Den siste oljen
KRONIKK: Intensjonen med bistandsprogrammet Olje for Utvikling var god, men programmet ble innrettet mot folk som ikke brydde seg om miljøet. Nå avvikles programmet, samtidig som det satses på grønn bistand, skriver Andrew P. Kroglund.
I starten ble det satset for få midler på å sikre miljømotstemmene i sivilsamfunnet. Uten gode vaktbikkjer blir det ingen god samfunnsutvikling.
Olje for utvikling (OfU) ble lansert i september 2005. Intensjonen var god. Men da utviklingsminister Dag-Inge Ulstein i samme måned, 16 år senere, varslet avvikling av programmet, innevarslet det en ny epoke i utviklingsarbeidet. Bortimot samtidig melder Kina at de vil slutte å finansiere utenlandske kullkraftverk som del av sin utenriks- og utviklingspolitikk.
Den norske kunnskapen om olje er verdensledende. Da de rød-grønne lanserte OfU i sin tid var det for å dele denne kunnskapen med utviklingsland. Vekten ble lagt på åpenhet, anti-korrupsjon og gode standarder. På den måten skulle fattige land også få til et oljeeventyr, med god samfunnsutvikling som sluttresultat. Problemet med OfU var likevel relativt klart for mange av oss helt fra starten av.
Miljødimensjonen var for svak. Fokus for petroleumsbistanden ble for snevert begrenset til få institusjoner. Disse var i utgangspunktet også blant de mest korrupte. Dette var tradisjoner og folk som brydde seg fint lite om miljø. I starten ble det satset for få midler på å sikre miljømotstemmene i sivilsamfunnet. Uten gode vaktbikkjer blir det ingen god samfunnsutvikling.
I en kronikk i VG i 2007 påpekte jeg disse forholdene, da som seniorrådgiver i WWF-Norge. Derfor tok Verdens naturfond (WWF) initiativ til å presse frem en egen pott til å styrke miljøorganisasjoner i sør sammen med Regnskogfondet og Utviklingsfondet. Det fikk vi til og flere norske organisasjoner støtter i dag et ganske bredt utvalg av organisasjoner som også har miljø og natur som en stor del av sitt virke.
En ekstra utfordring for Norge var også at noen oppfattet det som om Norge enkelte ganger kjørte en dobbel agenda. Noen utenriksstasjoner fremmet både god bistand og ble samtidig sett på som pådrivere for norske kommersielle petroleumssinteresser.
Angola har flere ganger blitt trukket frem som et slikt eksempel. Store summer har vært brukt av tidligere Statoil i ulike sosiale prosjekter (som ingen vet om eksisterer), for å vise at selskapet også tok fattigdoms- og bærekraftshensyn. Inntektene Statoil hadde i sin tid var store, mens skatteinngangen til landet ikke har vært like gode, og mye har havnet i feil lommer. I boka Oljespill. Jakten på Afrikas svarte gull, Fellesrådets årbok fra 2007, kunne vi dessuten lese at vi som skattebetalere den gang fikk mer tilbake fra oljeeventyret i Angola enn vi den gang ga i samlet bistand til Afrika.
2007 er lenge siden. Bistand og sosial intervensjon er vanskelig, uansett. Vi har lært mye siden den gang. Og flere sider av OfU-prosjektet har ganske sikkert også vært vellykket.
Men nå trenger verden omstilling og mer klimafinansiering, som Dag Inge Ulstein sier det. OfU fases ut innen 2024. Det satses grønt via Norfund og andre. Dette er bare starten. Det må satses skikkelig. Men norske sivilsamfunnsorganisasjoner må også i denne nye satsingen ha en kritisk ryggmargsrefleks og ikke sluke alt. Dette er en viktig del av vår rolle.
Den siste olje i norsk utviklingspolitikk er utdelt, og en annen virkelighet tar til.
