Militærkuppet i Myanmar: Det helt gale svaret er sanksjoner og boikott

Vestlige lands reaksjoner på kuppet har vært sterke - med nesten krigslignende retorikk og krav om sanksjoner mot Myanmar.

Dette er nesten helt sikkert det helt gale svaret.

Vi trodde militærkuppenes tid var forbi, det lukter veldig kald krig. I de første etterkrigsårene sponset, tilskyndet og støttet USA militærkupp over hele kloden. Sovjet prøvde det samme, men forsøkene var ikke like vellykkede. Etter 1989 har det heldigvis vært få militærkupp. Myanmar er en viktig påminnelse om at makt fortsatt springer ut av geværløpene.

Vakre, entusiastiske, idealistiske Ma Kyal Sin (19) bar en t skjorte som sa at «alt vil bli ok» da hun ble skutt i hodet og døde. Hun hadde et helt liv foran seg. Titusener fulgte henne til graven. Få ting har gjort mer inntrykk de siste ukene enn å se burmesiske ungdommer stå opp mot kuppmakerne i Myanmar. Uten frykt har hundretusener gått ut i gatene. De er en generasjon, kommet sammen gjennom sosiale medier, som drømmer om et Myanmar som er sterkt og rikt, med utdanning og helse og personlig frihet for alle.

De er villige til å gi det kjæreste de har - livet.

Ønsker vi å hjelpe Myanmar tilbake til sivilt styre, er første skrittet å forstå landet og hvorfor militæret er blitt den dominerende institusjonen. Myanmars historie er lite kjent i vesten. Vi har glemt at i første halvdel av 1900-tallet var Myanmar det rikeste og mest utviklede landet i Asia. Det var en smeltedigel av burmansk og indisk og ulike etnisiteters kultur.

Pablo Neruda skrev dikt fra Yangons bakgater. Rudyard Kipling og George Orwell var fascinert av burmesisk kultur og beundret burmesiske kvinner. Europeiske flyselskaper landet i Yangon, ikke i Bangkok. Aung San Suu Kyis far, Aung San, var den første leder fra et tredjeverdenland som kunne erklære sitt land selvstendig fra kolonimakten i 1947. Først kom Myanmar, så India.

En trippel-krise

I dag er Myanmar et av Asias fattigste land. Nabolandene Thailand og Kina er mange, mange ganger rikere per innbygger. Jeg har reist mye rundt på landsbygda i Myanmar. Fattigdommen likner på den man kan se i Afrika, ikke Asia. Folk lever i beskjedne hytter, driver enkelt jordbruk, må hoppe over måltider og kan bare drømme om avansert teknologi eller jobb i industri og turisme.

Myanmars tragedie er en trippel-krise. Politisk. Økonomisk. Etnisk.

Omtrent en tredjedel av befolkningen tilhører andre etniske grupper enn den burmanske flertallsbefolkningen. Mindretallene snakker ulike innbyrdes språk. De er kristne, muslimer og hinduer i tillegg til buddhister som burmanerne. Mange av mindretallene lever i utkantene av Myanmar og har sine egne militære grupper. Borgerkrigen i Myanmar er verdens lengste fortsatt varme krig.

Det er nettopp denne etniske kompleksiteten som gjorde militæret sterkere i Myanmar enn i noe annet land. Bare hæren kunne sikre landets enhet mot ulike geriljagrupper. Snart var ikke Myanmar et land som hadde en hær, men en hær som hadde et land.

Det hjalp ikke at både Kina og USA på 50-tallet blandet seg inn. Kina støttet det burmesiske kommunistpartiet som var nær å ta makten i landet. USA fløy inn våpen til narkobaroner de fant nyttige i den kalde krigens spill mot Kina. Bare hæren kunne forsvare Myanmars suverenitet.

Skal vi hjelpe Myanmar inn i det 21. århundret må vi ha dette tredobbelte perspektivet. Landet trenger et politisk system som gir folk frihet og stabilitet. Det trenger rask økonomisk vekst. De etniske konfliktene må løses. Legg til at få land er så sårbare for klimaendring som Myanmar - og vi har en farlig miks.

Vestens svar kan ikke være enkle slagord, men nyanserte svar som står i forhold til kompleksiteten i Myanmar.

Minimal effekt på juntaen

Jeg har i mange år som politiker og som medmenneske vært engasjert i å støtte kampen for demokrati og etnisk forsoning i Myanmar. Det har vært slående å se hvor mange i Vesten som har sterke meninger, men tilsvarende liten forståelse for dette spennende, men komplekse landet. Mange så lenge Myanmar bare gjennom prismet Aung San Suu Kyi.

Derfor kom det som et sjokk da «the lady» stilte seg bak den brutale politikken mot rohingya-mindretallet som ble fordrevet til Bangladesh. Få pekte på at dette var en vilt populær politikk i Myanmar. Mens vi i Vesten og folk i muslimske land ser med sympati på rohingyane, er folkestemningen i Myanmar nær hundre prosent i favør av de buddhistene som også bor i grenseområdene mot Bangladesh. Aung San Suu Kyi fikk helt sikkert mange flere, ikke færre, stemmer fordi hun inntok en hard linje mot rohingyane.

Økonomisk boikott av Myanmar vil gjøre en vanskelig situasjon enda verre. Millioner av burmesere er alt kastet tilbake i fattigdom som følge av covid-19. Om flere følger etter, blir ikke demokrati lettere, bare en enda fjernere drøm. Vestlig press vil ha minimal effekt på juntaen.

«Myanmars generaler har alltid blitt motivert av makt, ikke av rikdom. Deres venner og fiender er alle i landet. Resten av verden har knapt betydning. Deres tro er nasjonalisme og deres drøm er å avslutte den 75 år gamle borgerkrigen på deres egne betingelser.»

Dette er analysen til Myanmars fremste moderne historiker Thant Myunt-u, dattersønn til FNs tidligere generalsekretær U Thant. Thant Myunt-u er en god venn og har vært til uvurderlig hjelp for ulike norske regjeringer i å kalibrere Norges Myanmar-politikk.

Ikke bare vil vestlig boikott ha liten betydning. Den vil også ha null støtte fra de landene som kjenner Myanmar best. Verken India, Japan, Kina eller ASEAN-land som Indonesia og Thailand vil boikotte Myanmar.

Kanskje er det de som har rett - og ikke vi?

Telenor viktigere enn Sikkerhetsrådet

I norsk sammenheng har noen spurt om det er lurt at Telenor er i Myanmar når det betyr at selskapet vil måtte bøye av for noen krav fra militæret.

Mitt svar er at det ikke bare er lurt. Det er avgjørende for framtidig demokratisk utvikling i Myanmar at Telenor blir. Før Telenor startet å investere i basestasjoner og infrastruktur i Myanmar, kostet en alminnelig mobilsamtale hundrevis av kroner minuttet. Nå er nesten hele Myanmar knyttet sammen på nettet.

Det er nettopp den infrastrukturen Telenor har bygd som har gjort det mulig for demonstrantene å samle hundretusener i gatene. De bruker ikke brevduer. De brenner ikke varder. De kommuniserer på ulike sosiale medier, i en infrastruktur som heter Telenor. Også militæret i Myanmar bruker sosiale medier, men de unge aktivistene er mye bedre på det.

Telenor betyr mer for demokratisk utvikling i Myanmar enn FNs sikkerhetsråd.

Både Vesten og FN har kommet med tomme trusler mot juntaen. Dette er ikke bare kontraproduktivt, men farlig. Truslene kan gi innrykk av at Vesten kan reversere kuppet og at Vesten i dag har makt til å endre situasjonen. Det er alvorlig hvis demonstrantene tror på dette og innretter sine aksjoner deretter. Det har vært plakater i demonstrasjonene med krav om at USA og EU skal gripe inn militært eller at FN skal sende en kampstyrke. Det er farlig å stimulere til aksjon på annen basis enn sannheten.

For bare det burmesiske folket kan styrte juntaen.

Krav om sanksjoner i Vesten har ikke Myanmar som målgruppe, men Vesten selv. Politikere tyr til sanksjoner for å vise «handlekraft». Jo flere sanksjoner, jo sterkere reaksjon, jo mer applaus der hjemme. Denne indre drivkraften for sanksjoner har fått USA til i forskjellige former å boikotte mellom femti og hundre land siden århundreskiftet. Suksess-historiene er få, om noen. Fiaskoene kan vanskelig telles.

Sanksjoner styrtet ikke Saddam i Irak eller Assad i Syria. De stoppet ikke atomprogrammene til Nord-Korea eller Iran. De har ikke tvunget Russland til å gi opp Krim eller brakt regimet i Venezuela i kne. Det er på tide å tenke nytt om sanksjoner. Hvorfor tviholder vi på en politikk som påviselig ikke virker?

Men hvis ikke boikott, hva kan vi da gjøre?

La oss tenke nytt om alle diplomatiske måter vi kan støtte de demokratiske kreftene. Norske diplomater bør engasjere seg i tett dialog med NLD, partiet som vant valget. De bør kreve adgang til Aung San Suu Kyi og de andre fengslede, snakke med dem som organiserer demonstrasjonene og bruke dem som rådgivere. Den valgte regjeringen bør beholde plassen i FN. Om nødvendig bør vi tilby beskyttelse til folk som er truet og asyl for forfulgte.

Snakk med generalene

Vi bør også holde alle kanaler åpne til Tatmadaw, den burmesiske hæren. Hæren er ikke monolittisk. Det har vist seg tidligere at hæren inneholder mennesker med forståelse av verden, patriotiske middelaldrende menn, men med vilje til åpenhet. Reform-generalene som styrte Myanmar fra 2010 til 2015 var mennesker som hadde tilbrakt et liv i jungelen, men som omfavnet demokratiske prinsipper og etnisk forsoning. Ingen mekanisme vil gi raskere overgang til sivilt styre enn om hæren selv erkjenner at tida for militærstyre er over. En patriotisk hær kan leve vel i et Myanmar styrt av Suu Kyi.

Økonomisk framgang er nesten alltid bra for personlig frihet og et åpnere land. Norge og Vesten bør investere i Myanmar og handle med Myanmar, også om militærstyret fortsetter. Telenor bør bli og investere mer. Bedre infrastruktur og en befolkning som ikke hver dag må kjempe for å få tak i mat og vann, gjør endring mer, ikke mindre sannsynlig. Drivkraften for åpning av Myanmar vil være den urbane middelklassen i Yangon, Mandalay og andre storbyer ikke de fattigste bøndene i utkanten av landet.

Vesten bør samordne vår politikk med de regionale maktene som forstår Myanmar bedre, som handler mer med landet og som kan ha større innflytelse på utviklingen. India, Japan, Kina og andre er alle urolige over kuppet, men vil ikke støtte boikott. Da jeg møtte Aung San Suu Kyi for et par år siden var det eneste området hvor hun virkelig var engasjert i hjelp fra min side å styrke båndene til Kina for flere og bedre investeringer. Kina har hatt et langt bedre forhold til henne enn til generalene.

Vi må dreie fra en krigsretorikk til en forsoningsretorikk. Jo flere som dør i gatene, jo vanskeligere blir det for generalene å snu. Alle trusler om rettssak og straff for overgrep vil bety at militæret graver dypere skyttergraver for å beskytte seg og sine. Vårt krav må være dialog og nasjonal forsoning, ikke trusler om straff som ingen kan levere.

Ma Kyal Sin som mente "alt vil bli Ok" er blitt et symbol på viljen til motstand. Vi hedrer henne best ved å hjelpe Myanmar selv å skape sin framtid.