Et halvt år før presidentvalget i Kenya er den politiske situasjonen for første gang på mange år svært uoversiktlig, skriver Tore Westberg. Her holder president Uhuru Kenyatta en tale til nasjonen på nyttårsaften i fjor.
Et halvt år før presidentvalget i Kenya er den politiske situasjonen for første gang på mange år svært uoversiktlig, skriver Tore Westberg. Her holder president Uhuru Kenyatta en tale til nasjonen på nyttårsaften i fjor.

Står Kenya ved et politisk veiskille?

UTSYN: Siden 1963 har kenyansk politikk vært dominert av tre familier, og presidenten har nesten alltid vært kikuyu. Det blir spennende å se om kommende valg vil gi større endringer i kenyansk politikk, skriver Tore Westberg.

Et halvt år før presidentvalget i Kenya er den politiske situasjonen for første gang på mange år svært uoversiktlig. Etniske skillelinjer har vært helt avgjørende i valgene og størrelsen på de ulike folkegruppene har vært utslagsgivende for hvem som har samarbeidet med hvem. Politiske budskap har spilt svært liten rolle og de politiske partiene har vært, og er fortsatt, personlige verktøy for den enkelte kandidat.

Dette forklarer trolig hvorfor hele 82 partier er registrert og godkjent før årets valg. Jeg velger derfor å ikke bruke partinavn, men heller konsentrere meg om personene.

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Click to add text

Nye velgere er også lite villige til å stå timer i kø i solsteiken for å stemme på en politiker de ikke har tiltro til.

.

UTSYN:

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer

Siden frigjøringen i 1963 har Kenya kun vært ledet av presidenter fra kikuyuene, bortsett fra visepresident Daniel arap Moi (Kalenji) som automatisk overtok embetet da Jomo Kenyatta døde i 1978. Han måtte raskt innføre diktatur for å beholde makten.

Den politiske arenaen er dominert av de fem største folkegruppene, som til sammen utgjør rundt 2/3 av befolkningen. Kikuyuene utgjør den største gruppen, men med bare 17 prosent av befolkningen, har de alltid vært avhengige av støtte fra en eller flere av de andre gruppene. Det svært spesielle i 2022 er at kikuyuene ikke har funnet en presidentkandidat fra egen folkegruppe, etter at kikuyuen Uhuru Kenyatta har sittet i to perioder og ikke kan gjenvelges. Kenyattas nummer to de siste åtte årene har vært William Ruto, som er kalenji.

Ruto og Odinga ligger klart best an

Lokale kommentatorer har lenge hevdet at Kenyatta og Ruto startet samarbeidet for lettere å komme unna anklagene fra den internasjonale straffedomstolen i Haag etter valguroen i 2008. Rutos gevinst fra samarbeidet har uoffisielt vært at Kenyatta skulle støtte Ruto ved dette valget i 2022. Men allerede for fire år siden begynte Kenyatta å flørte politisk med luoenes Raila Odinga og i fjor uttalte han at den neste presidenten ikke nødvendigvis må komme fra de to etniske gruppene som har styrt så langt.

Dette var et politisk jordskjelv og landet har de siste årene hatt en regjering hvor presidenten og hans stedfortreder ikke har vært på talefot.

De to dominerende presidentkandidatene i øyeblikket er Ruto og Odinga som ifølge meningsmålingene har lagt de andre kandidatene langt bak seg. Odinga er den ubestridte leder av luoene, mens Ruto må dele kalenjin-velgernes gunst med Gideon Moi. Om velgerne også denne gangen følger tradisjonelle mønstre er det åpenbart at de to kamphanene må søke støtte fra kikuyu, kamba og luhya for å lykkes.

Kambaen Kalonzo Musyoka har god kontroll over sin gruppe og kan nesten garantere støtte til den han velger. Han har imidlertid nylig lansert sitt eget presidentkanditatur, trolig for å kunne være Kenyas svar på Senterpartiet og være på vippen ved en eventuell annen runde.

Luhyane, som er landets nest største gruppe, gir ingen sikker støtte da de er delt mellom lederne Musalia Mudavadi og Moses Wetangula. I tillegg sympatiserer mange med naboen Odinga. Mudavadi ga i forrige uke offisielt sin støtte til Ruto.

Hvem vil kikuyuene støtte?

Spørsmålet er hvem kikuyuene vil gi sin støtte til.

Tradisjonelt har mange stemt på den lederen som har vært pekt ut av kikuyuenes mektige forretningsmiljø, som så langt har vært forholdsvis lavmælte. President Kenyatta har både nasjonalt og internasjonalt fått en viss status gjennom bred satsning på infrastruktur, helse og utdanning. Han har flere ganger hevdet at landet må ta livet av etnisk tenkning.

For mange er det imidlertid overraskende at han ikke har funnet en kikuyu-arvtager. Det har vært liten tillit mellom luoer og kikuyuer helt siden Kenyattas og Odingas fedre kom politisk skjevt ut med hverandre på sekstitallet. Forretningsmiljøet vil imidlertid for enhver pris ha politisk ro i landet. Flere sentrale kikuyuledere tror Odinga er bedre skikket til å skape ro enn Ruto, som allerede er i åpen konflikt med Kenyatta.

Lederen av Kikuyu Elders har nylig gitt Odinga støtte, og flere forretningsmenn fra området ved Mount Kenya har lovet finansiering av Odingas valgkamp. Oddsene hans vil øke ytterligere om han velger seg en visepresidentkandidat fra kikuyuene. Odinga er 77 år og det spekuleres i helsa hans.

Et viktig moment er at elitefamiliene Moi, Kenyatta og Odinga, som har dominert politikken både på regjeringssiden og opposisjonssiden siden 1963, anser Ruto som en oppkomling som vil opp på deres nivå. Det er det liten interesse for.

I kenyansk politikk er det lite personlig skittkasting som vi kjenner det fra amerikansk valgkamp. De fleste toppolitikere har så mange lik i lasten at ingen vil gå den veien. Ikke minst Ruto har en rekke kontroversielle korrupsjonssaker knyttet til seg, men elitefamiliene lar det ligge. Hos middelaldrende har Odinga en status som en forkjemper for demokrati og frihet. Odinga ble både arrestert og torturert under Moi-regimet. Han har vært selve personifiseringen av den politiske opposisjonen i landet. Ruto på sin side er kjent for å ha ledet motstanden mot den nye moderne grunnloven folket godkjente i 2012. Dette har trolig mindre betydning hos de yngre velgerne.

Appellerer til unge velgere

Ruto har forstått at det finnes et enormt utappet velgerpotensiale hos den arbeidsløse og misfornøyde ungdommen, ikke minst etter to strabasiøse år med covid.

Han appellerer til unge velgere for å få dem til å støtte hans «Bottoms up economy» og en trillebår er innført som partisymbol. Han er moderne i språkbruken og vil etablere «Hustler Nation» som grunnpillar i økonomien, som en motvekt mot eliteøkonomien.

På sosiale medier, blant unge på gata og i meningsmålinger tyder mye på at mange vil hoppe på dette toget ved valget i august. Det vil i så fall være en helt ny trend i et kenyansk presidentvalg. Rutos store utfordring er at unge, potensielle velgere foretrekker å uttale seg på sosiale medier og lar være å registrere seg i valgmantallet.

Den nasjonale kampanjen for velgerregistrering ender om et par uker og har hatt som mål å registrere et visst antall nye velgere. Andelen velgere som så langt har registrert seg som følge av kampanjen utgjør bare 30 prosent av dette målet. Nye velgere er også lite villige til å stå timer i kø i solsteiken for å stemme på en politiker de ikke har tiltro til.

I tillegg til presidentvalget skal det også velges parlament, senatorer, guvernører og kommunestyrer i august. Det blir svært spennende å se om vi endelig får de første tegnene på større endringer i kenyansk politikk.

Powered by Labrador CMS