Bolig for alle betyr mindre fattigdom og klimatutslipp

Mottoet ble arbeidet fram av latin- amerikanske stater og vedtatt i 2016 på FNs by og boligkonferanse (Habitat III) i Quito, Ecuador. Og er et sentralt element i FNs «Nye urban agenda». Med populistiske, nasjonalistiske og autoritære regimer på offensiven verden over blir dette utvidede rettighetsperspektivet viktig. Også fordi vi globalt - 12 år etter 2008 krisen - befinner oss i en ny boligkrise med pandemi, klimatrusler, sult-, energi-, ulikhets- og fattigdomsutfordringer på gang. Bolig dreier seg mer enn noen gang om politisk kamp.

Covid-19 forstørrer problemer og øker konfliktnivået mellom mennesker, samfunn og nasjoner. Samtidig trues det multilaterale systemet av svekket tillit og reduserte bidrag. «The great fracture» mellom Kina og USA styrker ikke bare proteksjonismen og reduserer verdenshandelen, den brekker i stykker tillit, handlekraft og funksjoner i globale mekanismer som Verdens helse- og Verdens handelsorganisasjon. På vei mot Bærekraftmålenes realisering i 2030 er det blant sentrale aktører for tiden liten optimisme å spore. Retningen det går i er heller «leaving everyone behind» enn «leaving no one behind».

Boligblind bistand

Økt boligbygging vil spille en viktig rolle med hensyn til de-karbonisering, økt sysselsetting og redusert fattigdom. Problemet er at de fleste stater og viktige pådrivere som Verdensbanken og FN ikke prioriterer sosial bolig- og byutvikling. Førstnevntes «sites and services» program fra 1990 årene er ikke fulgt opp. Olje- og mineralrike utviklingsland bygger futuristiske fantasibyer a la Singapore for overklassen. Ikke fullt så rike land satser på konsentrerte, standardiserte sovebyer med inntil en halv million boliger for å huse voksende bybefolkninger. I norsk utviklingspolitikk og -praksis er program for boligbygging fraværende. Det er synd for vi har egne velferdsfremmende erfaringer fra etterkrigstidens gjenreising som i mange kontekster fortsatt er relevante.

Dette hundreårets første boligkrise skjøt fart i 2008. Den hadde røtter i finansieringen av privatboliger i USA og spredte seg globalt via et integrert finanssystem. Og ble utgangspunkt for en bølge av spekulasjon i boliger. Dagens krise er utløst av koronaviruset. I pandemi tider blir boliger for dyre for de fleste. De som finnes blir «overbefolket». Fordi vann- og sanitærtjenester ofte mangler, øker risikoen for smittespredning og sårbarhet. Boligforholdene de nærmeste årene blir ikke bedre for de 100-200 millioner mennesker som ifølge Verdensbanken vil miste arbeid og skyves ut i ekstrem fattigdom. De som mister inntektene sine og settes på gata pga. ubetalt husleie får heller ikke bedre liv. Her bor allerede ifølge FN 200 mill. Selv på fortauer og rundkjøringer blir det «tett» etter hvert.

Moratorier mot utkastelse respekteres ikke. Voldelige metoder tas i bruk i brudd med lover og rettigheter. Varslere som FNs «Action Group against Forced Eviction» og «Centre on Housing Rights and Evictions, med tidvis norsk støtte, ble lagt ned for ti år siden.

Bolig angår alle

Klimakrisen er også en boligkrise. Globalt står bygg for 40 prosent av energirelatert CO2 utslipp. Å fokusere klimakampen på bolig er viktig fordi den angår alle. Folks røtter er der de bor og har interesser enten det er knyttet til offentlige tjenester, idrett, kultur eller arbeid.

Grasrotbevegelser i fattige bystrøk som arbeider med rettighetsperspektiv ledes ofte av kvinner. For eksempel Slum Dwellers International, Asian Coalition for Housing Rights eller Orangi Pilot Project i Karachi, verdens største slumoppgraderingstiltak. Innsamling av data og informasjon i områder som knapt er på kartet er viktig for disse bevegelsenes dialog, planlegging og påvirkning av lokale, nasjonale og globale myndigheter. Metodene baserer seg ofte på kreativ bruk av mobiltelefoni og Google Maps.

Innenfor det globale nettverket av slike bevegelser utvikles og utveksles metoder for desentralisering og deltakelse. Brasils Porto Alegre har for eksempel lenge vært et utgangspunkt for bruken av «deltakende budsjettering». Metoden benyttes nå i 1500 byer på fem kontinent. Innbyggere, særlig i fattige bydeler, bruker den til å organisere seg og påvirke myndighetenes prioriteringer. Resultatet blir ofte økte investeringer i boliger og infrastruktur.

Lokale grupper er ofte svake. Skal de lykkes må de samarbeide med de som har makt. I Brasil har arbeider- og fagbevegelsen vært allierte sammen med universitets- og forskningsmiljøer.

Grønn deal

Grønn, sosial boligproduksjon som omfatter rehabilitering av bygg skaper arbeid og reduserer utslipp. Klimaprofilen til «Green New Deal» i USA er tydelig på dette. EUs “Green Deal” fokuserer mer på lavkarboninfrastruktur uten særlig hensyn til fordeling og velferd. Vår hjemlige Solberg regjeringen forbereder nå en boligmelding til Stortinget. Vil den ta høyde for samfunnsnyttige effekter av boligbygging? Inkludert klima-, miljø- og sysselsettingshensyn. Temaet «bolig for alle» bør bli en sentral valgkampsak fram mot Stortingsvalget i 2021.

«Urban oktober»

Den andre boligkrisen kommer til å stå sentralt på Habitat Norge og Bolig- og byplanforeningens «Urban oktober» kampanje. Den skjer i samarbeid med FN Habitat og har arrangement på Oslo Met, i Kristiansand, Stavanger, Trondheim og Tromsø. Her får filmen «The Human Shelter», regissert av dansken Boris Bertram, Norges premiere. Spørsmål som hva er et trygt hjem i ulike globale kontekster vil stå sentralt i diskusjonene.