– Det blir noen færre sydenturer på hver av barna, eller litt mer i huslån. Men det tåler de nok, sier professor Runar Døving om sitt eget testament. Han ivrer for testamentariske gaver til ideelle formål. Foto: Anne Håskoll-Haugen
– Det blir noen færre sydenturer på hver av barna, eller litt mer i huslån. Men det tåler de nok, sier professor Runar Døving om sitt eget testament. Han ivrer for testamentariske gaver til ideelle formål. Foto: Anne Håskoll-Haugen

– Alle bør gi arv til gode formål

Runar Døvings testament har et uvanlig innhold, til Norge å være. To ideelle organisasjoner skal få 100 000 kroner hver. Bare 0,4 prosent av nordmenn som skriver testament, gir til gode formål.

Publisert

Professoren i sosialantropologi reiser seg fra kontorstolen, trekker ut en rød nål fra oppslagstavlen og klasker et hvitt A4-ark i bordet. I oktober i fjor, rett etter han fylte 54, satte han signaturen sitt på dette papiret, testamentet som fastslår hvordan formuen skal fordeles etter hans død. Blant annet hvor mye barna skal arve.

– Det blir noen færre sydenturer på hver av dem, eller litt mer i huslån. Det kommer jo an på når jeg dør, men det tåler de nok, sier Døving som til daglig underviser ved Høyskolen Kristiania i Oslo.

Han sier det føles bra å vite at han kan bidra selv etter sin død. Antropologen valgte Amnesty og Redd Barna. Amnesty har han vært medlem av siden han var 18 år. Han synes kampen mot tortur er noe av det aller viktigste organisasjonene holder på med. Pengene til Redd Barna er en practical joke – hvorfor skal du få vite om litt.

Er arv til gode formål et tabu?

– Jeg mener alle nordmenn, i hvert fall de med eiendom, burde testamentere til gode formål. Men det er nesten ingen som snakker om dette, og svært få som skriver testament i Norge, sier professoren.

Selv hadde han heller ikke tenkt så mye på det, men etter et studieopphold i USA ble han inspirert. Der opplevde han en helt annen kultur for å snakke om arv. Folk var stolte av at de hadde planlagt å gi til et godt formål.

– I USA har hver eneste benk en plakett. Du kan adoptere en motorvei, og det er vanlig at dødsannonsene har med en setning om hva den avdøde har donert til, sier han.

Døving vil ha den samme kulturen til Norge, og nå tar han opp temaet i alle mulig sammenhenger. Gjerne i vennemiddager også. Han tror han har klart å overbevise noen av dem.

Svik mot familien

Merknad til leseren: Det har vært vanskelig å finne noen som vil fortelle at de har testamentert penger til et godt formål til denne saken. Det har i det hele tatt vært vanskelig å finne noen som har testamentert til et godt formål, ja, til og med var det vanskelig å finne noen som overhodet har skrevet et testament.

Døving er heller ingen hvem som helst i denne sammenhengen. Han er en virkelig ildsjel for at flere nordmenn skal gi når vår tid på jorden er forbi. I tillegg er han det nærmeste Norge kommer en ekspert på temaet. Han har forsket på arv i flere år, og nå står han også bak en rykende fersk undersøkelse om nordmenns holdninger til å testamentere til organisasjoner.

Noen lignende undersøkelse er aldri gjennomført her til lands. Over 2000 mennesker er spurt. Resultatene viser at det er sensitivt å snakke om arv i Norge. Organdonasjon synes de spurte er et lettere tema å snakke om, mens sex er vanskeligere, ifølge undersøkelsen.

Bondesamfunnets ideer

– Norge er et samfunn hvor vi oppfatter at arven vår tilhører familien. Det henger igjen etter bondesamfunnet; du skal overlevere gården til neste generasjon i bedre stand enn du fikk den. Å gi vekk arven til vilt fremmede oppfattes som et slags svik mot familien.

– Hvordan reagerte din familie på at du ville gi bort 200 000 kroner?

– Det finnes ingen lov som sier at du behøver å informere familien om hva du vil donere vekk. Men jeg valgte å være åpen om det. Barna er tenåringer, og de syntes nok det var mye penger ved første øyekast. Men da de skjønte hvor heldige vi er som eier en stor leilighet, og hvor mye den er verdt, protesterte de ikke. Nå synes de ideen er god.

All verdens unnskyldninger

Antropologen gir også en annen forklaring på at få nordmenn gir; det er at vi har en sterk stat. Nordmenn er vant til at det er staten som tar seg av velferd og tjenester. Hele konseptet med veldedighet er upopulært, spesielt på venstresiden i norsk politikk; for når hjelpen ikke er organisert av staten, blir det opp til rike menneskers tilfeldige innfall hvem som skal få og hvem som ikke får.

Men Døving mener «det norske sosialdemokratiet» vil bli enda bedre hvis vi også adopterer den amerikanske veldedighets-tradisjonen.

– Vi har en ideologi om at det er små forskjeller i Norge, men tallene viser noe annet. Arv er den desidert største grunnen til at forskjellene vokser. Etter at arveavgiften nå har blitt borte (fra og med 2014, red.anm.), blir denne effekten forsterket. Da er det opp til oss å fordele noe av det vi har, til samfunnets beste.

60 milliarder kroner

60 milliarder kroner overføres hvert år til neste generasjon nordmenn i privat arv. Arv fra selskaper og stiftelser kommer i tillegg. Døving mener folk finner på alle mulig grunner for hvorfor man ikke skal gi; at pengene vil forsvinne i korrupsjon, eller i organisasjonenes administrative sluk. Men det bekymrer ikke Døving.

– «Administrasjon» har blitt det styggeste ordet som finnes her i Norge, spesielt i bistandsbransjen. Det virker som folk mener at alt skal gå rett til formålet. Men organisasjonene må selvfølgelig bruke penger for å sikre at hjelpen blir gitt på forsvarlig måte. Derfor har jeg øremerket min gave til administrasjon.

– Lønn til bistandsarbeidere altså?

– Ja!

En aller siste «practical joke»

– Og de pengene du testamenterer til Redd Barna?

– Redd Barna får 100 000 av meg, fordi de har bestemt seg for aldri å spørre giverne sine om arv. Jeg har øremerket pengene til deres arbeid for testamentariske gaver, jeg syntes det var morsomt, en aller siste practical joke!

Powered by Labrador CMS