Vi tar mer ansvar for klima og utvikling ved å kjøpe kvoter

Ingen er selvberget i dagens globale økonomi. Varer produseres hvor det er billigst, og sendes til de som kan betale mest. Varebytte er dagens orden i en markedsstyrt verden. Dessverre blir noen varer som fattige land kan produsere bedre og billigere bevisst holdt utenfor av rike land som beskytter særinteressene i sine egne land, jf. landbruket i Norge, EU og USA. Klimatiltak har dessverre hittil stått på den samme listen over urettferdigheter i verdenshandelen.

Grønn energi kan substituere olje, kull og gass. Verden vil også har mer av «produktet» CO2-utslippsreduksjoner for å hindre global oppvarming. I mitt opprinnelige innlegg her i Bistandsaktuelt viste jeg til eksempler på at utviklingslandene kan produsere disse varene langt billigere enn de rike landene, og at COP26 endelig åpnet for internasjonal kvotehandel ved å fastsette regler for artikkel 6 i Parisavtalen.

Spires løsning er neppe realiserbar

Elise Åsnes og Ingeborg Sævik Heltne i organisasjonen Spire svarte i dette organet for noen dager siden på min undring over fraværet av jubel i miljøorganisasjonene ved å indikere at kvotehandel ikke er noe å juble over. Snarere tvert om. De mener at Norge vil kunne kjøpe seg fri fra deres foretrukne løsning på klimaproblemet som er redusert forbruk og skroting av ideen om økonomisk vekst. En slik løsning er neppe politisk realiserbar, og neppe den beste strategien for å unngå global oppvarming.

Jeg hevder derimot at kvotehandel er et effektivt virkemiddel i dagens politiske virkelighet. Vi er alle enige om at de rike landene har en moralsk forpliktelse til å rydde opp i klimaproblemet som vi selv har skapt, noe vi vitterlig også gjør ved å betale for tiltak i utviklingslandene gjennom kvotehandel. Det negative uttrykket «kjøpe seg fri» er identisk med det positivt ladede «å betale for».

Det er utfordrende å gjennomføre tiltak i utviklingsland på en måte som er rettferdig for sårbare og marginaliserte grupper lokalt. Professor Tor Arve Benjaminsen har gjentatte ganger skrevet her i Bistandsaktuelt om klimatiltak i afrikanske land hvor sentrale myndigheter og store selskaper tar fortjenesten ved å presse ut den rurale lokalbefolkningen. Et samfunnsøkonomisk krav til effektivitet er at disse gruppene i slike tilfeller kompenseres. Vi i industrialiserte land kan lett oppnå moralsk akseptable tiltak gjennom sertifisering og kontroll. Husk at artikkel 6 kun åpner for kvotehandel, men vi kan selv velge om vi ønsker å finansiere et tiltak eller ikke.

Åsnes og Heltne mener at fattige og marginaliserte grupper ofres i den norske regnskogsatsningens «klimakolonialisme». Vi må ta den vanskelige debatten om fattiges rettigheter. Har mennesker i nød automatisk rett til å ødelegge naturen og varme opp kloden? Strengt tatt er det kun urfolk som hører hjemme i jungelen, og regnskogvern vil ikke være direkte inngripende i deres rett til å utøve deres tradisjonelle livsform. I de seinere tiår har imidlertid store mengder fattigfolk følt seg presset, og eventyrere lokket, til å gå lenger og lenger inn i jungelen i jakten på inntekt ved å selge tømmer, grave gull, holde krøtter og dyrke koka, palme, kakao og andre tilsynelatende uskyldige matvarer. Effekten på regnskogen er uansett den samme; trær kuttes og jorden ødelegges for alltid.

Å ikke handle er også en handling

Det er illusorisk å tro at fattige kan holdes ute med annet enn makt, og landets myndigheter må ha rett til å utøve denne makten på vegne både av sine egne politiske valg og verdenssamfunnet. Vår betaling for klimakvoter vil imidlertid kunne gi fattige et langt bedre liv enn det de ville fått i jungelen. Natur- og klimaverdien av regnskog er så enorm, og utbyttet av den karrige jorden så liten, at regnskogvern er en «no-brainer».

Uansett hvor godt vi fininnstiller finansieringen og tiltakene, vil det alltid være noen som kommer dårligere ut. I akademiske og aktivistiske kretser er det gått sport i å identifisere og lansere slike grupper som det ultimate argument mot tiltak. Å ikke handle er imidlertid også en handling, og det utfallet må også vurderes på samme måte. Hvor mange taper på at klimatiltaket ikke finner sted? En god samfunnsøkonomisk løsning vil alltid maksimere det samlede utbyttet, og forsøke å kompensere taperne slik at også de blir vinnere.

Norske myndigheter bør snarest vurdere dyre, ineffektive og livsforverrende tiltak i rike land opp mot billige, effektive og livsvilkårsforbedrende tiltak i fattige land. En marginal omprioritering av klimamidler vil kunne gi en enorm klima- og velferdsgevinst. Regnskogvern er allerede diskutert. Et annet eksempel er substitusjon av kull i husholdning og industri som partikkelforgifter befolkningen.

Moderne søppel- og kloakkbehandling fanger CO2 og metangass fra anaerob forråtning og hindrer utslipp til vassdragene med helseplager som resultat. Dette er en «luksus» fattige land nå vil kunne unne seg siden anlegget er tilnærmet gratis når rike land betaler for klimagassreduksjonene. Listen med lavthengende klimafrukter i fattige land er uendelig lang. Det er norske myndigheters moralske plikt overfor både klima og velgerne å bruke avsatte klimapenger der hvor effekten er størst i stedet for å kaste dem bort på grønnvasket næringslivssubsidiering her hjemme.