Irans grønne bevegelse lar seg ikke stoppe

Presidentvalget i Iran 12. juni, med Mahmoud Ahmadinejad som erklært vinner, skapte samtidig grasrotbevegelser som har utviklet seg politisk og har nådd ut til bredere lag av folket og oppdaget nye kampmetoder. Bevegelsen nekter å dø, til tross for regjeringens omfattende voldsbruk.

Bevegelsen har forvirret de konservative, sprengt reformistenes politiske grenser og blitt en joker med potensial til å skape dype endringer i Iran.

Den grønne bevegelsen startet da millioner av mennesker strømmet ut i gatene i protest mot valgfusk. Undertrykkingen som fulgte tvang bevegelsen vekk fra gatene, men den overlevde. Den søkte andre arenaer der den kunne forfølge sine mål og trenge dypere inn i samfunnet. Regjeringens lyktes med sin voldsbruk å redusere antallet gatedemonstrasjoner. Vi ser ikke lenger millioner i gatene i unison protest. Bevegelsen har imidlertid blitt vanskeligere å kontrollere.

Det som en gang var en bevegelse av moderne middelklasseungdom omfatter nå flere generasjoner. Den omfatter de moderne og de tradisjonelle, muslimene og de sekulære, de gamle og de svært unge. Den grønne bevegelsen er overalt. Den opptrer som en ånd, blir usynlig og gjenoppstår. Den trådte fram på Quds (Jerusalem)-dagen 19. september, en dag for å markere solidaritet med palestinerne. Den kom til overflata på universiteter over hele landet den første dagen i det nye semesteret, 28. september. Den viste seg igjen 4. november, under 30-årsjubileet for overtakelsen av USAs ambassade.

Død over diktatoren

Universitetsstudenter demonstrerte over hele landet. Gamle og unge, kvinner dekket i svart fra topp til tå og ungdom i friske og fargerike klær trosset sikkerhetsstyrkenes strenge ordre. Denne gangen var iranske barn med, sammen med sine foreldre og eldre søsken. De gjorde skolene sine til proteststeder.

Ved en ungdomsskole i Teheran trosset elevene sine foresatte og nektet å rope slagord mot Amerika. ”De ropte ’marg bar Amrica’ (død over Amerika) fra høyttalerne, men elevene ropte ’marg bar dicatator’ (død over diktatoren)”, sier en opprømt 13 år gammel elev. Rektoren hadde bedt elevene ha med seg ballonger med påskriften ”død over Amerika”. Elevene kom i stedet med grønne ballonger der det sto ”død over diktatoren”, forteller hun.

På en videregående skole i Karaj nektet elevene å delta i flaggbrenningsritualet. Rektoren hadde forberedt 30-årsjubileet ved å skaffe røde, grønne og hvite ballonger, fargene til Irans flagg. Studentene stakk hull på de røde og hvite ballongene. Alle holdt grønne ballonger og rektoren ble meget sint, rapporterte en elev.

Utbredelsen av den grønne bevegelsen til ungdomsskoler og videregående skoler viser at opposisjonen mot regjeringen har stor gjennomslagskraft. Den viser begynnelsen på det som kan bli den største og mest inkluderende politiske og kulturelle bevegelsen i Irans nyere historie. Det vil være svært vanskelig å slå ned på unge skoleelever. Å sende soldater og milits til ungdomsskoler vil være eksplosivt. Det er en rød linje som selv den islamske republikken ikke kan krysse.

Spontane aksjoner

Den grønne bevegelsen som begynte med ”hvor er stemmen min” som sitt sentrale slagord, har blitt paraplyen for lysende, spontane og horisontalt organiserte kollektive aksjoner som viser seg mer og mer vanskelig å kvele. Mindre enn fem måneder etter at den ble født har den grønne bevegelsen omformet sitt opprinnelige mål om å få tilbake folkets stjålne stemmer. Nå stiller den åpent spørsmålstegn ved en av den islamske republikkens hjørnesteiner, den øverste religiøse leders absolutte makt. Tabuer er blitt brutt.

”Ned med diktatoren” har blitt det viktigste slagord for demonstranter i Teheran, Shiraz, Karaj, Qom, Isfahan, Tabriz og andre iranske byer. ”Ned med diktatoren” er også skrevet med store bokstaver på murer og vegger både i rike og fattige strøk i hovedstaden. ”Alle vet at diktatoren er øverste leder ayatolla Ali Khamenei”, sier en innbygger i Teheran. ”Myndighetene maler over slagordene, men dagen etter er de malt på nytt på det samme stedet eller like i nærheten.”

Utviklingen av den grønne bevegelsen bekymrer mange, blant dem noen reformister. For den grønne bevegelsen har brutt ut av sitt skall. Den er nå en ikkevoldelig bevegelse med revolusjonære krav og idealer.

Nye krav

Den har gått forbi de begrensede politiske kravene fra Mir Hussein Mousavi og andre reformistledere. Mousavi, den opprinnelige inspiratoren til den grønne bevegelsen, har forsøkt å presse sine tilhengere til å holde seg innenfor rammene av den islamske republikkens grunnlov.

”Vi krever at grunnloven følges fullt ut og at den islamske republikken vender tilbake til sine opprinnelige etiske grunnverdier. Vi krever en islamsk republikk, verken mer eller mindre”, sa Mousavi i en offentlig erklæring nylig.

Samtidig krever demonstrantene at den islamske republikken blir erstattet av en iransk republikk. For første gang på 30 år høres også kravet om en sekularisering av staten.

Radikaliseringen av den grønne bevegelsen fikk en spesiell stemme under 30-årsfeiringen av overtakelsen av USAs ambassade. Hundrevis av elever ved en videregående skole i Teheran trosset skoleledelsen og marsjerte gjennom skolebygningen mens de sang “Min skolekamerat”, en populær protestsang og et kamprop blant opposisjonelle iranere.

Men denne gangen hadde elevene forandre teksten. De hadde endret strofen ”hvem kan løse dette problemet, andre enn du og jeg” til ”hvem kan styrte denne regjeringen, andre enn du og jeg”. Ånden er sluppet ut av lampen.

Generasjonen som styrtet sjahens regjering i 1979 var ideologisk. Drevet av sinne og hat ville de ha revansj. Men de unge deltakerne i den grønne bevegelsen skaper en ikkevoldelig bevegelse for sosial endring. De er livlige og lystige, drevet av ønsket om et bedre og mer åpent liv. Deres bevegelse er drevet av glede.

De kjemper ikke for isolering fra resten av verden, men inkludering og sameksistens. Og nok en gang så er det barna som går foran. En tolv år gammel arbeiderdatter utfordret en lærer som ba henne tråkke på et amerikansk flagg før hun kom inn i klasserommet.

”Mennesker i et annet land elsker dette flagget. Hvorfor skal jeg være respektløs overfor dem?”, sa hun til læreren. Hun og andre er det nye Irans ansikt.

Behzad Yaghmaian, er professor i samfunnsøkonomi ved Ramapo College i New Jersey. Han har blant annet skrevet ”Social Change in Iran: An Eyewitness Account of Dissent, Defiance, and New Movements for Rights” og “Embracing the Infidel: Stories of Muslim Migrants on the Journey West”. Han kan treffes på: behzad.yaghmaian@gmail.com .

Copyright: Institute for War & Peace Reporting