir utkonkurrert av syriske flyktninger som jobber billig. Strøm er også blitt et problem. Men jeg har ikke noe imot dem; jeg skjønner at de har det tøft, sier han.

Ordfører Pamboukian understreker at det er uhyre viktig at bistand som kommer inn også hjelper libaneserne som allerede bor her. FN anslår at det finnes nærmere 1,5 millioner fattige i Libanon. Det store flertallet av disse fattige libaneserne bor i områder der det også bor mange flyktninger.

– Til å begynne med kom enkelte organisasjoner løpende med penger bare til de syriske flyktningene, mens lokalsamfunn og fattige libanesere ikke fikk noe. Det er klart det skaper store spenninger. Men nå har de fleste organisasjonene skjønt at en slik fremgangsmåte skaper problemer. Jeg håper ikke folk i Europa tror vi klarer å bære denne byrden alene.

Powered by Labrador CMS