Lokale frøbanker styrker matsikkerheten

Genetisk mangfold er viktig for å sikre fremtidens matvareproduksjon i en usikker og foranderlig verden. Klimaendringene fører til mer tørke og flom og økte utfordringer med plantesykdommer og skadedyr. For å møte dette trenger bønder planter med andre egenskaper enn de har i dag. Fattige bønder har ikke råd til å bevare genetisk mangfold bare for bevaringens skyld. Lokale frøbanker er en metode som kombinerer fattige bønders kortsiktige behov med langsiktig bevaring av genetisk mangfold.

Genbanker er den mest kjente metoden for å bevare genetisk mangfold i landbruket. I en genbank samler man inn og lagrer såfrø av kulturplanter og deres ville slektninger. Norge har vært en pådriver for dette arbeidet gjennom støtten til både nasjonale og internasjonale genbanker, og ikke minst gjennom etableringen av Svalbard Globale frøhvelv.

Både klimaendringer og andre menneskeskapte endringer medfører endringer i samspillet mellom planter og miljø. Frø som er lagret i et hvelv blir ikke eksponert for disse endringene på samme måte som frø som spirer ute på åkeren. Bevaring av genetisk mangfold i landbruket må derfor også skje ute i det praktiske landbruket. Det tekniske begrepet for dette er in-situ bevaring. Det betyr bevaring av sortsmangfoldet i åkeren, der hvor plantene vokser, i motsetning til ex-situ bevaring i genbanker.

Lokale frøbanker

De fleste bønder i utviklingsland kjøper ikke kommersielle frø, men sparer selv frø fra sesong til sesong. Disse frøene utsettes for miljøendringer, og det pågår både mutasjon, kryssing, naturlig og menneskelige seleksjon i populasjonen. Under slike vilkår blir plantesortene ofte hardføre og har høy genetisk variasjon.

Fordi disse frøene har liten utbredelse og bare brukes av noe få bønder kan de lett forsvinne hvis det skjer dramatiske hendelser i området. Slike hendelser kan for eksempel være flom, tørke, orkan og krig. For å bevare de genetiske egenskapene som finnes i disse frøene kan man sørge for at frøene får større sirkulasjon. En metode for å oppnå dette er å opprette lokale frøbanker hvor bønder lagrer og deler frø i større grupper. Slik distribusjon av frø skjer hovedsakelig gjennom låneordninger til medlemmer, men det er også eksempler på salg av frø til ikke-medlemmer.

Kollektivt eierskap

Lokale frøbanker eies kollektivt av en gruppe bønder og fungerer som en trygg lagring av såfrø for medlemmene. Dette er ikke ulikt en vanlig sparebank. I krisetider kan dette være den eneste tilgangen til nye såfrø for fattige bønder.

En vanlig modell er at medlemmene oppbevarer en del av sine såfrø i frøbanken. I tillegg har frøbanken et større, felles frølager til utlån. Her kan medlemmene låne frø ved behov. Som rente på lånet betaler de da tilbake litt flere frø enn de lånte. Utviklingsfondet har gitt støtte til over 60 lokale frøbanker i Afrika, Asia og Mellom-Amerika. Vår erfaring er at lokale frøbanker har størst suksess dersom de klarer å kombinere bevaring med distribusjon av såfrø og møter et reelt behov hos bøndene.

Næringsaktør

I Etiopia og Nepal hvor Utviklingsfondet har støttet lokale frøbanker, er det behov for kvalitetssåfrø hos bønder siden såfrøindustrien og offentlige institusjoner kun dekker 10 prosent av behovet for såfrø. I denne situasjonen har noen lokale frøbanker tatt rollen som produsent av kvalitetssåfrø og fyller et rom som såfrøindustrien og offentlige jordbruksinstitusjoner ikke betjener. På denne måten kan lokale frøbanker utvikle seg til å bli næringsaktører innen salg av kvalitetsfrø.

To forutsetninger må være på plass for at lokale frøbanker skal kunne selge egenproduserte såfrø. For det første må bøndene få opplæring i hvordan såfrø produseres for å oppnå nasjonal standard. Offentlige såfrøinstitusjoner kan inviteres til å gi opplæring gjennom sesongen frem til frøene er klare for distribusjon. For det andre må lovverket tillate salg av såfrø utenfor de formelle kanalene. Mange land har lover som forbyr salg fra andre aktører enn såfrøselskap. Utviklingsfondet støtter derfor arbeidet for anerkjennelse av bønders rettigheter til å eie og selge egenproduserte frø.

Samarbeid gir resultat

Mange utviklingsland har høy kompetanse på planteforedling og har betydelig forskning på såfrø. Resultatene har imidlertid ikke kommet flertallet av bønder til gode. Lokale frøbanker bør brukes til å distribuere kvalitetsfrø som offentlige forskningsinstitusjoner har bevart eller utviklet ved sine forsøksstasjoner eller i offentlige frøbanker. Prosjekter i Honduras hvor disse miljøene samarbeider resulterer i bedre produksjon og interesse fra både bønder og forskere.

Mange land har fått øynene opp for betydningen av lokale frøbanker. Blant foregangslandene er Etiopia, Nepal, Uganda, Guatemala og Sør-Afrika. For at flere land skal ta i bruk in-situ bevaring og støtte opp om lokale frøbanker er det behov for å samle erfaring fra eksisterende virksomhet og forske på metode som kan tas i bruk i mange land. Dette omfatter etablering og forvaltning av lokale såfrøbanker og metoder for lagring, distribusjon, såfrøproduksjon, kobling til nasjonale genbanker og, ikke minst, sikring av bøndenes rettigheter til eget såfrømateriale.

Norsk støtte

Et av FNs forskningssentra for landbruk: Bioversity International, har gjennomført en global undersøkelse av erfaringene med lokale frøbanker. Deres konklusjon er at lokale frøbanker kan bidra til nasjonal frøsikkerhet. Norge, som er en internasjonal pådriver for bevaring av genetisk mangfold i landbruket, bør derfor støtte etableringen av langt flere lokale frøbanker og bidra til koblingen mellom lokale og nasjonale frøbanker.