Kan Kina redde miljøet og klimaet?

Mens mange i Vesten i økende grad betrakter Kinas internasjonale ambisjoner, innskrenkede menneskerettigheter og rulleblad på miljø og klima med uro, reiser Norges næringsminister og fiskeriminister neste uke til Kina for å fremme norsk næringsliv og fortsette arbeidet med en frihandelsavtale mellom våre to land. Norge bør bruke denne dialogen med kinesiske myndigheter til å se på hvordan handel og næringslivssamarbeid kan bidra til mindre klimautslipp og mer naturmangfold.

Skal vi løse klimakrisen og naturkrisen, må vi ha kineserne med på laget. Landet er verdens største produsent og forbruker av kull, og slipper ut mest CO2 i verden, selv om utslipp per person fortsatt ligger lavere enn mange land. Kina er en av de største kildene til plastforsøpling av havet. Kinesernes økende etterspørsel etter råvarer kan dessuten føre til store inngrep i sårbar natur, deriblant regnskog i Amazonas og Sørøst-Asia som følge av import av soya.

Samtidig er det tydelig at Kina vil oppleve store konsekvenser av klimaendringene og vi ser at holdningen til miljø og klima er i endring. Kineserne tar modige grep på hjemmebane. Kina har i dag 25 prosent av verdens installerte solcellepaneler, en tredjedel av verdens vindturbiner og om lag halvparten av verdens elbiler. Over 30.000 km med høyhastighetstog kobler sammen 200 kinesiske byer. Landet har også stått i spissen for store satsinger innen grønne finansieringsmekanismer.

Hvem skal drive frem endringene?

Politisk lederskap har vært svært viktig for å få i gang endringer nasjonalt. President Xi Jinping har inkludert miljøvern som en av sine tre hovedprioriteringer. Kinas tidligere snevre fokus på økonomisk vekst har de siste årene gradvis blitt erstattet av en visjon om «økologisk sivilisasjon», forankret i grunnloven, der bevaring av natur er styrende for utvikling på andre samfunnsområder.

Til tross for lederskap fra toppen er det ikke alltid klart hvordan myndighetene i provinsene og byene skal gå frem for å gjennomføre den mer miljøvennlige politikken. Dette står likevel ikke i veien for lokal endringsvilje, og vi ser flere gode eksempler på samarbeid mellom myndigheter, næringsliv og sivilsamfunn om å finne bærekraftige løsninger lokalt.

For eksempel har WWF Kina og andre sivilsamfunnsaktører jobbet tett med myndighetene i byene Baoding, Shenzhen og Chongqing, med til sammen 60 millioner innbyggere, for å redusere klimagassutslipp i transportsektoren og offentlige bygninger. Solenergigiganten Yingli Solar og eiendomsutvikler China Vanke har, med støtte fra WWF, redusert sitt samlede klimagassutslipp med til sammen 2,4 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Til sammenligning var Oslos klimagassutslipp i 2013 i overkant av 1,43 millioner tonn CO2-ekvivalenter.

Kina har store klimaambisjoner, men staten har ikke alltid kapasitet, kompetanse eller ressurser til å drive frem endringer på egen hånd. Entreprenører bidrar med vilje og ressurser, sivilsamfunn sitter på viktig kompetanse. Dermed ser man konturene av hybridmodeller som kanskje ikke er så ulike de vi kjenner fra Norge. Slike modeller kan bli drivende i Kinas grønne omstilling.

Kinas fotavtrykk i verden

Mens Kina viser fremskritt på hjemmebane, er landets bidrag ute i verden mer sammensatt. I dagens internasjonale politisk situasjon kan det noen ganger virke som om Midtens rike er i ferd med å ta lederskap på klima- og miljøfeltet. Kina har blant annet vært ledende i å fremme grønn finansiering internasjonalt, og fikk i 2016 verdens ledere til å enes om mål for dette. I 2020 er Kina vertskap for naturtoppmøtet i Kunming, hvor verden skal forhandle frem en ny avtale for naturen. Dette blir også en anledning for Kina til å vise at de er opptatt av multilateralt samarbeid i en tid hvor mange stater i stor grad går frem unilateralt.

Samtidig er det uvisst i hvilken grad Kinas ambisjon om økologisk sivilisasjon blir sentral i deres Belt and Road Initiative, verdens største infrastrukturprosjekt med utbygging og investeringer i om lag 70 land. I likhet med mange andre land kan Kinas fremferd i å sikre seg ressurser gå på bekostning av naturmangfold, men gitt landets økende markedsandel kan omfanget av skadene bli større.

Også her er det muligheter for samarbeid på tvers av sektorer for å sørge for at utviklingen ikke går på bekostning av naturen. WWF jobber sammen med kinesisk næringsliv og myndigheter for å legge om importen av råvarer som kjøtt, soya, papirmasse og tre slik at den ikke bidrar til avskoging. Om Kina stiller krav til at importerte varer ikke skader regnskog i løpet av produksjonen, kan det bidra til at enorme markeder endrer seg i bærekraftig retning.

Engasjement på tvers av grenser og sektorer

Kina alene skal ikke stå ansvarlig for å løse verdens miljø- og klimautfordringer. Men med økt internasjonal innflytelse må det også følge ansvar for å bidra til mer natur og mindre utslipp. Land som Norge må fortsette sitt engasjement med Kina innen miljø og klima, også når det gjelder handelssamarbeid. Vi må dessuten støtte videre samarbeid mellom myndigheter, næringsliv og sivilsamfunn. Lærdommen fra Kina de siste årene er at slikt tverrsektorsamarbeid er helt nødvendig i arbeidet for grønn omstilling. Vi oppfordrer ministrene til å ta dette med seg i sin dialog med Kina.