Korrupsjon i bistanden og bistand mot korrupsjon

Bistandsaktuelt sin meningsmåling viser at godt over halvparten av de spurte er positive til at 1 prosent av nasjonalinntekten går til bistand. Ikke overraskende er Sylvi Listhaug og FrP blant de fremste kritikerne og kaller det en pengefest. Aftenpostens oppslag 29. september om milliardene som gis av Norge til korrupte land er som å helle bensin på bålet for de som vil kutte bistanden. Oppslaget kom i kjølvannet av Norads nye evaluering av korrupsjon i bistandssamarbeidet, men reflekterer i liten grad resultatene i evalueringen.

At Norge «sender stadig mer penger til korrupte land», er ikke det samme som at pengene sløses bort. Dessuten har trenden vært de siste årene at nesten ingen bistand gis via myndighetene direkte. Det ligger i sakens natur at land i krig, naturkatastrofer og konflikt er oftere preget av dårligere styring, ulikhet, fattigdom og dermed også korrupsjon. Slik sett er det naturlig at de landene som ligger dårligst an på Transparency Internationals korrupsjonsindeks er de samme landene som mottar mest bistand fra Norge - Syria, Sør-Sudan, Somalia og Jemen. Dette er også grunnen til at Transparency International og andre er opptatt av å styrke kontrollen og det forebyggende arbeidet i bistanden, slik at kvaliteten sikres.

Strengere kontrollrutiner

Hvorvidt pengene «forsvinner», er avhengig av innretningen på bistanden, risikostyring og kontroll og evalueringen poengterer jo nettopp at de norske organisasjonene har blitt mye bedre til å beskytte sin virksomhet med strenge kontrollrutiner og nulltoleranse for korrupsjon. Altså et framskritt.

I et debattinnlegg i Aftenposten 2. oktober slår generalsekretær Jan Egeland i Flyktninghjelpen fast at de ikke gir støtte til korrupte regimer og at garantien mot dette er at de selv holder kontroll på alle operasjoner og all pengebruk. Han sier at kontrollmekanismene fungerer bra, og at skattebetalerne kan føle seg trygge på at pengene blir brukt slik de er tenkt.

Forbedringspotensial

Men ikke alle er like selvsikre, og evalueringen gir heller ikke grunn til det. Evalueringen viser at forbedringspotensialet gjelder særlig det multilaterale systemet (FN, Verdensbanken og EU) hvor mer enn halvparten av de norske bistandspengene kanaliseres. Mangel på åpenhet om pengebruken gjør det vanskelig å holde de flernasjonale organisasjonene ansvarlige, og det er nesten ingen saker fra disse organisasjonene som dukker opp i Norads og UDs kontrollorganer.

I et overordnet perspektiv peker evalueringen på behovet for en bredt anlagt antikorrupsjonsstrategi hvor det settes av ressurser til å styrke iverksettingen av nulltoleranseprinsippet for korrupsjon og at antikorrupsjon blir et tverrgående hensyn, så vel som et eget innsatsområde i utviklingsbistanden, og at det internasjonale normarbeidet mot korrupsjon, hvitvasking og ulovlig kapitalflukt blir styrket.

På den måten kan antikorrupsjonsarbeidet i bistanden bli mer målrettet, kvaliteten blir bedre og det gir større legitimitet til å opprettholde 1-prosentmålet.