Lykkeland og troen på gode jobber

"Oljen er et eventyr, men som alle eventyr er det også litt av en løgn", skrev den polske journalisten Ryszard Kapuściński, og tenkte spesielt på forventinger om utvikling og arbeid for den enkelte.

Arbeidsorganisering og arbeidsplassdemokrati har vært avgjørende for norske oljearbeidsplasser, men overses i utviklingsdebatten. At å «jobbe i oljå» er et privilegium er bare delvis og stadig mindre sant her hjemme, og enda mer ute. Å sikre gode arbeidsvilkår krever sterke fagforeninger.

Tidlig offshorearbeid i Nordsjøen blir beskrevet som cowboy-tilstander, der «det var akseptert at det var litt svinn. Svært mange boredekksarbeidere på denne tiden manglet en finger eller to», ifølge Lars Anders Myhre som var leder for oljearbeiderforbundet Nopef fra 1977 til 2000. Arbeid på plattformene, var ensomt og farlig. Fra 1965 til 1978 døde 82 arbeidere offshore. 123 døde under Alexander Kielland-ulykken i 1980. I dag er norske offshorearbeiderne lønnsledende og har den beste sikkerheten i bransjen, ikke minst fordi norske oljearbeidere trolig er verdens best organiserte.

De har avtaler og innflytelse. «Norske arbeidere vant kampen mot oljeselskapene,» sa Myhre på et møte om de avgjørende politiske debattene i norsk oljehistorie nylig.

Oljeselskap over hele verden organiserer seg bort fra ansvar ved å utkontraktere til underleverandører og bemanningsbyrå. Også i Norge er sikkerhet, partssamarbeid og arbeidsvilkår under press. I enkelte bedrifter er tillitsvalgte redde for å fremme for høye krav, av frykt for jobbene sine. Så sent som i 2018 bekreftet arbeidsministeren at arbeidsmiljøloven skal gjelde for skip som opererer på norsk sokkel. Fagbevegelsen har tidligere avdekket sosial dumping med lønninger for asiatiske arbeidere ned mot 30 kroner timen.

Jobber som elefanter, spiser som maur

Den globale sammenslutningen for blant annet oljearbeidere, IndustriAll, kjører nå en kampanje mot oljeselskapet Shell. De krever at Shell skal forhandle med tillitsvalgte på globalt nivå, begrense bruken av sårbare jobber, bedre helse og sikkerhet og ha globale standarder for arbeidsforhold, inkludert underleverandører.

Kampanjen er rettet mot Shell Nigeria. «Vi jobber som elefanter, og spiser som maur» forteller en nigeriansk Shell-arbeider til IndustriAll. Kontraktsarbeidere tjener 137 til 257 dollar i måneden, for 12 timers dager og seksdagers uker. Dette holder ikke til et anstendig liv og skolegang for barna. Jeg har hørt frustrerte oljearbeidere i Nigerdeltaet fortelle om misforholdet mellom hva venner og familie tror lønnsnivået ligger på, og virkeligheten, og de urealistiske forventningene de møter om hjelp.

«Ber du om lønnsøkning, blir du eskortert ut av politiet, jobben din er ferdig inntil du signerer på å ikke fagorganisere deg, eller be om lønnsøkning» sier en til IndustriAll. Shells inntekter fra Nigeria i 2017 var 4 milliarder US dollar.

Konflikt, korrupsjon og arbeidsforhold

Shell i Nigeria forbindes med verdens største oljemiljøkatastrofe, korrupsjon, konflikt og menneskerettighetsbrudd i Nigerdeltaet. Dette henger sammen med arbeidsforhold. Oljesøl generelt, og omfattende gasslekkasjer og fakling (brenning av gass) spesielt, gjør oljearbeid i Nigeria helseskadelig. IndustriAll skriver at manglende helseforsikring fører til unødvendig sykdom og død.

Shell Nigeria anklages for splitt-og-hersk-taktikk internt blant arbeidere og mellom ansatte og lokalsamfunn. Vi kjenner til manipulering av samfunnskiller for å svekke fagbevegelsen fra oljeselskaper og oljestater gjennom hele historien, fra raseskillene i sørstatene i USA til nasjonalt ansatte mot migrantarbeidere i Iran. Sammenblandingen av omorganisering og splitt-og-hersk-strategier er spesielt tydelig og farlig i Nigeria.

Militarisert og sivil motstand mot oljeselskap i Nigerdeltaet er ofte etnisk fundert. Mange oljearbeidere er fra andre steder i Nigeria, og samarbeidet med lokale organisasjoner er vanskelig på grunn av etnisitet og konflikt. Kidnapping av oljearbeidere har vært en viktig del av den lokale motstanden mot oljeselskap. Oljearbeiderne oppfattes som representanter for oljeselselskapene, ikke en del av det lokale samfunnet.

Som andre steder i verden er det også vanlig å forfremme arbeidere, for å unngå radikale og militante fagforeninger. Hvitsnipparbeidere i Nigeria er ofte fast ansatte, godt lønnet og organisert i fagforbundet Pengassan, som er mindre streikevillige, mens fagarbeidere har lavere lønninger, gjerne går på korttidskontrakter eller ansettes hos underleverandører, og organiseres i det mer radikale forbundet NUPENG.

Rekrutteres av landsbyledere

I kjølvannet av internasjonalt press mot Shell, da selskapet i 1995 var implisert i hengingen av ni miljø- og demokratiaktivister, inkludert poeten Ken Saro-Wiva, utviklet Shell «samfunnsansvar-tiltak». Blant annet inngår Shell samarbeidsavtaler med landsbyledere om oppdrag som renhold, sikkerhet, kantine og «stand-by-workforce».

Landsbyledere blir i praksis underleverandører eller bemanningsbyrå. Jeg traff en gruppe sikkerhetsvakter som overvåket Shells oljerørledninger. Lønnen var 20 000 naira, ca. 100 US dollar i 2014, så vidt over den nasjonale minstelønnen. Da jeg møtte dem, hadde de seks måneders utestående lønn.

Selv om landsbyledelsen var deres direkte arbeidsgivere, aksjonerte arbeiderne med krav om lønn mot Shell. De anså Shell som ansvarlige. Dessuten kunne det være farlig å konfrontere landsbyledelsen. Arbeidsforholdene her bestemmes av familie- og klientforhold, og ikke av formelle kontrakter. Mange ledere utnytter dette til selvberikelse, og enkelte landsbyer har hatt interne voldelige konflikter over samarbeidsavtaler med Shell eller andre. «Stand-by-workforce» har blitt brukt som «sikkerhet» og til å trakassere streikende oljearbeidere.

Om oljearbeiderne nyser, blir hele landet forkjølt

De to oljearbeiderforbundene i Nigeria er fagbevegelsen i Nigeria; “when they sneeze - the whole country catches cold”, forklarte Anthony A. Adiari oljeselskapet Agip i Nigeria meg. Agip er et datterselskap av italienske ENI. De knapt 35 000 organiserte oljearbeidere kan i prinsippet stoppe Afrikas største økonomi gjennom streik: Produksjonsstopp vil stanse inntektsflyten til staten og de statsbærende elitene (70% av statens inntekter kommer fra oljen.), og tilgang til bensin til transport og brennstoff for mange av generatorene som næringslivet er avhengig av.

På grunn av deres potensielle makt blir oljearbeidere i hele verden spesielt utsatt for brudd på faglige rettigheter. I tillegg til å ha hatt en avgjørende betydning for demokratibevegelsen i Nigeria, har organiserte oljearbeidere vært sentrale i revolusjonene i Aserbajdsjan (1905), Libya (1969) og Iran (1979). Stater og oljeselskap har også derfor lagt stor vekt på å kooptere eller «kjøpe opp» og ta styring med oljearbeidere og deres organisasjoner.

Global solidaritet og arbeidslivsdemokrati

Med intensivert globalisering av arbeidsorganisering i oljebransjen, styrker også arbeiderne det globale organisasjonsnivået. Kampanjen mot Shell startet etter initiativ fra et nettverk av Shell-tillitsvalgte fra 14 land. Mens Shell nekter å forhandle på dette nivået, har andre selskap, som ENI, inkludert slik dialog i sine globale rammeavtaler. Oljeforbundet Industri Energi har fremmet krav om globale nettverk og globale forhandlinger i den globale rammeavtalen med Equinor. Vi er medeiere i alle de tre selskapene gjennom direkte statseierskap eller gjennom Statens pensjonsfond utland (Oljefondet). Internasjonale standarder for investeringer er ikke nok, vi må jobbe for demokratiske fora på arbeidsplassene.

Norsk utviklingsdebatt har en blindsone mot arbeidslivsspørsmål som er spesielt tydelig i energi-relatert bistand og utviklingssamarbeid. Norske investeringer i Afrika knyttes tungt til petroleumsindustrien, med retorisk begrunnelse om jobbskaping, uten at vi har tilstrekkelig øye for faglige rettigheter. Selv om et organisert arbeidsliv og partssamarbeid anerkjennes som grunnleggende for den høye sikkerheten på norsk sokkel, er ikke fagbevegelsen inkludert i Olje for utvikling sitt arbeid med helse, miljø og sikkerhet.