Nå er Film fra Sør-festivalen godt i gang og varer ut neste helg. Bistandsaktuelt har snakket med tre regissører fra tre ulike nasjoner: Nigeria, Palestina og Colombia. Felles for de tre regissørene er at de drømmer om fred, en bedre tilværelse og mindre ulikhet for sitt folk.

Tunde Kelani fra Nigeria

– Folk trenger drømmer, sier Tunde Kelani fra Nigeria. Han vil at hans filmer skal gjøre at vanlige folk kan drømme seg bort på lerretet.

Tunde Kelani regnes som en av Nigerias fremste nålevende filmskapere. Han er av yoruba-ætt og bestefaren var landsbyhøvding

– Kunne du selv vært høvding?

– Nei. Jeg kunne aldri vært høvding. Jeg har ikke det materialet i meg, sier han og klapper seg på brystet og ler så lua rister. De fargerike, tradisjonelle klærne han har på, har han designet selv.

– Jeg er bare en observatør – særlig liker jeg å betrakte menneskelige felleskap. Da jeg var ung kom folk og snakket med min bestefar, de snakket og snakket og snakket. Mine første erindringer var å stå og høre på i timevis. Jeg tenkte at når jeg blir stor, blir jeg nødt til å snakke og snakke hele dagen uten å stoppe.

Maskerade

Men Kelani blomstret opp når han kunne betrakte de mange festivalene som foregikk rett foran huset hans.

– Maskeradeforestillinger! Det var min introduksjon til tradisjonelt teater.

Han forteller at det var ventet av ham at han skulle kunne tegne, slik mange av hans slekt kunne.

– Senere foresto jeg at grunnen til at jeg tok til kameraet for å fange bilder, var at jeg ikke kunne tegne.

Nigeriansk filmindustri blomstret lenge før vestlige medier satte navnet «Nollywood» på dem på 2000-tallet.

– Vi har fremdeles en lang vei å gå. De fleste filmene har ok kvalitet. Men infrastrukturen er ikke bra nok, sier han og påpeker at det er svært langt mellom kinoene.

– Vi kan egentlig ikke sammenlikne oss med amerikanerne. Vi har startet på nederste trinn av stigen. Nollywood er en hjemmeavlet industri som har vokst seg sterk og så blitt globalt.

Teknologien

– Det spesielle med nigeriansk film-historie, er at vi har greid å bruke teknologi på et relativt sett lavt teknologisk nivå og utvikle det til noe så stort.

– Det er forskjellen fra Hollywood. Der er man avhengig av å ha millioner av dollar i ryggen og trenger den dyreste teknologien for at noen skal ha tro på deg. I Nigeria lager folk filmer med mobil-kameraet.

– Det er en stor frihet i at alle kan lage film – det vil si at alle har tilgang på produksjonsmidler.

– Føler du noe slags form for sensur i ditt arbeid?

– Kanskje i begynnelsen. Men nå er det ytringsfrihet. Og det gir styrke til den nigerianske filmindustrien.

Drømmefabrikk

– Det er store forskjeller i levekår i Nigeria? Er Nollywood en form for drømmefabrikk?

– Ja. Men det gjelder ikke bare Nigeria. Bare se på India og Bollywood. Det er store forskjeller mellom rike og fattige. Men uansett hvor fattig du er, har du alltid dine drømmer. Noen ganger er film en form for terapi. Vi gir folk håp og lykke og filmene representerer ofte hva folk ønsket de var. Det er naturlig.

– Men det kan gi deg håp, men også frustrasjon, når du ser at folk kan ha det så mye bedre enn deg selv?

– Ja. Men det er interessant. Nigeria blir sett på som et fattig land, men det er et lykkelig og livlig folk trass i forholdene man lever i.

Nigeria er verdens tjuende største økonomi målt i brutto nasjonalprodukt i verden. Kelani sier at Nigeria har et stort utviklings-potensiale.

Store naturressurser

– Vi har naturressurser, grøde, mineraler og arbeidskraft. Men det er et spørsmål om lederskap og politisk system, sier han og lar ordene henge i lufta.

Filmskaperen grubler litt over drømmefabrikk-begrepet.

– Det er på en måte er riktig, men nigerianere flest har likevel ikke tid til å drømme. De jobber hardt. Nigerianere flest venter ikke på finansiering fra regjeringen eller noen andre. Derfor er Nollywood en suksess. Det vokser fram fri konkurranse uten finansiering av andre. De tar de små ressursene de har og skaper noe selv, sier han.

– Dermed har de også makt til å uttrykke seg fritt.

– De må ikke se seg over skulderen?

– Nei. De føler seg sterke. I Nigeria vokste filmindustrien seg sterk og dro regjeringen med seg. Regjeringen skjønte at den måtte prøve å henge med for ikke å bli utmanøvrert, sier Kelani og legger til at filmindustrien først fikk regjeringens oppmerksomhet da verden viste interesse. Da den ble et varemerke.

Film på mobilen

Stadig flere nigerianere ser filmer og nyheter på mobilen. Men Kelani ønsker seg flere kinoer. Derfor drar han rundt med en mobil kino for å vise filmer.

Han forteller at Nettflix, og andre tilsvarende selskaper, vil inn på det nigerianske markedet. – Jeg vil gjerne vil samarbeide. De har plattformen og vi har produktene.

Kelani henter inspirasjon til filmene sine i den rike yoruba-kulturen, men dens litteratur, poesi og bilder. Han sluker bøker og hans neste tre filmer er basert på bøker.

– Selv om flere og flere kan lese, leser de ikke?

– Ja. Folk ser på TV eller youtube. De leser ikke mer. Det er synd, jeg begynte å lese da jeg var svært ung. Jeg kunne ikke blitt det jeg er i dag uten å lese. Ved å lese kan du lage dine egne bilder inni deg. Bare fantasien setter grenser, sier filmskaperen og produsenten, Tunde Kelani, som er utdannet ved London Film School.

AnneMarie Jacir fra Palestina

AnneMarie Jacir, er palestiner født i Bethlehem, men vokste opp i Saudi-Arabia, i likhet med mange andre palestinere. 70 prosent av alle palestinere bor utenfor hjemlandet. Det kunne også blitt hennes skjebne. Faren sendte henne til USA for å studere. Da han spurte hvor hun ville; sa hun av en eller annen grunn: «Texas». Men hun var ensom og følte hun ikke passet inn. Rådgiveren på skolen, mente hun var mer en: «California-type» enn en «Dallas-type of girl.» At det ble Los Angeles og film, kan hun takke en rådgiveren for.

Et tema som går igjen i filmene til AnneMarie Jacir er hjemlengsel og urealistiske drømmer om hjemlandet. Men hun liker å utvikle mellommenneskelige temaer og mener alle kan kjenne seg igjen.

En av filmene hennes som vises på Film fra Sør-festivalen, heter «Wajib». Det betyr plikt. Og handler om en sønn som kommer til Nazareth for å hjelpe sin far med å dele ut bryllupsinvitasjoner til søsterens bryllup. Slik bør det være ifølge tradisjonen. Men det gjør det ikke mindre vanskelig.

Okkupasjon

– Filmen illustrerer vel også hvor vanskelig det er å arbeide i området for en palestiner?

– Ja, det er en militær okkupasjon. Vi palestinere må ha forskjellige identitetskort i forhold til hvor vi har lov til å bevege oss. Du trenger tillatelse for å gjøre alt.

Jacir forteller at du må gjennom kontrollposter, være seg om du skal besøke en syk slektning, kjøpe en gave eller bare på jobb. Hun opplevde at hele filmteamet ble utvist under arbeidet med filmen «Salt of this Sea». Selv kunne hun ikke komme tilbake før etter fem år, men «løste» saken ved å forelske seg og gifte seg med en palestiner fra Nazareth med israelsk pass. Han er nå produsent for hennes filmer.

– Mangelen på elementære rettigheter gjør det vanskelig å få finansiering eller stipend til å lage kunst eller film. Men vi løser det ofte ved samproduksjon med andre land. Jacir forteller at hun har fått støtte til flere av sine filmer fra andre land – for eksempel Colombia, Tyskland og Norge. Mange ganger er det da et krav om at det skal være med en skuespiller med fra landet som bidrar økonomisk.

Utenlandske skuespillere

– Det er lurt å ha med utenlandske skuespillere i filmen, sier hun og forteller at de hadde med en fransk skuespiller. Da kunne ikke israelske myndigheter holde tilbake vedkommende, fordi det ville irritere vestlige lands myndigheter.

– Jeg har fått konfiskert alt råmaterialet til en film. Eneste grunnen til at vi fikk det tilbake, var at det franske konsulatet hjalp til å få det ut via diplomatiske kanaler, sier Jacir. Derfor måtte deler av «Salt of this Sea» filmes i Frankrike.

Hun mener politikk finnes i alle temaer og ligger innbakt i alle filmer - overalt.

– Men Palestina er kanskje blitt mer politisert enn andre steder. Hvem du gifter deg med hvor du er fra, hva du gjør og ikke minst hva du ikke gjør. Alt er politisk! AnneMarie Jacir snakker med engasjement. Hun trekker en krøllete hårlokk vekk fra pannen.

Hun sier det er stadig flere arabiske kvinner som regisserer. - På en arabisk filmfestival er halvparten av alle filmer regissert av kvinner. Mer enn i vesten.

– Se på Hollywood: Der det er en etablert filmindustri har kvinner vært utestengt fra begynnelsen av. Da er det vanskeligere å komme inn som kvinne på et senere tidspunkt, sier hun.

Natalia Orozco fra Columbia

Colombianske, Natalia Orozco, hadde jobbet i 16 år som utenriksreporter for en rekke medier, da hun hørte rykter om at FARC-geriljaen og den colombianske regjeringen hadde hemmelige møter i den venezuelanske jungelen.

Orozco dekket krigen i Libya og spenningen mellom Sør- og Nord-Korea, men slapp alt hun hadde i hendene og dro tilbake.

– Jeg fikk lyst til å fortelle denne historien, sier den spede kvinnen som ikke noensinne hadde opplevd en eneste dag med fred i hjemlandet. Etter 52 år med krig, flere hundretusener drepte og nærmere åtte millioner mennesker på flukt, ser det endelig ut til at den utmattende borgerkrigen er ved veis ende. I fjor ble Nobels fredspris tildelt president Juan Manuel Santos for arbeidet med å få verdens eldste marxistiske gerilja, FARC og den colombianske regjeringen til å slutte fred.

I «When the guns go silent», forteller Orozco om prosessen fram til folkeavstemningen og freden.

Mistenksomhet

Da hun dro tilbake for å lage film om fredsprosessen ble hun omsluttet av mistro.

– Jeg ble sett på som mistenkelig ved å intervjue FARC og de så på meg som mistenkelig ved å intervjue regjeringen.

– Men dette var et produkt av krigen. Nå er vi i ferd med å overkomme den absolutte mistenksomheten. Arven fra McCharty: At hvis du ikke er med meg er du min fiende!

Natalia Orozco måtte oppnå tillit både hos geriljaen og i regjeringshæren. Samtidig prøvde noen å så tvil om hennes profesjonalitet og spredde rykter om at hun hadde sikret seg tilgang til geriljaen ved å flørte med en gerilja-kommandant.

Samtidig var det rykter om at det en av kommandantene var forelsket i henne.

Stor klasseforskjell

Natalia Orozco er utdannet i journalistikk og statsvitenskap. Hun sier at Colombia, etter Haiti og Honduras, er det landet i Latin-Amerika med størst forskjeller mellom rik og fattig.

– De rikes Colombia er preget av skamløs og enorm rikdom. De bader i luksus. De fattiges Columbia er preget av fattigdom, smerte og krig. De som bor i det rike Colombia, verken kjenner til eller bryr seg om de som bor i det fattige Colombia. Det er riktig at narkotrafikk og gisseltakinger er mye av problemet. Men hvorfor ble tusenvis av unge rekruttert til å drive med dette? Jo, fordi de var uten muligheter. Motoren til krigen var ulikhet og fattigdom, sier Orozco. Plutselig er stemmen hevet. Hun snakker hun med patos som en politiker.

Hun mener at fruktene av fredsforhandlingene ikke kan høstes, hvis den enorme ulikheten og den store korrupsjonen fortsetter.

– Økonomien utvikler seg, men det drypper lite på de fattigste.

Vanskelig å være journalist

Det er blitt bedre å drive kritisk journalistikk i Colombia. Men ifølge «Reportere uten grenser» er det fortsatt vanskelig.

– Hvordan er det å arbeide som journalist og filmskaper i Colombia?

– Fortsatt er man redd for å tirre opp paramilitære og narkobaroner, slik at man mister livet, forteller Orozco. - Men hovedproblemet i dag er selvsensuren: At man risikerer å miste arbeidet sitt fordi noen av de store mediehusene er mer opptatt av sine økonomiske interesser, enn å framskaffe informasjon om viktige saker.

- Folk er redde for å skrive noe kritisk eller prøve å gå i dybden på vanskelige temaer, slik at de mister arbeidet sitt, sier Natalia Orozco. Hun ble selv oppsagt i et stort mediehus av den grunn og måtte tidlig bli frilanser.

- Selv om det er mange svært modige journalister, er journalister også mennesker. De må skaffe mat på bordet til sin familie.

Orozco tar til orde for en stor revolusjon innen journalistikken. - Hvis vi kolleger opplever at en kollega blir truet med sensur, må vi stå opp for henne eller ham alle som en!