Kistene til noen av de 26 nigerianske kvinnene som ble funnet døde i et forsøk på å krysse Middelhavet.

Oransje lys beskytter oss ikke

UTSYN: «Slik går det når jenter mangler moral», ble det sagt om de 26 nigerianske jentene som nylig ble funnet døde i en båt utenfor Italia. Men hva med den dydige 14-åringen som ble drept og gjengvoldtatt i sitt eget hjem? Var hun også skyld i det selv?

Publisert

…de hadde levd og dødd i spenningsfeltet mellom kvinnehat og fattigdom, statlig misere, fortvilelse, en skruppelløs kapitalisme og et håp om en bedre framtid – et håp som var bygd på løgner.»

Olutimehin Adegbeye

UTSYN

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, leder i Burmakomiteen
  • Sissel Aarak, fungerende generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, kommentator i Minerva
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, forskningsdirektør ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, programdirektør i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Nigerianske myndigheter later som om de er for likestilling. Men samtidig opprettholder de et miljø som gjør det mulig å utnytte og voldta kvinner og jenter.

Aksjonen #16DaysofActivism, tar for seg spørsmål som kvinners rettigheter, diskriminering og vold mot kvinner. I det den tar til, innser jeg at jeg i år deltar med en solid følelse av kynisme og håpløshet.

I landet jeg bor, Nigeria, dukker det opp nye sjokkerende og vonde historier om seksuell utnyttelse hver dag, noe som er nesten ubeskrivelig vanskelig for meg som aktivist, kvinne og mor til en liten jente. Det er ikke alltid lett å skille mine egne traumatiske opplevelser fra historiene som når meg gjennom mitt arbeid eller i sosiale medier. Noen ganger føles situasjonen håpløs.

Ofre for trafficking

For tre uker siden kom nyheten om at 26 unge jenter var funnet døde ombord i en båt ved kysten av Italia ved kysten av Italia. De var i alderen 14 til 18 år og man mistenker at alle var ofre for trafficking.

Samtidig, hadde jeg nettopp tatt fatt på utformingen av en forsvarskampanje for å presse det nigerianske politiet til å etterforske en sak der en 14-åring var blitt gjeng-voldtatt og drept i sitt hjem i Lagos i juli. Jeg hadde akkurat møtt hennes far og bror. Begge uttrykte dyp forferdelse og skuffelse over politiets totale mangel på interesse. Offerets mor, som hadde vært innlagt på sykehus etter sjokket over å ha mistet sin datter så plutselig og voldelig, hadde ikke greid å sove hjemme etter at hun kom ut.

Da jeg spurte offerets far hvordan hans kone hadde det, svarte han: "Hvordan tror du hun tar det? De drepte barnet vårt, og ingen gjør noen ting. Ingen bryr seg. De oppfører seg som om det var en kylling som ble drept. Hvordan tror du det går med henne?"

Ifølge mytene, som opprettholdes av folk i mitt land og som unnskylder vold mot kvinner, skulle ikke Obiamaka, på 14, vært offer for slik seksualisert vold. Hun var en flittig student, og omtales som ansvarsfull og beskjeden. Hun brukte mye tid hjemme i huset foreldrene eide eller i kirken. Familien var ganske velbemidlet, hun hadde aldri har hatt noe romantisk forhold til gutter og alle beskrev henne som en snill og respektfull jente.

Myten om respektable kvinner

Hvis vi holder oss til den populære myten at kvinner og jenter kan beskytte seg selv ved å være respektable og dydige, holde seg mest mulig hjemme og ha så lite sosialt liv som mulig, skulle Obiamaka egentlig aldri vært utsatt for noe vondt – og hvert fall ikke drept. Men det ble hun.

Da nyheten om de 26 jentene kom, var jeg allerede følelsesmessig utslitt etter å ha forsøkt å hanskes med detaljene i Obiamakas sak. Den nye smerten og sorgen jeg opplevde da jeg hørte om de 26 jentene føltes så personlig at jeg ble nødt til å logge ut av sosiale medier for å unngå mer informasjon. Dette til tross for at jeg ikke visste noe om jentene – ikke engang navnene deres. Disse unge jentene hadde levd og dødd i spenningsfeltet mellom kvinnehat og fattigdom, statlig misere, fortvilelse, en skruppelløs kapitalisme og et håp om en bedre framtid – et håp som var bygget på løgner.

Dette er noen av detaljene fra disse tenåringenes historie. Men for vold mot nigerianske kvinner er det nesten slik at detaljene ikke betyr noe. Dessverre. Detaljer er bare små tråder som forbinder akkurat disse 26 jentene, 14-åringen Obiamaka eller andre ofre til det store bildet. Og i det store bildet, er det slik at kvinner og jenter ikke blir verdsatt. Mitt land bryr seg ikke om livene til sin kvinnelige befolkning. Man utnytter oss begjærlig og påfører oss gjerne vold, men er raske til å klandre oss for volden vi opplever.

Ingen sympati

Jeg er ikke overrasket: Men til og med som døde, ble ikke disse jentene (barna!) gjenstand for verken sympati eller menneskelighet.

Da jeg kjørte til jobben og hørte nyheten, måtte jeg slå av radioen. Jeg hadde nådd et metningspunkt etter at å ha hørt fem eller seks mennesker ringe inn til min favorittstasjon og klage over "grådigheten til unge kvinner i dette århundre". Det ble hevdet at "de er villige til å selge kroppen for en smarttelefon eller mindre" og at deres død var «en uunngåelig belønning for slik uvørenhet".

Selvfølgelig skulle man skylde på jentene og deres mangel på moral! Men jeg undres: Hva med Obiamaka? Har hun også skylden? For i mitt land, blir ikke bare "slemme" jenter drept; "snille" jenter blir det også. Og stillheten, nonchalansen og den manglende viljen til å handle fra en stat, et politi og et samfunn, som egentlig skal beskytte oss, er den samme: Enten det gjelder 26 uidentifiserte ofre for trafficking eller en jente, som familien så gå fredelig til sengs, for så å finne henne drept på rommet neste dag.

Kampanje med oransje lys

I år har den nigerianske regjeringen vedtatt å lyssette de ikoniske gatene i hovedstaden Abuja med oransje lys. Det skal symbolisere at man er villig til å engasjere seg mot kjønnsbasert vold i dette landet. Men jeg er langt fra oppmuntret. Jeg er dypt mistenksom overfor lederskapet, som er glade i å delta i en symbolsk kampanje for å beskytte kvinner og jenter, men som samtidig ikke gjør noe konkret for å beskytte oss.

Ingen representanter for nigerianske myndigheter var til stede under felles-begravelsen den italienske regjeringen holdt for de 26 kvinnene. Ingen nigerianske politi-tjenestemenn eller representanter for myndighetene har kommet med noen sterke fordømmelser av drapet på Obiamaka Orakwue, trass i den grusomme måten hun ble myrdet.

Hva skal vi med oransje lys i et land der man kan utnytte eller voldta kvinner og så gå fri? Hvilken nytte har vi av oransje lys, hvis vi fortsetter å leve i skyggen av en utbredt og kjønnsbasert vold man ikke kan unnslippe?

Vi fortjener bedre

Nigerianske kvinner og jenter fortjener bedre. Vi må forholde oss til vold, utnytting og misbruk av kvinner hver eneste dag. Symbolske fakter vil ikke beskytte oss eller få slutt den straffefrihet, som oppmuntrer dem som misbruker oss.

For mange av oss har blitt skadet, traumatisert eller drept. Nok er nok! Det er på tide at våre historier om å overleve vold blir tatt på alvor, våre ideer om hvordan få bukt med volden blir satt ut i livet og at vi blir hjulpet av myndighetene når vi forsøker å beskytte oss mot vold. Vi fortjener trygghet, ikke bare symbolsk og i to uker, men i det virkelige liv - hver eneste dag.

Powered by Labrador CMS