Meninger

Et øde, halvtørt landskap omgir Sahel-landsbyen Ndiawagne Fall i Kebemer, Senegal. Regionen ligger i den ene enden av prosjektet «Great Green Wall» der ideen har vært å plante en 5000 mil lang linje med trær tvers over det afrikanske kontinent.
Et øde, halvtørt landskap omgir Sahel-landsbyen Ndiawagne Fall i Kebemer, Senegal. Regionen ligger i den ene enden av prosjektet «Great Green Wall» der ideen har vært å plante en 5000 mil lang linje med trær tvers over det afrikanske kontinent.

Hvilke fakta skal ha makta?

«Fakta har makta» er blitt et nytt slagord i Norad. Men tilnærmingen som er valgt kan like gjerne føre til en innsnevring av faktagrunnlaget og fremme kontekstløs standardisering, skriver Tor A. Benjaminsen.

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I flere kronikker og blogginnlegg det siste halvåret har direktør Bård Vegar Solhjell og kunnskapsdirektør Håvard Mokleiv Nygård presentert Norads nye satsing på mer systematisk kunnskap om bistand som de kaller «Fakta har makta». Samtidig er en egen kunnskapsavdeling opprettet med et økt fokus på statistikk. Kontrollerte eksperimenter eller såkalte randomiserte kontrollstudier (randomized control trials) vil tydeligvis få en sentral plass i kunnskapsavdelingens arbeid med å fremme fakta.

Dette er en tilnærming som er blitt populær i en del bistandsmiljøer de siste 10-15 årene – med Verdensbanken i spissen. I 2019 fikk tre forskere ved Massachusets Institute of Technology (MIT) Nobelprisen i økonomi for sitt arbeid med kontrollerte eksperimenter knyttet til bistand og utvikling. Modellen er inspirert av medisinsk laboratorieforskning hvor man sammenlikner resultatene i et utvalg som får en viss behandling med et annet utvalg som ikke får denne behandlingen.

Ifølge Solhjell og Nygård er dette nå gullstandarden innen utviklingsforskning.

Et eksperiment utført av Verdensbanken i Burkina Faso kan stå som eksempel på denne gullstandarden. En gruppe fikk pengestøtte med den betingelse at barna ble sendt på skole, mens en annen gruppe fikk samme pengestøtte uten denne betingelsen. Det førte, ikke uventet, til at flere barn fikk skolegang i den første gruppen.

Randomiserte kontrollstudier

Solhjell og Nygård nevner også at Norad er i ferd med å engasjere MIT-forskerne til å gjennomføre randomiserte kontrollstudier for å undersøke hvordan og hvorfor tiltak for å hindre avskoging i Den demokratiske republikken Kongo fungerer. Til tross for at Norads innsynsportal lister opp flere dokumenter knyttet til dette prosjektet, har det ikke vært mulig for meg å få tilgang til disse for å sjekke hva denne forskningen faktisk går ut på.

Likevel kan man tenke seg at i slike studier risikerer man at forhold som ikke lett lar seg kvantifisere blir lagt til side og dermed ikke blir tatt med i vurderingene. En vanlig kritikk mot prosjekter innen skogvern er at de har en tendens til å reprodusere urettferdighet, eller til og med øke sosial ulikhet og urettferdighet. Oddsene er lave for at kontrollerte eksperimenter vil ekskludere spørsmål om urettferdighet, eller være i stand til å fange de opp.

Samfunnsvitenskap som legger vekt på å forstå utviklingsprosesser og bistand i sin politiske, økonomiske og historiske kontekst, som antropologi, samfunnsgeografi og historie, kan ses på som den diametrale motsetningen til kontrollerte eksperimenter. Det er vanskelig å se for seg at eksperimenter og randomiserte studier vil hjelpe for å forstå kompliserte sammenhenger, som for eksempel hvorfor jihadistopprøret i Sahel oppstod.

En innsnevring av kunnskapsgrunnlaget?

Kontrollerte eksperimenter fremstår alt i alt som en begrenset tilnærming som utelukker større helhetlige analyser. Det er derfor sannsynlig at Norads nye satsing på fakta vil føre til en innsnevring av kunnskapsgrunnlaget til å dreie seg om tekniske spørsmål, mens forståelsen av større kompliserte politiske, sosiale og historiske sammenhenger kommer i bakgrunnen.

Jean-Pierre Olivier de Sardan er antropolog og nestor innen fransk Sahel-forskning, og har over 60 års forskningserfaring fra Sahel. Hans siste bok heter «La revanche des contextes», noe som kan oversettes med «konteksten slår tilbake».

Hvorfor er det ofte et stort sprik mellom målsettinger i bistandsprosjekter på den ene siden og faktiske resultater på den andre? spør Olivier de Sardan. Dette forklarer han med at mangel på kunnskap om kontekst slår tilbake på prosjekter og målsettinger. Det som ofte blir sett på som uforutsette konsekvenser kunne vært forutsett om man visste mer om kontekst.

Landkunnskap er ikke lenger like etterspurt som tidligere, hverken blant bistandsarbeidere, byråkrater eller forskere. Mens Afrikastudier er nedlagt ved både Universitetet i Oslo og NTNU, har Norge og Danmark også kuttet støtten til Nordiska Afrikainstitutet i Uppsala. I tråd med New Public Management er det i dag avkryssing av indikatorer for målstyring og kvantifisering som gjelder. Dette påvirker selvsagt hva slags kunnskap som produseres og hva man velger å ignorere.

Olivier de Sardan er ikke nådig i sin kritikk av kontrollerte eksperimenter:

  • For det første, mens metoden markedsføres som den eneste vitenskapelige tilnærmingen til konsekvensstudier innen bistand og utvikling, er den et ideelt verktøy for å fremme kontekstløs standardisering.
  • For det andre, innebærer metoden generalisering til en hel populasjon ut fra ett enkelttilfelle – altså om noe gjelder i ett eksperiment, så gjelder det generelt er ideen.
  • For det tredje er det en dyr metode, men som ofte fører til banale resultater, sier Olivier de Sardan, slik som i eksempelet over fra Burkina Faso.

Det er som nevnt også begrenset hva man kan undersøke med denne metoden. Kontekstuelle forhold og faktorer som ikke lett lar seg kvantifisere blir derfor gjerne utelatt og sett på som irrelevante eller utenfor rammen av metoden som er valgt.

Er det makta som har fakta?

Et annet problem med «Fakta har makta» er at det like godt kan være omvendt. Kanskje er det makta som har fakta? – som i Michel Foucaults berømte postulat – altså at makt definerer hva som uttrykkes og oppleves som sant eller som fakta i et samfunn.

La meg gi et par eksempler. På Stortinget konkurrerer partiene om å ta æren for det norske Klima- og regnskogsinitiativet som er en del av det globale programmet for vern av skog som klimatiltak (som kalles REDD). Samtidig viser en masteroppgave fra NMBU at kunnskapen om dette initiativet blant politikerne er lav, mens store deler av den internasjonale forskningen for lengst har avskrevet REDD som en kilde til klimaurettferdighet. Et søk i Google Scholar på «REDD, climate injustice» gir for eksempel over 5600 treff.

Denne konklusjonen dominerer i alle fall den delen av forskningen som er opptatt av å forstå samfunnsprosesser i kontekst og hvor forskerne har studert hva som skjer i praksis når skogvern som klimatiltak gjennomføres på måter som ignorerer – ja nettopp kontekst.

Det finnes riktignok fremdeles noen økonomer som lever i modellenes verden, som ikke synes opptatt av hva som skjer i praksis, og som forsvarer prinsippet om at disse tiltakene er kostnadseffektive. Men generelt kan man trygt si at forskningen er kritisk til resultatene av REDD etter 15 år med prøving og mye feiling.

Dette er altså et eksempel hvor makta (norske politikere) bestemmer fakta (at det norske Klima- og regnskogsinitiativet er vellykket) på tross av hva forskningen sier. Jeg har så langt ikke sett at Norad har vært spesielt opptatt av fakta om resultatene av det norske klima- og skoginitiativet.

Generelt kan det også tilføyes at om norske politikere virkelig tok rapportene fra FNs klimapanel på alvor (altså fakta), ville Norge hatt en langt mer radikal klimapolitikk som ikke inkluderte slik grønnvasking som klima- og skoginitiativet representerer.

Et annet eksempel er Afrikas grønne mur som er planlagt som en 15 km bred og 8000 km lang vegg av trær i Sahel fra Senegal til Djibouti. Målsettingene med dette gigantprosjektet er å stoppe ørkenspredning og binde karbon, og å gi folk arbeid gjennom treplanting og slik redusere rekruttering til jihadistgrupper samt migrasjon fra Sahel. Da spiller det ingen rolle at Sahara ikke sprer seg, at de væpnede gruppene i Sahel i stor grad er resultat av politisk motstand mot korrupte regimer og at migrasjon har langt mer kompliserte årsaker enn mangel på fysisk arbeid.

Afrikas grønne mur er finansiert av blant annet Frankrike, Verdensbanken, FAO og EU. I 2020 var de totale løftene om finansiering kommet opp i 14 milliarder dollar og mer midler ble lovet under klimamøtet i Glasgow i fjor, blant annet en ny milliard fra Amazon-eier Jeff Bezos. Så langt har jeg heldigvis ikke notert at norske skattekroner går til denne galskapen.

Det blir interessant å følge Norads «Fakta har makta»-tilnærmingen videre. Men det er allerede grunn til å stille kritiske spørsmål ved selve kunnskapssynet som satsingen representerer.

Powered by Labrador CMS