Kvinner og klima: fra ord til politisk handling

Klimaendringene er her allerede for fullt, og det merker vi – noen mer enn andre. Den ferskeste rapporten til FNs klimapanel slo fast at alle blir rammet av klimaendringer og tap av naturmangfold. Men alle blir ikke rammet likt. Hvor du bor, hva du tjener, når du ble født og hvilket kjønn du har påvirker omfanget av hvor hardt du rammes.

Julie Rødje

Leder av miljø-organisasjonen Spire

De siste årene har kjønnsperspektivet i klimadebatten blitt mer synlig. Kvinner og andre marginaliserte grupper blir hardest rammet av klimaendringene. Derfor er det bra, og på tide, at nettopp likestilling i lys av klimaendringene er tema på årets FNs kvinnekommisjonsmøte i New York i disse dager.

Kvinner er ekstra utsatt

Representanter fra utviklingslandene har lenge vært tydelige på at faktorer som kvinners manglende rett til å eie og arve jord, eller til å delta i beslutningsprosesser, gjør dem ekstra sårbare i møte med klimakrisa. Det er på høy tid at de industrialiserte landene, som har det største ansvaret for klimaendringene, kommer på banen.

I norsk bistandspolitikk har både klima og likestilling vært prioriterte områder, og hatt status som tverrgående hensyn. Likevel har politikken ofte vært mangelfull når det gjelder å integrere hensynene til hverandre godt nok. Nasjonalt har koblinga mellom kjønn og klimaendringer vært så godt som fraværende. Dersom regjeringa mener alvor med at klima og likestilling skal være tverrgående hensyn bør de gjøre mer for å bevise det.

På onsdag leverte de nordiske ministrene en signert felleserklæring til UN Women (FNs organisasjon for kvinners rettigheter og likestilling). Her forplikter de seg til å sette likestilling i lys av klimaendringene på dagsorden, og at likestillingsministerne skal ha et tett samarbeid med sine respektive klima- og miljøministre. I Norge har kultur- og likestillingsminister Trettebergstuen allerede hatt slike samtaler med både klima- og miljøminister Espen Barth Eide og utviklingsminister Tvinnereim. De har vært tydelige i sin tale på å anerkjenne problemstillingen, både i nasjonal politikk og i utviklingspolitikken. Det er bra.

Samtidig vet vi altfor godt at det å anerkjenne et problem ikke er nok i seg selv. Et gjennomgående begrep under møtene i FNs kvinnekommisjon er «gender mainstreaming», som tilsier at kjønnsperspektivet må gjennomsyre all politikk. Klima og natur må være sektorovergripende, slik FNs klimapanel fastslo i forbindelse med sin rapportlansering. Tida hvor klima-, natur-, sosial- eller rettighetspolitikk kunne behandles i hver sin silo er forbi. Kjønnspolitikk og miljøtiltak må integreres i hverandre, og i all politikk forøvrig.

Et annet sentralt begrep under møtene er «push back the pushback». De siste årene har verden støtt på mange utfordringer; pandemien (som fortsatt pågår og er svært alvorlig utenfor våre landegrenser), krig og konflikt (i Ukraina, men også mange andre land) og sultkriser verden over (blant annet grunnet klimaendringene og konflikt). Alle disse krisene bidrar til økt ulikhet og fattigdom, og de har satt utviklingen innen helse og likestilling mange steg tilbake. Disse pushbackene må bekjempes, og for å få det til trenger vi en koordinert innsats.

Gode ord må føre til handling

Til tross for at hovedtemaet på årets kvinnekommisjon er likestilling i lys av klimaendringene, handler mange av diskusjonene og utfordringene om så mye annet; verdiholdningene rundt spørsmål om kvinner og jenters rettigheter generelt, seksuelle og reproduktive rettigheter, og inkludering av skeive og transpersoner. På disse områdene er Norge en trygg forsvarer av menneskerettighetene. Det er bra. Jeg håper bare at de norske representantene også er like tydelige og insisterende under den politiske oppfølgingen etter at møtet i New York er over.

Når FN, og Norge, erkjenner at kvinner rammes hardest av klimaendringene og tap av natur, må de faktisk iverksette klimatiltak som forebygger ytterligere pushbacks for likestilling. Det holder ikke å snakke varmt om jenter og kvinners rettigheter dersom man samtidig er en stor bidragsyter til å forverre klimakrisa som igjen rammer kvinner hardest.

Dersom Norge mener alvor med sine gode ord og intensjoner rundt kvinners rettigheter, må kjønnsperspektivet integreres i miljøpolitikken. Norge må også øke sin klimainnsats og sitt historiske ansvar for klimakrisa ved å kutte klimagassutslipp, beskytte naturen og øke finansieringen av utslippskutt og klimatilpasning i utviklingsland. Kun som en aktiv klima- og naturvokter, kan Norge kalle seg en forkjemper for kvinners rettigheter globalt.