Småbønder forsyner verden med mat – og hva dette betyr for krisa vi nå opplever

Å se på småbønder som uproduktive er holdningen både til norske bistandsmyndigheter og til politikerne i de fleste bistandsland. Dette på tross av at småbønder faktisk produserer brorparten av verdens mat.

Det er anslått at 70 prosent av verdens befolkning får mesteparten av maten sin fra småskala jordbruk.

Diskusjonen om hvordan man oppnår utvikling i jordbruket er gammel. På 1920-tallet var den russiske landbruksøkonomen Alexander Chayanov uenig med Lenin om hvordan den russiske jordreformen burde foregå. Lenin mente at små og store gårder måtte nasjonaliseres og omgjøres til kooperativer i store enheter, hvilket senere også ble resultatet.

Effektive produsenter

Chayanov hevdet derimot at småbøndene var effektive produsenter og at de måtte få beholde jorda si. I stedet burde jorda på de største gårdene bli omfordelt til de mindre.

Dette argumentet så senere Stalin som et forsvar for «kulakkene» - de selveiende bøndene som ble sett på som fiender av revolusjonen. Uenighet med Stalin var ingen god ide utover på 1930-tallet, og det førte da også til at Chayanov ble henrettet i 1937.

Chayanovs skrifter ble først oversatt til engelsk i 1966, hvilket bidro til å opprette et nytt forskningsfelt innen utviklingsforskningen kalt «peasant studies» hvor man studerer forholdet mellom småbønder («peasants»), markedet og staten. «Peasants» er bønder organisert i familiegrupper orientert både mot produksjon til eget forbruk og knyttet til et marked. Gjeterfolk rundt om i verden passer også denne definisjonen - som nomader i Sahel eller Mongolia, eller reineiere i Finnmark.

Det var flere grunner til at Chayanov mente at jordbrukspolitikken i Russland burde bygge på potensialet til småbrukere. Innsikten fra Chayanov samt forskning innen «peasant studies» og beslektede fagfelt de siste tiårene gjør at man nå kan formulere noen konklusjoner om småbønders rolle i landbruksutviklingen. Disse konklusjonene støtter ideen om at småbønder bør spille en sentral rolle i et lands jordbruksutvikling.

For det første kan småbønder utnytte jorda på steder hvor det er for kostbart for det rent markedsorienterte jordbruket. Dette gjelder store deler av verden (tørre, kalde eller høytliggende områder for eksempel), spesielt om vi også inkluderer beiteland, og også ser gjeterfolk som «peasants».

For det andre fører småskala produksjon til at langt flere kan være sysselsatt, hvilket holder folk på landsbygda i stedet for å bidra til slumvekst i byene. Dette er i motsetning til markedsbaserte store agro-industrielle enheter som er organisert for å spare arbeidskraft og i stedet gi eierne et utbytte.

For det tredje er småbønder mer produktive per arealenhet enn større enheter.

For det fjerde er konkurransekraften til småbønder langt større enn den man finner blant de rent markedsbaserte storprodusentene. Mens sistnevnte vil måtte legge ned i perioder med lave priser, vil småprodusentene fortsette å produsere. Det kan de gjøre, fordi de har små kapitalinvesteringer og ved at de kompenserer for lave priser med lengre arbeidsdager eller at flere i familien bidrar.

For det femte kan småbruk være engasjert i «flersysleri» som gjør at de lettere kan overleve i marginale områder. Det vil si at de ofte har inntekter fra annen virksomhet enn jordbruk. Typiske eksempler fra Norge er den nordnorske fiskerbonden eller samiske reineiere hvor ofte kona i familien har jobb i stat eller kommune.

For det sjette har småbrukerne mer kunnskap om lokale økologiske forhold som gjør dem i stand til bedre å stå imot utfordringer som klimatiske svingninger.

Uenighet mellom forskere

Men på tross av denne gamle innsikten er både bistandspolitikken i Norge og de fleste andre giverland, samt politikken i mottakerland opptatt av å etablere store enheter, ofte på bekostning av småbønder.

Mange forskere, inkludert meg selv, har stadig advart mot dette uten at det synes å gjøre inntrykk på politikere og andre beslutningstakere.

I 2009 skrev jeg sammen med seks kolleger en kronikk i Dagens Nyheter om et svensk selskaps planer om å etablere et stort bioenergiprosjekt i Bagamoyo i Tanzania med støtte fra SIDA. Selskapet hevdet at Tanzania har 4-6 millioner hektar med ubrukt jord og de ønsket å bruke 2 millioner hektar av denne jorda innen 2025. Videre siktet selskapet på å eksportere 10 millioner m³ etanol til Sverige innen 2030. Som et første steg planla de å etablere en testfarm på 20,000 hektar for å dyrke sukkerrør på det som ble hevdet å være en forlatt statsfarm utenfor Bagamoyo.

Det ble mye debatt om dette prosjektet både i Sverige og Tanzania, som til slutt førte til at tanzanianske myndigheter kansellerte prosjektet i 2016.

Mens mange forskere kritiserte planene for å ha negative sosiale og økologiske konsekvenser, ble de forsvart av de to kjente svenske forskerne Johan Rockström og Hans Rosling.

For Rockström, som da var direktør for Stockholm Environment Institute, og som senere er blitt verdenskjent som hovedforfatter bak ideen om «Planetary Boundaries», overskygger kampen mot klimaendringer alt annet. Derfor spiller det tydeligvis liten rolle om noen tusen landsbyfolk i Tanzania mister levebrødet sitt så lenge man kan motvirke klimaendringene. I tillegg hevdet han at småskala jordbruk låser Tanzania i fattigdom.

Rosling, kjent for å ha etablert organisasjonen «Gapminder» og for boka «Factfulness», kalte på sin side kritikken for «TinTin-snakk» som var basert på «en total mangel på kunnskap». Man trenger slike investeringer, fordi jordbruket i Tanzania er uproduktivt og uten sånne investeringer har Tanzania ingen fremtid, påstod han.

I Norge har det vært en liknende debatt rundt investeringene til det britiske selskapet Agrica i en nesten 6000 hektar stor risplantasje i Kilombero-dalen i Tanzania. Vi som har kritisert denne plantasjen har påpekt at den har ført til bortvisning av minst 300-400 familier som har fått liten er ingen kompensasjon. Før plantasjen ble opprettet på statlig grunn i 2008 ble området mye brukt av både husdyrgjetere og lokale bønder.

PhD-stipendiat Mikael Bergius på NMBU har gjennom arkivstudier vist at jorda ble brukt til risdyrking av landsbyfolk allerede på 1920-tallet og at flybilder fra 1940-tallet viser utstrakt lokal oppdyrking.

Som en av de største aksjonærene i Agrica har imidlertid Norfund fnyst av kritikken og har sammen med ledelsen av plantasjen kalt de utviste småbøndene inntrengere og okkupanter.

Småskala skaper vekst

I dag er risplantasjen i Kilombero konkurs, fordi den ikke har klart å betjene lån som er tatt for å finansiere enorme investeringer i en helmekanisert storfarm.

Disse to eksemplene fra Bagamoyo og Kilombero i Tanzania viser hvordan storskaladrift ofte er en dårlig ide både fra et økonomisk perspektiv og et rettighetsmessig og etisk perspektiv. I tillegg kommer økologiske problemer som ustrakt bruk av plantevernmidler.

Men plantasjen hadde også et sideprosjekt for å støtte lokale bønder med å intensivere risproduksjonen. Resultatet ble at småbøndenes produktivitet per arealenhet ble høyere enn plantasjens, hvilket bekrefter potensialet småbøndene besitter om forholdene legges til rette.

De siste par årene er det kommet ny forskning fra Tanzania som ytterligere viser at småskala jordbruk kan lede til vekst og bedre levekår under gitte forutsetninger. Et forskningsprosjekt ledet av professor Dan Brockington ved University of Sheffield sammenlikner levekårsdata fra 1990-tallet med nye data samlet inn de siste årene fra de samme landsbyene og de samme familiene der det er mulig.

Resultatene viser en stor økning i inntekter og bedring av levekår blant annet i områder med dyrking av cashcrops som solsikker. En rekke av de lokale studiene får samme resultater med merkbar økonomisk vekst og bedrede levekår på landsbygda i områder dominert av småskala jordbruk.

Brockington og hans kolleger har så langt dokumentert endringene uten å forklare dem. Men den britiske landbruksøkonomen Steve Wiggins peker på to forhold spesielt som er viktige for at småbønder skal oppleve økonomisk vekst.

For det første må området ha en viss befolkningstetthet. Ved for lav tetthet har man ikke nok arbeidskraft til å intensivere produksjonen. For det andre må bøndene ha tilgang til markeder for sine produkter. Det vil si at det må være en infrastruktur tilgjengelig med veier eller jernbane som gjør at produktene raskt kan fraktes til markedene.

Er disse to kriteriene til stede er mye gjort. I tillegg hjelper det om myndigheter og bistandsorganisasjoner støtter småbøndene med rimelige innsatsmidler og teknisk veiledning der det er nødvendig. De bør i hvertfall ikke motarbeide bøndene, hvilket ofte er tilfelle i dag.

Revurdere kursen?

Dagens koronakrise viser det risikable i en matforsyning basert på en globalisert agro-industri. Mange mener nå at krisa og usikkerheten den medfører kan gi oss en pustepause og en mulighet til å revurdere samfunnsutviklingen på flere områder.

Epidemiologen Rob Wallace, som har skrevet boka «Big farms make big flu», mener dessuten at agro-industri i stor skala fører til spredning av virus. Dette skjer ved at industrielt husdyrhold har spredd virus som svine- og fugleinfluensa og ved at investeringer i storskaladrift mange steder fører til avskoging som bringer folk nærmere virus som tidligere har vært isolert langt inne i skogen blant verter som flaggermus.

Uansett, kanskje krisa vi nå opplever kan føre til at flere ser verdien i et nedskalert, mer mangfoldig, mindre globalisert og mer bærekraftig landbruk?