Hva med menneskerettighetene i utviklingsarbeidet, Tvinnereim?

Arvid Solheim

Styreleder, FIAN Norge

«Verden er i en desperat mangel på mat», skrev Shazia Majid i VG 27 april. Pandemien, stormaktskonflikter og, ikke minst, Russlands angrep på Ukraina rammer de globale forsyningskjedene av mat, dyrefôr og innsatsvarer til landbruket. Store grupper får ikke tilgang til tilstrekkelig, næringsrik mat, enten fordi et ødelagt inntekstgrunnlag svekker kjøpekraften dramatisk, eller fordi det rett og slett ikke er nok mat på markedet. Konsekvensene kan på sikt også påvirke oss her i nord.

Utviklingsminister Tvinnereim har slått fast at matsikkerhet vil prioriteres i regjeringens utviklings- og utenrikspolitikk. I januar sa hun at regjeringen vil bruke våren på å konkretisere hvordan man best mulig kan bruke norske bistandsmidler til «matsikkerhet med fokus på bærekraftig småskalaproduksjon og klimasmart landbruk», som det står i Hurdalsplattformen.

Solberg-regjeringen etterlot seg «Handlingsplan for bærekraftige matsystemer: Mat, mennesker og miljø», som utløper i 2023. Den var innrettet for å nå småskalabønder og -fiskere, med et særlig fokus på MUL-landene (minst utviklede land, red.anm.). Det er ikke kjent hva Tvinnereim tenker om denne, men det er helt nødvendig at det nå legges en plan for hvordan satsingen på arbeid mot sult og for matsikkerhet skal gjennomføres, og ikke minst hvordan forankringen i menneskerettighetene skal uttrykkes.

Forankret i bærekraftsmålene

Som Majid så grundig beskriver, står vi i dag overfor et radikalt endret verdensmarked. Vi ser at den globale verdenshandelen er et system som er sårbart for forstyrrelser fra krig og konflikt, handelskriger og klimaendringer. De svakeste gruppene i de fattigste landene er som vanlig de som først får merke de negative endringene. Denne gruppen opplever i dag å være lengre fra å få oppfylt retten til mat enn noen gang før.

Hurdalsplattformen fastslår at regjeringens utviklingspolitikk er forankret i bærekraftsmålene, klimamålene og menneskerettighetene. Imidlertid har vi sett lite til hvordan Tvinnereim har tenkt at menneskerettighetene generelt, og retten til mat spesielt, skal styrkes i norsk utviklingspolitikk.

I dagens situasjon med klima- og naturkrise, energimangel og kriger som truer matsikkerheten, bør retten til mat være et av de viktigste verktøyene når den fornyede satsingen på matsystemer skal utformes, og når konkrete tiltak skal utarbeides. En rettighetstenkning vil sikre rettferdig fordeling, bidra til at færre lider av sult og feilernæring og sikre mer stabile samfunnsforhold.

Vårt spørsmål til Tvinnereim er derfor om hun vil bruke retten til mat mer aktivt enn sine forgjengere i planleggingen av nye aktiviteter? Og vil disse planene bli laget i konsultasjon med sivilsamfunnet og andre partnere?

Som kjent skaper samarbeid og aktiv deltagelse forankring hos aktørene og sikrer en god og effektiv gjennomføring av aktivitetene.