Kampen folket i Myanmar ikke kan tape

De siste ukene har vært opprivende, først og fremst for folk i Myanmar. Seks uker etter militærkuppet er trolig flere hundre ikke-voldelige demonstranter drept. Tusener er arrestert. Men millioner står opp mot regimets undertrykkelse.

Her er seks lærdommer etter militærets brutale kupp:

1. Militæret følger en gammel oppskrift

Hærsjefens håndtering av demonstrantene følger samme oppskrift som i 1988 og 2007. Først venter de noen uker for å se hvordan demonstrasjonene utvikler seg. Så sendes militærets lojale tilhengere ut i gatene, med stor appetitt for vold, kombinert med at kriminelle slippes ut av fengslene, med mål om å skape frykt og uro i befolkningen. Militærets håp er at frustrasjonen skal føre til voldshandlinger fra demonstrantene, som igjen skal forsvare militærets inngripen for å opprettholde lov og orden. Når provokasjonen ikke virker skyter de allikevel.

Publiserte videoer av politiets handlinger, som vilkårlig sparker løs på motorsykler og demonstranter, banker opp folk de allerede har kontroll på, skyter på tomme ambulansekjøretøy og plyndrer kafeer virker tilsynelatende uorganisert. Og visst er det en hodeløs voldsorgie, men bak ligger det en kjølig tanke om å skape frykt. Frykt er militærets våpen, både mot demonstrantene og for militærets indre justis. Det er dette rotproblemet Aung San Suu Kyi satt fingeren på for mer enn tre tiår siden, da hun valgte slagordet «frihet fra frykt».

En moralsk overlegenhet er fremdeles det kraftigste våpenet.

Militæret som institusjon skal ikke underdrives, og er som en stat i staten. Håpet er at sentrale militære ledere, som har hatt liten interesse av kuppet, skal ofre hærsjefen, som har profittert mest ved å kuppe makten. Men det er få tegn til splittelse innad i militæret, og militæret har ingen tradisjon for å ta ut en hærsjef i en pågående konfrontasjon. Sist gang en general ble tatt ut var de Sein Lwin, «Slakteren av Rangoon», ble avsatt etter 17 dager i presidentstolen, men først etter at hans ordre etterlot hundrevis av døde i 1988.

Min Aung Hlaing fremstår som «Slakteren av Myanmar», men har i løpet av ti år som hærsjef rukket å bygge opp sin maktbase. Det er knapt noen utenforstående som har tilgang til de innerste sirklene i militæret.

2. Burmeserne selv må gjøre jobben

Generasjon Z har gått foran i demonstrasjonene, med en kraft og dedikasjon som er like imponerende som den er inspirerende. At de unge går foran er ikke noe nytt. Det har skjedd jevnlig siden kuppet i 1962, med 1988 som et høydepunkt. Hver demonstrasjonsbølge har skapt sin generasjon. Det slående med årets demonstrasjon er bredden, hvor etniske minoriteter, generasjon Z, arbeiderne og andre står sammen og at sosiale medier viser kraften i demonstrasjonene landet rundt, som gjensidig inspirerer til å fortsette kampen.

At arbeidere har en sterk interesse for demokrati er ikke noe nytt, men de er samtidig svært godt organisert til tross for mange års forbud mot fagforeninger. Mye er sagt om trickle down-effekten, og middelklassens makt og vilje til demokratiske endringer, som igjen er et argument for utenlandske investeringer i totalitære stater. Middelklassens point of no return blir slik sett den viktigste endringsfaktoren i en demokratisk endringsprosess.

Middelklassen i Myanmar er for all del med, men det er de unges gatedemonstrasjoner som har skapt energi og vakt oppmerksomhet, og arbeidernes sivile ulydighetsbevegelse og generalstreik som har hatt effekt, og lammet transport, helsevesen, skoler og bankvesen. Fattige tiggere slår på tiggerbollen og eldre kvinner banker på kjeler så tresleiva splintres opp for å drive ondskapen bort. De har bevist en gang for alle at det grunnleggende kravet om frihet er likt i Norge og Myanmar, og bør ikke relativiseres.

Vi har sett et folk som ikke vil finne seg i at landets valgte ledere er fratatt muligheten til å lede, og et land med svært mange etniske identiteter og religiøse tilhørigheter som igjen står sammen mot en felles fiende.

Nå er det fellesskapet som står igjen.

Internett og sosiale medier har vært avgjørende i å skape denne følelsen av fellesskap, hvor små byer og etniske delstater har deltatt aktivt, sammen med de store byene. Demonstrantene har imponert på mange plan, i dedikasjon, i organisering, i disiplin, ikke-vold og kreativitet. Hver kveld, før militærets ekstreme voldsbruk begynte, har demonstrantene ryddet gatene. De har sittet rolig ned mot overmakten for å markere sin avsky mot kuppmakerne. Selv etter at de første dødelige skuddene falt har demonstrasjonene økt i styrke, i en kombinasjon av sivil ulydighet, generalstreik, kreativ bruk av virkemidler og massiv kommunikasjonskampanjer i og utenfor Myanmars grenser. De har hengt kvinneklær i gatene, fordi soldatene er redd klærne skal frata dem deres mannlighet, hpon. Den sivile ulydigheten har kostet militæret dyrt, men det har også kostet mye for demonstrantene. Men hvis de seirer er det et håp om at dette fellesskapet blir en del av den nye nasjonsbyggingen.

3. Vi må lytte til burmeserne

Det er det burmesiske folk som driver kampen mot militærkuppet og har eierskap til Myanmars politiske framtid. De trenger all den moralske støtten vi kan gi dem. Internasjonale aktører må i større grad uttale solidaritet med folkets legitime kamp.

Noen, primært utenlandske politikere og analytikere, har tatt til orde for et samarbeid og dialog med militæret. Andre kritiserer Myanmars folkevalgtes ønske om målrettede sanksjoner mot militæret i den situasjonen de står i, som må forstås som Myanmars 9. april.

Dersom det er mulig å overtale militæret til å stanse grusomhetene og i beste fall trekke seg ut av politikken er dette selvsagt bra. Problemet er at knapt noen har den nødvendige tilgangen eller makt til å bevege militæret. Ethvert utspill som legitimerer militæret vil svekke demonstrantenes sak. De siste ukene har folkets stemme vært lett å høre. Demonstrantene har i hovedsak fire hovedbudskap:

• 1) Løslat politisk ledere og de som er arrestert, og overlever makten til de folkevalgte.
• 2) Ikke anerkjenn kuppmakerne på noen måte, heller ikke deres løfter om nyvalg. Kuppet er verken lovlig eller godt begrunnet, og kampen er ikke over.
• 3) Støtt komiteen som representerer det valgte parlamentet (CRPH), og dets skyggeregjering (Acting Government). Støtt også den folkelige bevegelsen for sivil ulydighet, CDM, og de som nå bærer byrdene av generalstreik og militærets brutalitet.
• 4) Stans pengestrømmene og innfør målrettede sanksjoner mot kuppmakerne og deres krets. Det er ingen som etterlyser brede sanksjoner nå. En repetisjon av sanksjonsdiskusjonen på 90-tallet, som enkelte byr opp til, har lite for seg.

Det burmesiske folk har en motstandsbevegelse, et parlament og en skyggeregjering som de valgte og som representerer dem, slik Norge etablerte i 1940. Det er disse som representerer folket, og det er disse vi må anerkjenne og lytte til nå.

4. Ny forståelse av etniske minoriteters kamp

De etniske nasjonaliteter har i 50 år blitt rammet hardest av militærets overgrep, og de er i liten grad blitt tatt inn i varmen i Aung San Suu Kyis forrige regjeringsperiode. De siste ukene har majoriteten fått en ny forståelse og sympati for det mange etniske minoriteter har blitt utsatt for i flere tiår, inkludert rohingyaene. Etniske minoriteter har fått en sentral plass i motstandsbevegelsen, og etniske hærgruppers valg om å ikke signere våpenhvileavtalen, som i realiteten var en overgivelseskontrakt, er møtt med ny respekt.

Motstanden mot militærkuppet har lagt nytt grunnlag for en reell føderal nasjonsbygging på lang sikt. Alle forstår at den burmesiske hæren er mot og ikke med, folket, og de aldri har vært en «regjeringshær», som mange feilaktig omtaler dem som, men som en stat i staten. Det nye samholdet kan igjen skape grobunn for en meningsfull samtale om en føderal hær og en politisk dialog om et nytt føderalt demokrati utover maktdelingen mellom militæret og de folkevalgte frem til 1. februar.

5. Det internasjonale samfunnets avmakt

Demokratiforkjemperne har mistet troen på internasjonale aktører, som oppfattes som avmektige, løftebrytere eller til og med støttespillere for militæret. Mange har hatt troen på at militærets overgrep skulle utløse en reaksjon, mer enn uttalelser og lette tastetrykk av fordømmelser og bekymringer. Troen på FNs Responsibility to Protect, R2P, er nå borte.

Skuffelsen over det internasjonale samfunnet og FN, og frustrasjonen over kobbelet av internasjonale analytikere og eksperter, forskere, internasjonale NGOer og diplomater, er stor.

Erfaringene fra reformprosessen naive tro på militærets endringsvilje har bidratt til dette. I et mer realistisk lys er det allikevel noen lyspunkt. For burmesere virker uttalelsene fra FNs sikkerhetsråd like runde og luftige som en hvetebolle, men de har noe for seg. Kina har stilt seg bak to uttalelser, hvor den siste fra 10. mars gir en form for anerkjennelse av Myanmars valgte regjering ved å omtale «medlemmer av regjeringen».

Problemet er at uttalelsene ikke viser vilje til handling. Det er viktig at norske myndigheter gir anerkjennelse til regjeringen som er utnevnt av CRPH, komiteen som representerer parlamentet, og som klarte å etablere innen fristen som er satt i grunnloven. I en situasjon hvor militærstyret står uten legitimitet og et holdbart konstitusjonelt grunnlag, er det denne regjeringen som må anerkjennes som folkets representanter, og inviteres til møter, med UD og gjerne med Stortinget.

Kina pekes på som en fiende av alle parter, til Beijings frustrasjon. Demonstrantene protesterer foran den kinesiske ambassaden, og peker på Beijing som militærets støttespiller, selv om kuppet strider mot Kinas interesser, i hvert fall på kort sikt. Militæret forsøker også å bruke Kina som syndebukk. De har hyret en tidligere israelsk etterretningsoffiser for å drive PR for militæret, og i sitt første utspill kritiserte han Aung San Suu Kyi for å ta Myanmar nærmere Kina.

Dette viser først og fremst at militæret ønsker å gi inntrykk av at de tar avstand fra Kina. Det er riktig at militærets reformprosess i realiteten var en frigjøringsprosess fra kinesernes politiske og økonomiske kontroll. Militæret lyktes med å tiltrekke seg vestlige investeringer. Men de gjorde to alvorlige feilberegninger. Den brutale behandlingen av rohingyamuslimene i 2017 skremte vestlige investorer bort. Kuppet har isolert Myanmar ytterligere, hvor de igjen må søke til Kina. Det er militærets handlinger som har ført dem tilbake i Kinas favn. Men dette feilgrepet vil de aldri innrømme, og det er derfor militæret leier en PR-mann for å legge skylden på Aung San Suu Kyi. Samtidig kan militærets antikinesiske retorikk gi en åpning for kinesisk støtte til en resolusjon i Sikkerhetsrådet.

6. Internasjonale NGOers nye taushet

Tausheten fra internasjonale NGOer er påfallende. Sivilsamfunnet er en viktig demokratisk kraft, både i hva de gjør og hva de sier. Etter et brutalt kupp er det slående at internasjonale og norske NGO-er som arbeider i Myanmar, har vært relativt tilbakeholdne med å gi støtteerklæringer.

I Norge har de nærmest vært fraværende i debatten. Det er svært lite aktivitet i form av arrangementer, pressemeldinger, egne nettsider og sosiale medier. Er debatten om bistand satt ut til organisasjoner som får midler over informasjonsstøtten alene? Har de store blitt tjenesteleverandører for UD og Norad i den grad at de har mistet sin egen offentlige stemme?

Det er forståelig at en internasjonal organisasjon velger taushet i Norge for å beskytte egne lokale ansatte, men det er grunn til å problematisere hvorfor internasjonale organisasjoner er så varsomme i sin kritikk av et statskupp.

Gitt burmesernes mot er det grunn til å tro at de lokalt ansatte ville støtte mer aktive ytringer i det offentlige rom. Det er grunn til å stille spørre om hensynet til mulighetene til å gjøre et arbeid under et fremtidig militærstyre også gir vekt til beslutningen.

Organisasjonenes tilbakeholdenhet er uansett påfallende lik Telenors tilbakeholdenhet. Det er ikke uproblematisk. Det virker som viljen til å gi økonomisk støtte til bevegelsen som står midt i sin viktigste kamp er begrenset. Dette har skuffet burmesiske aktivister og reiser spørsmål om når og hvordan internasjonale organisasjoner faktisk er en effektiv kanal for internasjonal demokratistøtte.

I skrivende stund har mer enn 180 mennesker gitt livet i kampen for demokrati, og militæret går nå systematisk løs på lokale organisasjoner. 2150 mennesker er fengslet eller straffeforfulgt, inkludert Aung San Suu Kyi og president Win Myint. For hvert liv som går tapt og hver person som fengsles styrkes argumentet om at dette er en kamp Myanmar ikke kan tape.