Bak handelskonflikten: Kinas sårbare vekstmodell

Fra 1990 til 2012 falt antall mennesker i Kina med inntekt under 2,50 dollar per dag fra 860 millioner til 145 millioner. Etter den globale finanskrisa i 2008-09 sto Kina for en betydelig del av verdens økonomiske vekst. Landets høye råvareetterspørsel bidro til at krisa ikke spredte seg til Sør.

Slikt vekker interesse i verdens fattige land og blant Sør-forkjempere. Noen ser Kina som en utfordrer til USAs hegemoni og representant for et alternativ til den nyliberale «Washington-konsensusen». Trump-regjeringen har svart på utfordringen fra Kina med handelskrig.

I perioden 2014-2017 hadde Kina et handelsoverskudd på over to billioner dollar. Litt over halvparten av dette overskuddet var med USA. Til gjengjeld har amerikanske selskaper tjent stort på Kina, mens den kinesiske sentralbanken har investert sine enorme dollarreserver i amerikanske statsobligasjoner.

Tidligere amerikanske regjeringer var i hovedsak tilfreds med disse økonomiske forbindelsene, men ikke Trump. Hans regjering forsøker å redusere handelsunderskuddet med harde virkemidler. Kina beskyldes for cybertyveri av industrielle hemmeligheter, for å presse amerikanske selskaper til å overføre teknologi og for subsidiering av egne selskaper. Washington har ilagt straffetoll på import fra Kina, Beijing har svart med mottiltak.

… men kom hjem med noe!

Det er ikke videre oppsiktsvekkende om kinesiske myndigheter organiserer industrispionasje. Vellykkede seinindustrialiserende stater lærer fra forgjengere med lovlige og ulovlige virkemidler. I 1993 var jeg i Taipei, Taiwan på feltarbeid for min PhD-avhandling. Der møtte jeg en ghaneser på jakt etter hemmeligheten bak Taiwans økonomiske mirakel.

En dag hadde han intervjuet to byråkrater i et økonomisk planleggingsorgan. Han gjenga svarene deres omtrent på dette viset for meg: «We sent our best people to Silicon Valley. Gave them a lot of money and let them have a good time. But we told them clearly that they should come home with something.»

Høye investeringer har drevet veksten

Utover organisert industrispionasje har Kina også brukt andre «merkantilistiske» strategier som ligner på dem Taiwan – og også Sør-Korea og Japan tidligere – brukte i sin industrielle opphenting. I Kina har imidlertid høy vekst resultert i en av Asias skeiveste inntektsfordelinger, mens nabolandene fikk moderat inntektsulikhet. Og selv om Øst-Asia er kjent for høy sparing og investering, stiller Kina i en særklasse. Kinas vekst er drevet av investeringer og eksport med lavt forbruk. Til lavt forbruk svarer høy sparing som finansierer et høyt nivå av investeringer, samt kapitaleksport.

I perioden 2008-2017 lå Kinas sparing mellom 46 og 52 prosent av Kinas nasjonalprodukt (BNP), mens kinesiske husholdningers forbruk lå mellom 35 og 39 prosent av BNP. Sparingens andel var høyere enn det noensinne hadde vært i nabolandene, forbrukets andel var lavere.

Mye av Kinas politikk for å begrense forbruk og import og fremme sparing, investeringer og eksport minner om tilsvarende strategier i Japan, Sør-Korea og Taiwan. I alle land ble valutakursen holdt lav for å fremme eksport og begrense import. Det hemmet også forbruk av importerte varer. Innskuddsrenta var lenge lav for banksparere, mens bankkreditt til boliger og forbruk var lite utviklet. Utvalgte investorer fikk billige lån på bekostning av banksparernes renteinntekter og forbruk. Sammenlignet med nabolandene skiller imidlertid Kina seg ut med langsommere inntektsvekst i jordbruket og lavere lønnsvekst i industrien. Dette har presset ned forbruket og hevet sparingen.

Skjev fordeling mellom arbeid og kapital

Kinas lønnsvekst henger etter produktivitetsveksten. Dermed fordeles veksten skjevt mellom arbeid og kapital. Mens lønnsarbeiderne bruker det meste av sine inntekter til forbruk, stammer det meste av Kinas sparing fra kapitalinntekter. Bedrifters sparing utgjør her en stor del. Lav lønnsvekst og rask vekst i kapitalinntekter begrenser forbruk og fremmer sparing. Lav lønnsvekst henger i sin tur sammen med inntektsutviklingen på landsbygda.

Produktivitet og inntekter i jordbruket vokste raskt i begynnelsen av Kinas markedsreformer tidlig i 1980-årene, med overgangen fra kollektivjordbruk til familiejordbruk og høyere jordbrukspriser. I tillegg fikk bondehusholdningene økte inntekter ved at familiemedlemmer ble sysselsatt i nye «småbybedrifter» utenfor jordbruket. Seinere avtok imidlertid jordbrukets produktivitetsvekst. Liberaliseringer av jordbruksimport i 1990-årene presset ned prisene på jordbruksproduktene. Landbefolkningens inntekter fra lokale småbybedrifter avtok da disse bedriftene ble rammet av en konkursbølge på slutten av 1990-årene.

Fram til tidlig 2000-tall ble også store skattemidler fra landsbygda overført til byene, mens bankene kanaliserte landsbygdas sparing til utlån til investeringsprosjekter i byene. Gjennomsnittsinntektene for byhusholdninger var mellom 2001 og 2013 mer enn tre ganger så høye som for husholdninger på landsbygda. Fra 1990-åra og utover reiste store grupper «migrantarbeidere» fra landsbygda til byene på jakt etter arbeid. Mange av dem ble ansatt i eksportindustrien. Det store «tilbudet» av arbeidskraft fra landsbygda begrenset lønnsveksten, særlig for ufaglærte arbeidere.

Gradvis mer teknologisk avansert

Med rask produktivitetsvekst, langsom lønnsvekst, billig kreditt og lav valutakurs ble Kinas industri stadig mer konkurransedyktig og eksportorientert. Kina ble Øst-Asias økonomiske knutepunkt som importerte komponenter og halvfabrikata fra naboland og eksporterte ferdigvarer til Europa og USA. Eksportproduksjonen ble gradvis mer teknologisk avansert. Mye av den foregikk i verdikjeder kontrollert av selskaper fra Nord, særlig fra USA.

Disse selskapene konsentrerte seg om forskning og utvikling, høyteknologi, design, merkevareutvikling og markedsføring. Avanserte komponenter ble importert fra nabolandene. Kina importerer fortsatt mer enn 95 prosent av avanserte mikro-chips som brukes til produksjon av datamaskiner og servere. Ferdigvareproduksjon og montering skjedde i Kina, men ble ofte organisert av selskaper fra asiatiske naboland. I 2015 var bare to av de ti største eksportørselskapene kinesiske. De øvrige åtte kom fra Taiwan eller Sør-Korea.

Sårbare teknologiske flaggskip

På 2010-tallet utviklet kinesiske selskaper toppkompetanse i bygging av høyhastighetsjernbaner, stealth-fly, solcellepaneler, vindturbiner og smarttelefoner. Kina har fått sine internasjonale merkevareprodusenter. Lenovo ble i 2013 verdens største produsent av PC-er. Huawei og ZTE er internasjonalt ledende telekommunikasjonsprodusenter. Men også disse industrielle flaggskipene er sårbare.

I 2018 erklærte USAs handelsdepartement en handelsboikott mot ZTE, som ble anklaget for å ha brutt sanksjoner mot Iran og Nord-Korea. I mai 2018 opphørte selskapets virksomhet midlertidig. Det klarte ikke å finne erstatninger for avansert teknologi fra amerikanske leverandører. I juni 2018 ble boikotten avblåst og ZTE ble berget fra avgrunnen.

Kinas vekstmodell er både utbyttende, avhengig og sårbar. Den er nå satt under press av Trump-regjeringen. Optimister kan håpe at dette fremmer en mer human kinesisk modell.