Oljefondet kan bidra til vekst i utviklingsland

Den kjente kinesiske økonomen mener Norge bør vurdere å bruke Statens pensjonsfond Utland (Oljefondet) til å investere i infrastruktur som veier og kraftforsyning i utviklingsland. Slike investeringer kan bidra til å fjerne flaskehalser som bremser for økonomisk vekst.

– På den måten kan man slå to fluer i én smekk. Så lenge slike infrastrukturprosjekter er godt planlagt og gjennomført, kan de gi mye høyere avkastning enn tradisjonelle investeringer. De kan også bidra til vekst i utviklingsland, sier Lin til Bistandsaktuelt.

Den tradisjonelle måten å plassere penger på – aksjer og statsobligasjoner – har siden finanskrisa for snart ti år siden gitt svært lav avkastning på grunn av det lave rentenivået internasjonalt. Lin påpeker at det derfor kan være lønnsomt for Norge å se etter andre investeringsmuligheter.

Lin, som nylig besøkte Norge, er en markert stemme i den globale debatten om hvordan fattige land skal få til økonomisk vekst. Han ble i 2008 den første økonomen fra et utviklingsland som fikk den prestisjetunge stillingen som sjeføkonom i Verdensbanken. I dag er han professor i økonomi ved Peking University og leder for Center for New Structural Economics, et senter han selv har opprettet.

Kinesiskledet utviklingsbank

Det norske Oljefondet er et av verdens største statlige investeringsfond, om ikke det største, med en verdi på mer enn 7600 milliarder kroner. Det meste er plassert i rike land i Europa, USA og Asia. Kun 0,6 prosent er investert i Afrika og 2,0 prosent i Latin-Amerika, ifølge fondets siste årsrapport.

Stortinget har ikke åpnet for å bruke Oljefondet til investeringer i infrastruktur, verken i utviklingsland eller i rike land. Debatten kan imidlertid komme opp på nytt når finansminister Siv Jensen legger fram regjeringens årlige stortingsmelding om fondet i slutten av mars.

– Det er en frykt for at investeringer i utviklingsland har høy risiko og ingen politiker vil ha ansvaret for å være den som kastet norske pensjonspenger ut av vinduet?

– Ja. Det er derfor jeg sier at infrastrukturprosjekter må være godt utformet, nøye utvalgt og godt gjennomført, sier Lin.

Han mener at Den asiatiske infrastrukturbanken (AIIB), som er ledet av Kina og startet sin virksomhet i fjor, kan være en hjelp i denne sammenhengen. Det er allerede etablert koblinger mellom Norge og den kinesisk-ledede utviklingsbanken. Norge er innskyter i AIIB, og har lovet å bidra med betydelige overføringer og garantier de neste fem år.

Suksessoppskrift fra Øst-Asia

Kina har lenge lagt stor vekt på investeringer i infrastruktur som et viktig virkemiddel for å bidra til økonomisk vekst, ikke minst i afrikanske land. Mange kraftverk, veier og jernbanelinjer er finansiert gjennom kinesiske lån og gaver til afrikanske land. Lin mener slike investeringer er helt nødvendige for at fattige land skal oppnå økonomisk vekst.

– I et hvilket som helst utviklingsland er manglende infrastruktur en flaskehals for økonomisk vekst, sier professoren.

Infrastruktur-investeringer har også vært viktige for Kinas egen vekst. I en ny bok, «Going Beyond Aid», trekker Lin fram erfaringer fra Øst-Asias økonomiske veksteventyr.

Veien til økonomisk velstand går ifølge Lin gjennom satsing på arbeidsintensiv industri, moderat beskyttelse av hjemlige bedrifter, oppmuntring av utenlandsinvesteringer, tilrettelegging av eksport gjennom opprettelse av industriparker – og sterk satsing på infrastruktur.

Grunnleggende optimist

– For meg er fattigdom ikke noe som er skjebnebestemt, sier Lin, som er grunnleggende optimist på utviklingslands vegne.

Lin har på nært hold sett to økonomiske vekstmirakler utfolde seg – først på Taiwan, der han er født, og deretter i Kina. En lærdom fra Øst-Asia er at fattige land skal ta utgangspunkt i sin egen virkelighet og gjøre det beste ut av de mulighetene de har her og nå.

– Jeg tror at hvert eneste land har sine muligheter, sier Lin.

Han viser til den afrikanske øystaten Mauritius. På 1960-tallet ble Mauritius spådd en dyster framtid. James Meade, som senere skulle bli tildelt nobelprisen i økonomi, avskrev i en rapport til Verdensbanken Mauritius som uten økonomiske utviklingsmuligheter. Landet ligger midt i Det indiske hav, langt fra markedene, og var ensidig avhengig av produksjon av sukker.

I dag vet vi at det var en feil konklusjon. Etter mer enn to tiår med sammenhengende økonomisk vekst, blant annet basert på tekstilindustri, beskrives Mauritius som et veksteventyr. Landet er i dag i det øvre sjiktet av mellominntektsland.

Etiopia er et annet eksempel som passer godt inn i Lins modell. Det østafrikanske landet har trukket til seg internasjonale investeringer innen produksjon av sko og klær. Noen av investeringene er gjort av kinesiske selskaper.

Millioner av jobber på flyttefot

Tall for sysselsetting i Kina er ikke like nøyaktige som i mange andre land, men Lin anslår at Kina i 2014 hadde om lag 85 millioner jobber i arbeidsintensiv industri. Mange av disse er nå på flyttefot, i takt med at kinesiske arbeidslønninger stiger og Kinas satser på mer teknologisk avansert produksjon.

Lin påpeker at om afrikanske land skulle lykkes i å kapre bare ti prosent av disse jobbene, vil det bety et kraftig oppsving for industrialisering i Afrika.

Bistand alene kan ikke løfte de fattigste

– Jeg tror det er et behov for å redefinere bistand, ser Lin, som slår fast at bistand alene ikke kan løfte de fattigste landene.

Økonomen er kritisk til den stramme definisjonen av bistand som de rike landene har blitt enige om gjennom OECDs utviklingskomite (OECD-DAC). Han viser til helse som eksempel.

– Den beste måten å bidra til god helse på er å la fattige mennesker få bruke arbeidskraften sin til å tjene sin egen inntekt. Med en gang inntektene deres øker, vil de bruke mer penger på mat, og de vil bruke mer penger på helse, sier Lin.

Samtidig trengs det også investeringer i sykehus, noe som kan være en oppgave for tradisjonell bistand. En mer helhetlig tilnærming der både tradisjonell bistand, handel og investeringer inkluderes, er ønskelig, mener økonomiprofessoren.