Hvem tar regningen når regnet ikke kommer?

Torhild Breidlid

Doktorgradsstipendiat og seniorrådgiver for politikk og kommunikasjon i Digni

I januar 2022 dro jeg til Tana River ved kysten av Kenya for å besøke et vannprosjekt som drives av en av Dignis medlemsorganisasjoner, og for å se på hva som blir gjort med hensyn til klimatilpasning. Klimaendringene her har ført til mer ekstremvær; tørken varer lenger enn normalt og regnet er mindre regelmessig og mer uforutsigbart.

Klimaendringene vil bli enda mer alvorlige i årene som kommer, og Afrika vil rammes spesielt hardt. Som følge av klimaendringene risikerer flere titalls millioner fattige mennesker i Afrika å bli utsatt for hungersnød, tørke, sykdom og fordrivelse i løpet av noen tiår ifølge den ferske rapporten fra FNs klimapanel (IPCC).

Rammer en sårbar region

Tana River er på mange måter et typisk eksempel på hvordan klimaendringene rammer de fattigste i utviklingsland. Konsekvensene av klimaendringene er spesielt alvorlige i en region med kronisk underinvestering og høy analfabetisme. Regionen består hovedsakelig av pastoralister, dvs. bønder med mobilt husdyrhold, som er avhengig av tilstrekkelig med vann for å sikre levedyktige dyr, som igjen skaper viktige inntekter. Dammer og brønner som blir brukt av dyr og mennesker har tørket inn. I desember kom endelig regnet, men tørken hadde allerede fått store konsekvenser for lokalbefolkningen. Omtrent 80 prosent av vannkildene hadde tørket inn. National Drought Management Authority (NDMA) hevder at over 60 000 mennesker antas å sulte bare i Tana-området som konsekvens av tørken.

I samarbeid med lokalbefolkningen har prosjektet jeg besøkte bygget vannsisterner for å sørge for rent drikkevann til befolkningen. Seks vannsisterner er bygget. Disse sørger for mer pålitelige og renere vannkilder, og har vært viktige gjennom de mange tørkeperiodene. Samtidig, i en befolkning der majoriteten ikke har grunnleggende lese- og skriveferdigheter, drives det også et opplæringsprogram om viktigheten av hygiene og rent vann.

Tana River-området består i hovedsak av somaliere, og de etniske gruppene pokomo og orma. Disse gruppene har blitt marginalisert og diskriminert av sentralmyndighetene i Kenya. Selv om president Kenyatta i september i fjor kalte tørken en nasjonal katastrofe, er det gjort lite for å bedre situasjonen i disse områdene. Direktøren for NDMA bekrefter til Al Jazeera at det ikke gjøres nok fra myndighetenes side. Blant annet må det gjøres mer for å bygge en infrastruktur knyttet til vann og helse. Samtidig er det avgjørende at flere finner seg arbeid utover jordbrukssektoren, at utdanningsnivået økes, og at det gjøres kraftige investeringer slik at flere arbeidsplasser kan skapes.

Når befolkningen ikke bare er avhengige av husdyrhold som levebrød, vil det gi mindre sårbarhet for klimaendringer.

Rike land bør ta regningen

Selv om kenyanske myndigheter bærer et stort ansvar for den prekære situasjonen, har utslippene fra de industrialiserte landene i høy grad bidratt til situasjonen i de mest utsatte områdene i landet. Klimatilpasning koster, og den finansielle byrden bør bæres av nasjoner som har bygget sin velstand på det som danner utgangspunktet for krisen.

Mer enn to milliarder mennesker – en tredjedel av jordas befolkning – er fattige eller svært fattige, ifølge Verdensbanken. Disse møter hele tiden et mangfold av trusler, hvor klimaendringene kanskje er den største.

De aller fattigste lever ofte på sårbare landområder, og er politisk, økonomisk og sosialt marginaliserte. Kampen mot fattigdom, og arbeidet for klimatiltak, henger derfor sammen. Hvis ikke mer omfattende globale tiltak iverksettes, vil klimakrisen bidra til en sterk fattigdomsøking og vanskeliggjøre oppnåelsen av bærekraftsmålene.

Norge, og andre velstående land, skal gjennom sine forpliktelser i Parisavtalen bidra til klimatilpasning i land som er mindre ansvarlige for klimaendringene enn oss selv.

Dette må regjeringen følge opp i større grad.

Men, i Tana, som mange andre steder i utviklingsland, er ikke klimafinansiering og matsikkerhet tilstrekkelig. Der trengs det også en kraftig investering i helse, utdanning og nye arbeidsplasser. Det er derfor viktig at også bistanden til disse områdene intensiveres for å gjøre disse sårbare regionene mer bærekraftige.

Siden fattigdom og mangel på utdanning gjør mennesker enda mer sårbare i møte med klimaendringene, er det viktig at klimafinansieringen ikke tas fra tradisjonell bistand. Regjeringen har ikke kommet med noen garantier om at det ikke kommer til å skje.

Vi forventer at utviklingsministeren tar innover seg disse realitetene når budsjettet nå skal forhandles. Med det tydelige signalet fra FNs klimapanel om øyeblikkelig handling, er det viktig at regjeringen med utviklingsministeren i spissen fremlegger et budsjett hvor finansieringen av nødvendige klimatiltak ikke går på bekostning av utviklingsland. Hvis klimatiltak tas av bistandsbudsjettet, blir regningen i praksis sendt til utviklingslandene selv, hvilket er stikk i strid med Parisavtalens målsettinger.

Dette ville være et skikkelig mageplask for Norge som en fremtredende bistandsnasjon.