– Har bidratt til å gjøre bistands-bransjen mer selvkritisk

- Vi har nådd en god del av målene. I 1998 hadde Norad behov for å lage et blad som kunne informere nyansert og grundig om norsk og internasjonal bistand.

Tidligere forsøk hadde strandet, blant annet fordi publikasjonene hadde en uklar målgruppe og gapte over for mye. Jeg foreslo å lage et fagblad spisset mot de spesielt interesserte og ansatte i bistands- og utviklingsbransjen. Vi skulle drive kritisk journalistikk og rapportere om både positive og negative resultater av bistanden. Vi ville være i forkant med nyheter innen vår nisje, og vi ønsket å supplere den ofte noe overfladiske dekningen av feltet med korrekt og mer nyansert journalistikk. Vi ville også være en arena for bistandsdebatten.

- Jeg har aldri opplevd at utgiver har blandet seg inn eller overprøvd noen redaksjonelle prioriteringer. I startfasen var det enkelte diskusjoner, særlig etter reaksjoner fra Utenriksdepartementet. Men det gikk seg til, og gradvis fikk vi aksept for å drive kritisk journalistikk. Det har sammenheng med at vi har hatt dyktige journalister og har levert et godt produkt som mange ser behov for.

- Vi i redaksjonen laget en slags interne retningslinjer for å unngå unødvendige kriger. Siden vi er fysisk plassert i Norad, kunne vi risikere å få informasjon andre medier ikke ville fått. Vi har unnlatt å bruke slik informasjon, men de uskrevne retningslinjene er brukt med skjønn. Vi har selvsagt fått tips om interne forhold som har ført til kritiske artikler om både Norad og UD.

- Vi er blitt forsøkt nedlagt to ganger, første gang under utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson høsten 2003. Da ble forslaget begravet i stillhet etter at forskere, misjons- og bistandsorganisasjoner, samt flere av UDs ambassadører, frontet støtte til oss. Andre gang var i 2015 under utenriksminister Børge Brende. Da kom det også mye motstand fra presseorganer og bistandsbransjen, og bladet ble reddet av at statsminister Erna Solberg ga KrF en slags vetorett i Stortinget over kutt på bistandsbudsjettet.

- Bistanden er blitt mindre viktig for mottakerlandene. Andre kapitalstrømmer, som direkteinvesteringer, kommersielle lån, migrantpenger og egne skatteinntekter, er blitt viktigere for dem. Nye investorer og partnere, som Kina, arabiske land og India, er kommet inn. Begge disse trendene har bidratt til større selvbevissthet i mottakerlandene, så de er mindre lydhøre overfor giverlands krav. Norges andel av bistanden har alltid vært liten, og er på grunn av disse trendene blitt enda mindre viktig for mottakerland.

- Ja, den er nok det. Samtidig har bistanden gjort oss interessante, for eksempel i fredsprosesser, der den har vært et smøringsmiddel for å skape økt interesse hos partene.

- Før Bistandsaktuelt ble til, var det veldig lite kritikk mot bistandsorganisasjonene, fordi de ble ansett for å opptre i det godes tjeneste. Det var lite fokus på problematiske sider som bistandsavhengighet og manglende bærekraft. Det er blitt større åpenhet, og jeg tror Bistandsaktuelt skal ta noe av æren for det.

Men bistandsorganisasjonene får fortsatt relativt få kritiske spørsmål i norsk presse. Jeg savner også at organisasjonene i større grad kritiserer hverandre. Det er en tendens til at de ser seg tjent med å opptre i samlet flokk overfor bevilgende myndigheter.

- De har åpenbart diskutert seg imellom før de samlet kommer med reaksjoner før og etter budsjettforslag. Det er gjerne de såkalt fem store som opptrer sammen, mens en annen gruppe av små og mellomstore skriver leserinnlegg sammen. Hvorvidt de faktisk samrår seg for eksempel før høringer på Stortinget, vet jeg ikke.

- Det er tidkrevende å pleie et nettverk av lokale korrespondenter. Det profesjonelle nivået varierer, men jeg synes vi har fått på plass veldig flinke reportere. Vi prøver å bidra med gode råd, men det kan gå begge veier. Vi lærer av dem hvordan lokale myndigheter og landsituasjoner er. Det har vært en veldig lærerik side av jobben som redaktør.

Under koronapandemien, når redaksjonens fast ansatte ikke har kunnet reise, har vi vært avhengige av disse korrespondentene, og mange har levert veldig bra. Vi har hatt bedre dekning enn noen andre norske medier av krigen i Etiopia og av valgene i Tanzania og Uganda. Men det er en utfordring, særlig i konfliktsituasjoner, at noen risikerer arrestasjon eller trusler og vold fra myndigheter eller andre maktgrupper.

- Jeg ser fram til kortere arbeidstid og færre avbrytelser på kveldstid og i helgene. Jeg håper å drive med andre typer skriveprosjekter, og ser fram til å bruke mer tid med familien. Kona mi og jeg har noen bryllupsreiser til gode etter at vi giftet oss for to år siden, og jeg har et barnebarn på 15 måneder som allerede er glad i å sparke fotball med bestefar.

- Vi har snakket om kritikkverdige sider ved bistanden, men det skal også sies at det siden 1998 er gjort enorme framskritt i utviklingsland. Like før koronaen brøt ut, var jeg i Malawi, ett av de fattigste landene i Afrika, og skrev om deres barnehelserevolusjon. Der er barnedødeligheten redusert med to tredjedeler på bare 20 år.

- Ja, det mener jeg absolutt. Mediene og bistandsorganisasjonene har hatt felles interesse av å rapportere om hvor ille det står til, for å vekke oppmerksomhet. Men det kan føre til at virkelighetsbildet blir fordreid og at man tror at det skjer lite positivt. Jeg håper at Bistandsaktuelt har bidratt til å nyansere det bildet.