Vestlige stater har en egeninteresse i å hente sine borgere hjem fa leirene, mener Kristin Solberg som nå er aktuell med boka «Den andre». – Dette er våre statsborgere. Det er liten tvil om at barn som vokser opp i leirene står i fare for å bli radikaliserte om de ikke kommer seg ut, sier Solberg.
Vestlige stater har en egeninteresse i å hente sine borgere hjem fa leirene, mener Kristin Solberg som nå er aktuell med boka «Den andre». – Dette er våre statsborgere. Det er liten tvil om at barn som vokser opp i leirene står i fare for å bli radikaliserte om de ikke kommer seg ut, sier Solberg.

Bokaktuell:

Hun ville møte mennesket bak niqaben

Gjennom tre år har Kristin Solberg hatt tett kontakt med Aisha Shezadi Kausar, som forlot Bærum for å bosette seg i «kalifatet». Hva fikk en ung norsk kvinne til å støtte opp om IS ekstreme brutalitet? Svaret viste seg å være komplekst – og gjenkjennelig.

Publisert Sist oppdatert

Noen husker kanskje Aisha fra det norske mediebildet, som en type niqab-kjendis. Hun skrev blant annet i en antologi utgitt på Aschehoug forlag om å bruke niqab, for senere å snakke om teksten på en skoleturne.

Det siste møtte kritikk underveis. Hun deltok i et program på NRK som skulle vise reaksjonene man fikk om man gikk gjennom Oslos gater med niqab. Det endte med at hun fikk revet den av.

– Men jeg visste lite om Aishas bakgrunn før jeg fikk kontakt med henne, sier Solberg.

Og nettopp en krevende oppvekst, og hvordan Aisha i tenårene fant veien inn til IslamNet og senere Profetens Ummah, er deler av puslespillet som forklarer hvorfor Aisha fra Bærum i dag bor i en kurdiskkontrollert leir sammen med sønnen på sju i nordøst-Syria. Det er også bakteppet for NRK-journalist Kristin Solbergs nye bok.

I dag: Livet i en leir

Det er kurderne, som etter bakkekamper mot IS, mindre frivillig har måttet ta ansvaret for IS-kvinnene, barna deres, menn og eks-menn etter at IS ble jaget vekk.

Kvinner og menn er i dag delt i ulike leire. Alle tenåringsgutter skilles fra mødre med tvang til såkalte rehabiliteringsleire.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"><span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">Irak, 2016: </span>– Ideen til boka ble født da jeg dekket IS vekst og fall. Jeg så mye ekstrem brutalitet og lurte på hvem de er, de som støttet denne brutale gruppen, sier Kristin Solberg.</span>
Irak, 2016: – Ideen til boka ble født da jeg dekket IS vekst og fall. Jeg så mye ekstrem brutalitet og lurte på hvem de er, de som støttet denne brutale gruppen, sier Kristin Solberg.

– Kurderne har overtatt store deler av nordøst-Syria etter å ha jaget vekk IS, og drifter området på nåde fra Syrias president Assad. Assad har mer enn nok med et land i ruiner midt i en økonomisk krise, så kurderne er ikke hans største bekymring her og nå. Men en dag kommer han til å ville ta dette landområdet tilbake. Fra den andre kanten rasler Tyrkia med sablene mot kurderne, og har invadert flere ganger, forklarer Kristin Solberg.

I dag finnes tre leire med rundt 12 000 beboere her. Noen land henter sine borgere hjem og driver sakte repatriering, men stort sett vil ingen ha dem eller ta ansvar.

– Norge har lenge vært tilbakeholdne, i forhold til Sverige for eksempel, sier Solberg.

Hun forteller at både Unicef, Redd Barna og Røde Kors forsøker seg med hjelp i leirene, men at det er svært vanskelig å få innpass i Syria.

– Bistandsfolk jeg snakker med forteller at bare det å få tillatelse til å komme seg inn i Syria er en svært krevende prosess, både i form av sikkerhet og logistikk. De møter et svært tungrodd system hos myndighetene i Damaskus, og må gjennom en frustrerende prosess, sier hun.

2019: På leting etter Aisha

Solbergs bok har flere omdreiningspunkter: Vi følger Aisha fra barndommen i Bærum til hun reiser ned til kalifatet som 20-åring. Vi følger Solberg på jobb som journalist i Irak i 2014 og 15, da IS akkurat hadde tatt makten i flere områder. Her ser Solberg IS sine drap, henrettelser, kvinnesyn og herjinger med egne øyne og spør seg: Hvordan kan noen støtte dette her?

Vi er i samtiden og får de siste samtalene på telefon mellom Solberg og Aisha så sent som våren 2022.

Men vi begynner i 2019, da Solberg tråkker rundt i al-Hol-leiren på jakt etter Aisha.

I kaoset som råder der er det ikke lett å finne noen i det hele tatt. Alle ser dessuten like ut under niqabene. Solberg klarer etter hvert å se av kroppsspråket hvilke av kvinnene som «har Europa i kroppen». Det er noe med måten de står og går på. Til slutt fant hun henne.

– Aisha smilte ikke da jeg kom, men hun smilte da jeg dro. Jeg sa med en gang jeg ville skrive en bok, og at jeg ville forstå hvem som støttet en slik brutalitet IS holdt på med, sier Solberg.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"><span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">På grensa mellom Irak og Syria, sommeren 2019:</span> – Den første researchturen var mislykket. Jeg tok en båt over Tigriselven og lette i interneringleirer etter norske kvinner. Jeg fant ingen. Egentlig burde jeg kanskje ha stanset der, men jeg klarte ikke å la være å fortsette, sier Solberg.</span>
På grensa mellom Irak og Syria, sommeren 2019: – Den første researchturen var mislykket. Jeg tok en båt over Tigriselven og lette i interneringleirer etter norske kvinner. Jeg fant ingen. Egentlig burde jeg kanskje ha stanset der, men jeg klarte ikke å la være å fortsette, sier Solberg.

Solberg og Aisha møttes jevnlig i leiren i 2019, før pandemien gjorde at kontakten måtte skje digitalt.

– I det ene rommet vi møttes i leiren var det en klokke på veggen som ikke fungerte. Tiden sto stille. Det gjør den også i leiren. Plutselig har kvinnene og barna vært der en hel barndom. Sønnen til Aisha blir nå syv år gammel og skulle gått på skole. Det er ingen skole i leirene. De humanitære forholdene barna vokser opp under er elendige. Mange er underernærte og svake, det er lite mat der. I en periode døde i snitt et barn om dagen i al-Hol-leiren, sier hun.

Aisha har senere blitt flyttet til Roj-leiren som er hakket bedre.

– De har vann og ovner, men ovnene fører til hyppige teltbranner, sier Solberg.

I går: En brutal barndom

På overflaten var Aishas familie en velintegrert innvandrerfamilie som jobbet seg oppover i samfunnet.

Men under overflaten levde Aisha, søsknene og moren med brutal vold fra faren, både psykisk og fysisk. Skolen var heller ingen trygg havn, med mobbing og utenforskap. I en periode var barnevernet involvert i Aishas tenåringsliv, men det det var ikke vellykket.

Solberg beskriver i boken hvordan det var islam, og tilhørigheten Aishas følte i miljøer som IslamNet, som endelig ga den skjøre selvtilliten et tilholdssted.

– Hun ble en ekstremist, og ideologisk overbevist, før hun dro. Men de ytre omstendighetene i livet hennes var medvirkende. Det samme har jeg hørt fra mange i leirene. Akkurat som Aisha var det mange IS-kvinner som hadde krevende bakgrunner. De som reiste var ikke akkurat vår sosio-økonomiske elite. IS lokket med store hus, svømebasseng, betalt strøm, gratis møbler og en ektemann som skulle ta vare på deg. I glansdagene til kalifatet kunne de nesten tilby dette også, sier hun.

Det tippet over for Aisha da hun som svært ung alenemor sto uten verken inntekt eller sted å bo. Da den norske konvertitten Bastian Vasquez, nede fra Syria lovte gull og grønne skoger og tilbød henne å bli hans kone nummer 2, dro hun. Med på lasset var drømmen om å leve i tråd med sin konservative tro. Aisha sier det slik i boken:

Aisha: Jeg tror det å alltid føle seg som en failure er en av de største faktorene til at jeg har endt opp her i dag.

Solberg: Hva mener du?

Aisha: Etter at jeg fant islam, gikk det bare bedre og bedre med meg. Selvtillit, spirituelt, fysisk, det å ha venner …

Solberg: Så kom du inn i Profetens Ummah.

Aisha: En som alltid har hatt mye selvtillit og alltid er blitt sett opp til, vil kanskje aldri innse hva det betyr.»

- Vesten må utnytte tvilen

Kristin Solberg har gjennom Aishas fortelling funnet en historie hun mener er representativ for mange kvinner i leirene. Mange av dem hun møtte som hadde reist til den islamske staten fra europeiske land ville ikke ned til en krigssone, men trodde naivt de kunne leve i tråd med troen sin. Når de oppdaget virkeligheten ville mange hjem, men det viste seg krevende, om ikke umulig, slik situasjonen ble for Aisha også.

– Mange trodde på ideen om den islamske staten. Men så tapte IS, kalifatet raknet. Mange begynte å tvile på alt, og det er her i dette tvilsrommet som finnes i så mange IS-kvinner, verden burde utnyttet potensialet til å komme inn i sprekken. Det ville vært en smart ting å gjøre. Ikke kun straffe, men også rehabilitere og utnytte tvilen som er skapt, mener Solberg.

PST mener minst 10 kvinner reiste ned til IS-okkuperte områder, men Solberg har hørt om minst en til. Mange dro helt i det stille. Totalt er det snakk om 40 menn, hvorav flere er døde i dag. Bastian Vasquez er en av dem.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"><span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">Raqqa, Syria, 2019:</span> – Jeg er så vant til å bruke hijab på jobb at jeg sjelden tenker på det. Det gjør at jeg glir litt mer inn i mengden, som kan være positivt. </span>
Raqqa, Syria, 2019: – Jeg er så vant til å bruke hijab på jobb at jeg sjelden tenker på det. Det gjør at jeg glir litt mer inn i mengden, som kan være positivt.

Barnet som bli mishandlet til døde

Mange av oss som fulgte nyhetsbildet rundt IS-kvinnene husker kanskje at vi leste om en norsk IS-kvinne som mistet det lille barnet sitt. Men vi fikk aldri vite hvordan, før nå.

Det Aisha fortalte, er en grusom historie fra et ekteskap med norske Bastian, der han kontrollerer begge konene sine med psykisk mishandling og vold. Dette brukes også mot Aishas lille gutt, som blir slått, skremt, banket opp og etterlatt natt etter natt i et iskaldt rom, skrikende, mens moren låses inne og nektes å se til han.

– Til slutt dør den lille gutten. Dermed er dette på mange måter en gjenkjennelig historie om overgrep og mishandling mange kvinner lever i. Det som gjør Aishas historie spesiell, er at under IS var kvinner totalt underlagt menns kontroll.

Solberg skriver i boken:

«Men hvordan kan dere rømme? Kvinner kan ikke reise noe sted i kalifatet uten mannlig verge. Deres mannlige verge er Bastian. Uten ham vil dere bli stanset og returnert ved første kontrollpost.»

Solberg forteller at IS lever videre på landsbygda i Irak og Syria. Hun er sikker på at vi har mer uro i vente i fremtiden fra den kanten.

– Ideologisk er ikke IS bekjempet. Nye mennesker kommer til å la seg lokke. Vi må forstå for å forhindre dette. Det er ikke slutt på denne historien, verken for Aisha, oss eller verdenssamfunnet.

Aisha vil ikke hjem

I dag har Aisha bestemt seg for at hun ikke vil til Norge.

– Hun er redd for å miste sønnen sin, som er alt hun har. Hun er allerede traumatisert etter å ha mistet det første barnet, i tillegg til at hun selv har dårlige erfaringer med det norske barnevernet fra egen barndom. Alt dette, men mest adskillelsen fra sønnen, er det som gjør at hun ikke ser noen annen utvei, sier Solberg.

Hun forteller om tett kontakt med Aisha da hun skulle ta avgjørelsen om å komme til Norge eller ikke, og at det var svært tungt for Aisha å velge Norge vekk.

Men Aisha har fremdeles et ønske om å leve i en islamsk stat etter egen ideologisk overbevisning. Hun er redd for å miste seg selv i vårt samfunn, legger Solberg til.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Gjennom tre år hadde NRK-journalisten tett kontakt med Aisha Shezadi Kausar. – Aisha smilte ikke da jeg kom, men hun smilte da jeg dro, sier Kristin Solberg.</span>
Gjennom tre år hadde NRK-journalisten tett kontakt med Aisha Shezadi Kausar. – Aisha smilte ikke da jeg kom, men hun smilte da jeg dro, sier Kristin Solberg.

Solberg håper boken kan få leseren til å reflektere over i hvor stor grad vi mennesker er en konsekvens av våre omstendigheter, og i hvor stor grad vi tar egne valg.

– Når det gjelder Aisha, har jeg vekslet mellom å tenke at hun var fryktelig sårbar, men også at hun kunne tatt andre valg, sier hun.

Hun tror mennesket har i seg en evne til å få ideologiske skylapper.

– Vi i vesten gjør noe av det samme, vi lukker også øyene for overgrep som skjer i regi av egne stater.

Hva med IS-mennene?

Solbergs bok har størst oppmerksomhet rettet mot kvinnene som dro ned.

– Kvinner har barna med seg. De vekker i oss en del moralske spørsmål. Så langt er det heller ikke funnet norske menn i fengsler. Vi vet også lite om hva som har skjedd med IS-krigerne i andre deler av Syria enn de kurdiske. Sannsynligvis sitter de i fengsel uten lov og dom. I Irak ble mange dømt til døden, sier hun.

IS-krigere fra ulike deler av verden hadde ofte den samme bakgrunnen. Mange var hadde halvkriminelle bakgrunner, og i kalifatet kunne de raskt stige høyt på den sosiale rangstigen, forteller Solberg,

– Innad i den ekstreme miljøene fikk du anerkjennelse, og vi må ikke undervurdere kraften i religionen; det å gjøre det riktige foran Gud, men samtidig komme deg vekk fra livet lavt på statusstigen i vesten, sier hun, men legger til:

– Noen ble også tiltrukket av brutaliteten. Å kunne krige i første rekke for et historisk prosjekt, å ofre seg for hijad. Å få økt sosial status. Rusen i å ha makt og våpen. Mange var ideologisk drevet, og trodde på IS. IS hadde også i starten en enorm fremgang på slagmarkene, minner hun om.

Saken rundt IS-krigerne er også annerledes enn andre saker der nordmenn er savnet i utlandet. Pårørende vil ikke stå frem. Men Solberg hører fra dem.

– Jeg har blitt kontaktet av pårørende som lurer på om jeg vet noe om deres sønn. Hvor han døde, eller hvor han var. Man slutter ikke å elske sine barn, sier hun.

Powered by Labrador CMS