Vi gir helsehjelp til alle, ikke straff oss for det

Det er 20 år siden starten på den såkalte «krigen mot terror», i kjølevannet av angrepet 11. september 2001. Nylig ga Leger Uten Grenser ut en rapport der vi har studert konsekvensene av krigen mot terror for våre frontlinjearbeidere. Vi snakket med flere av våre ansatte i Nigeria, Afghanistan og Irak - noen av områdene som har blitt hardest rammet av krigen mot terror. Det vi har blitt fortalt er skremmende. Å jobbe i krig- og konfliktområder var allerede farlig og utfordrende, men å jobbe i områder preget av anti-terrorlover, bidrar ofte til å «strø salt i såret», forteller én av våre kolleger.

Beskyldes for å «støtte terrorister»

For frontlinjearbeidere har konsekvensene av krigen mot terror vært brutale. Våre ansatte forteller at de har blitt slått, trakassert, krenket og beskyldt for å «støtte terrorister» når de har gitt helsehjelp ved sykehus eller i ambulanser. Det forventes at de skal avvise pasienter basert på hvem som kan anses å være en «terrorist».

Det er spesielt to grunner til at vi opplever det som svært krevende å nå ut til de som trenger det mest i slike konflikter. For det første er væpnede grupper ofte fiendtlig innstilt til teamene våre, og i noen tilfeller aksepterer de kun vår tilstedeværelse dersom de ikke anser oss som å ha for tette bånd til myndighetene. For det andre handler myndigheter - som kjemper mot disse gruppene - ut fra militære strategier heller enn faktiske humanitære behov. Denne typen kontroll, som også har innvirkning på oss, skaper mistro hos væpnede grupper. Begge parter har angrepet oss når de har hatt en oppfatning om at vi hjelper fienden deres. Resultatet er at vi i slike kontekster som oftest ikke når ut til de menneskene som trenger det mest.

Alle er noens terrorister

Å utpeke en fiende som "terrorist" kan være en måte for en stat å skaffe seg økt makt på. Det kan virke så attraktivt at det er umulig å takke nei til. Man trenger ikke lete lenge for å finne eksempler fra internasjonale kontekster der dette har vært et fremtredende virkemiddel stater har benyttet seg av. Russlands eksempel i Tsjetsjenia ble etterfulgt av USA og deres allierte, gjennom krigene i Afghanistan og Irak, og sammen med Israel i Gaza og på Vestbredden. Disse eksemplene har banet vei for andre i ettertid. Krigene i Kamerun, Mali, Mosambik, Nigeria, Syria, Jemen og utallige andre kriger, utkjempes nå mot en fiende som er utpekt som terrorist. Alle er noens terrorister.

I disse områdene har våre ansatte vært vitne til at pasienter har blitt arrestert mens de ligger i sykehussenger. Sykehus og helsesentre har blitt utsatt for målrettede angrep og ødelagt i bombeangrep som ofte ikke skiller mellom de som tar direkte del i en konflikt, og de som ikke gjør det. Disse to kategoriene blir erstattet av en generell mistanke om kriminalitet. Det fører ofte til at mennesker som befinner seg i et område under kontroll av en «terroristgruppe», fratas all beskyttelse. Sivile blir rammet av beleiringer av et område eller blir utsatt for direkte angrep. Bistand blokkeres eller gjennomføres i tråd med militære prioriteringer, ikke humanitære behov.

En farlig gråsone

Slike situasjoner og hendelser blir ofte rettferdiggjort av de som kjemper mot terror. Andre ganger blir konsekvensene rett og slett oversett, fordi «terrorister» ikke regnes som væpnede opposisjonsgrupper som internasjonal humanitær lov gjelder for. De er snarere «kriminelle» som kan utryddes som en del av den globale krigen mot terror. Slik blir internasjonale lover satt opp mot antiterrorlover. I gråsonen mellom disse to ulike lovgivningene, finner stater økt militært handlingsrom. Dette kan virke abstrakt, men det er et reelt problem for våre frontlinjearbeidere. Å yte bistand til sårede og syke er beskyttet under folkeretten, men det blir ofte kriminalisert i nasjonal antiterrorlovgivning.

«Med oss eller mot oss»

Ofte kan hindringene vi opplever bli fjernet ved at vi snakker og forhandler med alle parter i en konflikt. Leger Uten Grenser har gjort det i utallige kriger gjennom vår 50 år lange historie. Hvis vi blir sett på som nyttige og kan vise at vi ikke har tatt side i en konflikt, kan vi sette oss ned og ofte komme til enighet med både regjeringer og væpnede opposisjonsgrupper. Det sørger også for at vi kan jobbe trygt. I kontekster der anti-terrorlover benyttes bruker imidlertid stater ofte en ekstrem versjon av "med oss eller mot oss"-logikken. Teamene våre blir ofte forhindret fra å snakke med alle parter i en konflikt, enten fordi regjeringen forbyr det eller fordi de væpnede gruppene ikke stoler på oss.

I stedet for at stater anerkjenner konsekvensene av terrorbekjempelse, og sikrer at humanitær og medisinsk bistand får fortsatt beskyttelse, har vi sett at språket og logikken som blir brukt i krigen mot terror, får spre seg uhemmet.

Pasienter og helsearbeidere må beskyttes i krig

Det er et presserende behov for endringer i hvordan både humanitære arbeidere og samfunn vi jobber i blir behandlet av både myndigheter og opposisjonsgrupper i slike kriger. Vi må kunne hjelpe pasienter utfra behov, uten frykt for konsekvenser. Helsefasilitetene våre må skånes for enhver form for militære- og sikkerhetsoperasjoner. Menneskene vi bistår må behandles som sivilbefolkninger og beskyttes, ikke utpekes som tilhengere av terrorister. Vi må kunne snakke med de som potensielt kan utgjøre en fare for oss eller gi oss tilgang til de mest sårbare, uten å bli anklaget for å «støtte terrorisme».

Upartiske humanitære organisasjoner må fritas fra de juridiske regimene og militære taktikkene som har definert krigen mot terror. Truslene, trakasseringen, overgrepene og volden mot våre pasienter og helsearbeidere må stoppe. Upartisk humanitær hjelp kan ikke fortsette å være antiterrorens utilsiktede tap (collateral damage).