I Tyrkia blir én av tre kvinner utsatt for vold. Her er kvinnenes historier

Etter at det tyrkiske regjeringspartiet AKP kom til makten for 20 år siden er det innført flere lover som skal gi beskyttelse til kvinner, på papiret. Men lovene blir ikke alltid håndhevet, og det er regjeringens skyld, mener kritikere.

En skinnende svart bil ruller inn ved det som kunne vært et hvilket som helst boligfelt for middelklassen i Tyrkia. Det er midt på dagen og sola skinner. Ut av bilen stiger to menn. Den ene åpner bagasjerommet og tar noe derfra som han gjemmer bak ryggen, før han begynner å gå mot en av bygningene. I første etasje i en beige og mørkerød bygning står et vindu åpent. Mannen stanser foran vinduet, og klatrer inn.

To overvåkningskameraer i området filmer mannen. Kort tid etter kommer han ut, setter seg i bilen og kjører raskt vekk.

Hva som skjer inne i leiligheten, er det ingen kameraer som fanger opp.

Ilknur Gültekin vet likevel i detalj hva som skjedde. Det går ikke en dag uten at hun, av hele sitt hjerte, ønsker at hun kunne ha stanset mannen i det øyeblikket han kom ut av bilen.

«Han skjøt min søster Tugba i hodet», sier hun trist.

I leiligheten satt Ajmira på seks år. Da hun hørte mannens stemme, løp hun inn på et annet rom og gjemte seg. På et tidspunkt lød et smell. Da hun etter en stund kom ut igjen, fant hun moren i en blodpøl.

Det er uklart hvor lenge det gikk før naboene fant Ajmira og moren hennes, som fortsatt kjempet for livet.

Kontroll

Overfallet på Tugba er ingen unik hendelse. Den siste rapporten fra UN Women fra 2016 viser at nesten 38 prosent av tyrkiske kvinner har opplevd enten fysisk eller seksuell vold. Av disse blir 16 prosent betegnet som «alvorlige tilfeller» i rapporten.

Zehras hånd skjelver da hun løfter den til munnen og tar et trekk av sigaretten. Ermene er trukket opp og avslører en rekke små tatoveringer. Håret, som er mørkt med en rødfarget stripe, er satt opp i en stram, høy flette. Øynene har hun sminket med svart kajal og et tykt lag maskara. Hadde man ikke visst bedre kunne man komme til å forveksle skjelvingen med nervøsitet. Men Zehra er ikke nervøs. Hun er livredd. Det har hun vært hver eneste dag i over et år.

«Jeg blir redd hver gang jeg ser en mann med skjegg på gaten», sier hun. «For han hadde skjegg.»

Zehra er 35 år og har to sønner. Det er sønnenes navn hun har tatovert på armene, forteller hun. Av hensyn til familien ønsker hun ikke å oppgi sitt egentlige navn eller la seg portrettere.

Zehra har aldri vært en kvinne som fanger mye oppmerksomhet fra menn. Men mannen, som vi her kaller Mehmet, ble svært raskt oppmerksom på henne. Og han var akkurat den typen mann Zehra higet etter oppmerksomhet fra. En flott mann, selvsikker, med en maskulin utstråling. Så da han begynte å vise interesse for henne, bet hun raskt på kroken. Smigret og lykkelig.

Men gleden varte ikke lenge. Første gang Zehra opplevde hvor ekstremt sint Mehmet kunne bli, var på en kafé. Han likte ikke at hun satt med det ene beinet krysset over det andre. Det var vulgært, mente han.

Mehmets misnøye med Zehra bare fortsatte og fortsatte - og fortsatte. Etterhvert tok kontrollen overhånd og omfattet etter hvert alt hun gjorde. Hun bestemte seg for å avslutte forholdet. Da hun sa det, spurte Mehmet om de ikke kunne møtes og snakke om det. Dette gikk hun med på.

«Dette slutter ikke her. Det slutter ikke før jeg sier at det er slutt», forteller Zehra at Mehmet sa da de møttes. «Det var første gang jeg ble ordentlig redd», forteller hun. Og de neste månedene begynte volden.

Rettigheter i fritt fall

Mye tydet på at kvinners rettigheter ville blomstre i et Tyrkia under ledelse av president Recep Tayyip Erdogan og hans Rettferdighets- og Utviklingsparti (AKP). I 2012 ble Tyrkia det første landet som signerte og ratifiserte Istanbulkonvensjonen - en internasjonal konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Kort tid etter la regjeringen fram sin «Protection Law» med mål om å forebygge vold mot kvinner, sammen med en handlingsplan som skulle sikre likestilling mellom kjønnene.

Men i ettertid har det gått nedoverbakke med kvinners rettigheter, mener den tyrkiske menneskerettighetsadvokaten Mevhibe Canan Arin. Hun er 78 år, feminist og har kjempet for kvinners rettigheter i Tyrkia siden 1972.

Da Tyrkia meldte seg inn i konvensjonen var det, ifølge henne, fordi man ønsket å bli en del av det europeiske fellesskapet.

«I starten håpet AKP å få bli en del av EU. De ønsket støtte fra demokratiske land, og derfor innførte de disse lovene. Nå har de derimot blitt selvsikre, og har begynt å vise sitt sanne ansikt.»

I januar 2020 fikk den tyrkiske regjeringen kraftig kritikk fra menneskerettighetsorganisasjoner da de la fram et lovforslag som åpnet for at menn som har voldtatt eller hatt sex med mindreårige, skulle benådes mot at de giftet seg med ofrene. Etter noen måneder ble lovforslaget trukket. Men et halvt år senere kom Tyrkia nok en gang i motvind, da nestlederen i AKP, Numan Kurtulmus, gikk ut og sa at Tyrkias ratifisering av Istanbulkonvensjonen var en feil og burde reverseres. Konvensjonens agenda var LHBT-saken, ifølge nestlederen i regjeringspartiet.

De nye lovene regjeringen Erdogan har innført gjør Tyrkia til et bedre sted for kvinner - på papiret, forklarer Mevhibe Canin Arin. Lovene skal beskytte kvinner mot vold og trusler og beskytte jenter mot barnebryllup. Problemet er at selv om kvinner egentlig er beskyttet av lovene, opplever de liten støtte i politiet eller rettsvesenet.

«Lovene er i og for seg gode nok. Men de blir ikke håndhevet skikkelig i rettssystemet», sier hun.

Den tyrkiske ambassadøren i Danmark, Ugur Kenan Ipek, er uenig i kritikken.

«Tyrkia gjennomfører reformer og andre prosedyrer for å beskytte den tyrkiske befolkningen. Det er selvfølgelig en prioritet for Tyrkia å ta alle nødvendige grep for å hindre vold mot kvinner og andre forsvarsløse personer.»

Han understreker at det tar tid å skape endringer i et samfunn. Det handler om å være tålmodig og følge utviklingen.

«Det er et omfattende arbeid hvor alle institusjoner har en rolle å spille. Regjeringen skal naturligvis lede an. Den har midlene, mulighetene og evnene. Men arbeidet kan ikke lykkes hvis ikke også ikke-statlige organisasjoner, kvinnerettighetsorganisasjoner, universiteter, politimyndigheter og det juridiske systemet gjennomgår endringer. For dette problemet kan ikke løses med makt», sier ambassadøren.

«I dag skal du begraves.»

Lenge forsøkte Zehra å holde Mehmets vold hemmelig for familien. Hun har vært gift før og fra det forholdet har hun de to sønnene sine, forteller hun. Ifølge rapporten fra UN Women er fraskilte kvinner i Tyrkia utsatt for vold i større grad enn andre kvinner. Tre av fire skilte kvinner har blitt, eller blir fremdeles, utsatt for fysisk vold.

«Det tok mange måneder før jeg fortalte det til moren min. Jeg fikk meg bare ikke til å si det. Jeg ville ikke bli fordømt. Mine foreldre kunne komme til å si: ’Du er en kvinne som har vært gift og fått to barn, hvorfor trenger du kjæreste?‘ Det er ikke så lett å snakke om disse tingene i den tyrkiske kulturen. Du risikerer å bli sett på som den skyldige», sier hun.

Mens hun snakker beveger fingrene hennes seg over skjermen på mobiltelefonen. Hun leter etter en mappe med bilder og videoer av hvordan hun noen ganger så ut etter å ha blitt utsatt for volden.

«Han brakk nesa mi og armen, og jeg har hatt blåmerker overalt», sier hun. På et av bildene er Zehras ansikt så oppsvulmet at hun ikke kan åpne øynene.

«Han slo meg med vilje i ansiktet så jeg ikke skulle gå ut. Hvis jeg gikk ut, trodde han alltid det var for å møte en annen mann. Han var svært sjalu.»

Hele sju ganger gikk hun til politiet for å få hjelp. Hun viste dem bildene og videoene. De to sønnene hennes har også forsøkt å gå til politiet. Men hver eneste gang ble hun sendt hjem igjen. Hvis hun skulle være fri fra Mehmet, ble hun nødt til å gå fra ham. Men Zehra kunne ikke gå fra Mehmet. Da ville han banke henne opp igjen.

Ved én anledning reagerte politiet omsider på en anmeldelse av Mehmet. Han ble tatt med til stasjonen, men løslatt igjen etter kort tid etter. Da brøt helvete løs for Zehra. Han ringe henne og beordret henne hjem til seg.

«’Du er ferdig. I dag skal du begraves.‘, sa han. Han slo og sparket meg i hodet, så jeg var døden nær. I ettertid har jeg hatt problemer med å høre på det ene øret, og jeg har også problemer med øyet etter alle slagene jeg fikk.»

I dag sitter Zehras kjæreste i fengsel. Men ikke som straff for det han gjorde mot henne, forteller hun. Det er en annen kriminell handling han har begått. Når hun prøver å finne ut hva han er dømt for, og når han slipper ut, er det ingen svar å få.

Et halvt menneske

Ifølge Istanbul-konvensjonen har voldsrammede kvinner krav på informasjon hvis det skjer endringer i gjerningsmennenes sak og det utgjør en risiko for deres sikkerhet. Men i noen tilfeller har ikke ofrene fått beskjed om løslatelsen, og det har fått konsekvenser.

Våren 2020 ble 90 000 fanger løslatt fra tyrkiske fengsler for å unngå spredning av koronaviruset. Den reduserte soningstiden skulle angivelig ikke gjelde menn som satt inne for vold, men det var likevel eksempler på menn som dro rett hjem og banket kvinner og jenter. I minst ett bevist tilfelle førte det til drap, på en niårig jente.

«Kvinnene kunne verken beskytte seg selv eller sine barn», sier menneskerettighetsadvokat Mevhibe Canan Arin. Gjennom 50 år har hun kjempet for en rekke kvinners sak i det tyrkiske rettssystemet. En kamp hun opplever at det blir stadig vanskeligere å vinne.

I 2020 kunne den tyrkiske kvinnerettighetsorganisasjonen ‘We Will Stop Femicide Platform‘ dokumentere 300 drap på kvinner i landet, mens ytterligere 171 «mistenkelige» dødsfall peker på en mannlig gjerningsmann, men det er forbrytelser som ennå ikke kan bevises eller ennå ikke er bevist.

«Rettssystemet i Tyrkia er ikke lenger fritt. Før AKP kunne vi få dommer som var til fordel for andre kvinner i retten. Men med tiden, og særlig i dag, er det svært vanskelig å oppnå en rettferdig dom», sier Canan Arin.

Den tyrkiske ambassadøren i Danmark, Ugur Kenan Ipek, beklager volden mot kvinner, både i hjemlandet og i resten av verden.

«Dessverre er vold mot kvinner ikke bare et tyrkisk problem, men et universelt problem, og som mann føler jeg meg skamfull», sier han.

«Det er mitt ansvar å forholde meg til statistikkene i landet, og jeg er ikke særlig glad for det jeg ser. Men vi har et rettssystem i Tyrkia. Menn som begår den slags forbrytelser blir stilt for retten, men det finnes dem som utnytter systemet og får straffen redusert eller oppnår frifinnelse. Når det er sagt, vil jeg gjerne understreke at regjeringen de siste årene, med hjelp fra ikke-statlige organisasjoner, kvinnerettighetsorganisasjoner og relevante departementer, har vært opptatt av å bringe voldssaker tilbake for retten. Så nå er det heldigvis ingen som kan flykte fra loven lenger.»

Brev fra en avdød

Selv om Ilknur Gültekin hadde et nært forhold til lillesøsteren, hadde hun ingen anelse om at Tugbas liv var i fare. Tugba var en selvstendig kvinne. Hun var enslig mor i et land hvor kvinner som oftest tjener mindre enn menn, men hun klarte seg likevel på egenhånd. Hun eide en liten kafé og tjente nok til å forsørge seg og datteren Ajmira.

«Søsteren min hadde skrevet et brev hvor hun fortalte om det som hadde skjedd. Hun skrev at dersom hun døde, ville brevet forklare hva hun hadde blitt utsatt for.»

Lenge hadde Tugba blitt sjikanert av en mann hun hadde avvist. Han truet henne og presset henne for pengene hun tjente på kafeen. Når hun nektet å gi ham pengene sine, truet han henne med datteren, forteller Ilknur Gültekin.

«På et tidspunkt kidnappet han Ajmira og sa hun måtte betale 50 000 lire (rundt 40 000 kroner) for å få henne tilbake.»

Tugba var desperat etter å komme i sikkerhet med datteren. Hun solgte kafeen og flyttet til en ny leilighet. Men det var forgjeves. En av de ansatte på kafeen fant ut hvor hun hadde flyttet. Det er ham man ser vente ved bilen mens Tugba blir skutt, forteller søsteren.

Familien først

For den tyrkiske regjeringen er familien en essensiell institusjon i samfunnet. Den kommer i første rekke, den skal vernes om og beskyttes. Familien er og har alltid vært Tyrkias stolthet. Og her spiller kvinnene en viktig rolle, har president Erdogan understreket ved en rekke anledninger i sine taler.

Menneskerettighetsadvokat Canan Arin mener imidlertid at regjeringen setter familien før kvinnen, og at det går utover samfunnets syn på kvinner.

«Denne regjeringen ser ikke på kvinner som individer. For dem er kvinner en del av familien og familien er viktigere enn kvinnen. Etter deres mening er det kvinnens ansvar å føde barn og arbeide i hjemmet», sier hun og henviser til nettopp noen av presidentens taler.

«En kvinne som frasier seg ansvar for morskap og husholdning, risikerer å miste friheten. Hun vil mangle noe og være et halvt menneske, uansett hvor suksessrik hun er ellers i livet», sa presidenten i en tale i 2016. Samme år oppfordret han kvinner til å slutte med prevensjon og anklagde feminister for å «avvise morskapet».

Ifølge kritikere som Mevhibe Canan Arin er den slags retorikk med på å skape en forståelse av at kvinner er underlegne menn i det tyrkiske samfunnet. Og det går utover kvinners rettigheter og muligheter i landet.

Det er et syn den tyrkiske ambassadøren Ugur Kenan Ipek er sterkt uenig i. Man må forstå presidentens taler i den konteksten de er holdt, sier han.

«Slik jeg kjenner presidenten, setter han kvinner over alt annet. Det vet jeg, det har jeg sett og hørt og det har jeg lest.»

Frifunnet

For omtrent en uke siden fikk Ilknur Gültekin en beskjed som har gjort den triste tilværelsen enda tristere. Tugbas tidligere ansatte, mannen som satt og ventet i bilen på parkeringsplassen, har blitt frifunnet i retten.

«Jeg ble så sjokkert da jeg hørte det. Han var jo en del av planen. Han hjalp til. Jeg hadde regnet med at han ville få livstid i fengsel.»

Hun er lei av det tyrkiske rettssystemet. Lei av de tyrkiske politikerne, som ikke gir annet enn tomme ord og ingen handling, sier hun. Om noen uker skal mannen som skjøt søsteren hennes, for retten. Hun vet ikke hva som kommer til å skje. Men hun er redd han ikke skal få den straffen han fortjener.

«Jeg tror ikke på rettferdighet i Tyrkia. Og slett ikke når det handler om drap på kvinner», sier Ilknur Gültekin bestemt.

Hun føler seg maktesløs og frustrert. Sint over å måtte leve i et land hvor drap på kvinner ikke får konsekvenser, hvor retten frifinner voldsmenn, hvor politiet lukker øynene når kvinner ber om hjelp.

Og hun er rasende over at Ajmira skal vokse opp i et system som allerede har sviktet henne.