Illustrasjon: Niels Poulsen
Illustrasjon: Niels Poulsen

Ryddesjau i bistandsbutikken

I motsetning til tidligere regjeringer som har ­snakket om konsentrasjon, har denne faktisk gjort noe, skriver Bistandsaktuelts redaktør Gunnar ­Zachrisen.

Publisert

Det ble bråk da Rema tidligere i år reduserte vareutvalget sitt og kastet ut en del kjente merkevarer. Mack, Hansa Borg og CB-øl skulle ikke lenger selges i alle dagligvarekjedens butikker.

Den utflyttede nordlendingen Roger Rossvoll protesterte iltert ved å bestille en pall med Mack-øl til egen dør på Nordmøre (til sammen 1600 liter). Remas eiere hadde på sin side en klar plan: Målet var å sitte igjen med færre og mer «effektive» produkter, varer som ga konsernet en bedre fortjenestemargin enn før.

En lignende Rema-tankegang lå bak da utenriksminister Børge Brende tidlig i Solberg-regjeringens levetid lanserte nye tanker om en bedre konsentrasjon av norsk bistand: Færre og bedre «varer» til en lavere pris. Ansatte med bedre kunnskap om vareutvalget. Lokale tilpasninger. Mindre svinn. Bedre resultater.

Lobbyistenes unntak

Mens Rema-Reitan fikk kaskader av støy i media gikk det langt fredeligere for seg for trønderen i Utenriksdepartementet. Stortinget ga sin tilslutning, etter at de vanlige lobbyistene hadde sørget for å si sitt om sine hjertebarn. Unntakene fra den nye konsentrasjonspolitikken kom på plass: Sivilt samfunn, nødhjelp og investeringsfondet Norfund. Disse skulle slippe å forholde seg til de geografiske begrensningene som etter hvert ble utskrevet fra hovedkontoret på Victoria Terrasse.

Brendes nye tanker var allerede godt forankret i regjeringens politiske plattform, Sundvolden-erklæringen, framforhandlet i dialog med støttepartiene KrF og Venstre.

«Regjeringen vil utrede og innføre strengere krav til effektivitet og kontroll med norske bistandsmidler. Som et ledd i dette vil regjeringen gjennomgå eksisterende bistands- og samarbeidsavtaler med sikte på at antall mottakerland reduseres. Tematisk og geografisk konsentrasjon skal bidra til økt effektivitet og større kompetanse i oppfølging og administrasjon som følge av en smalere portefølje. (Vår utheving.)».

Målene om sterkere konsentrasjon hadde også en forankring i internasjonale anbefalinger. OECDs utviklingskomité hadde allerede i flere gjennomganger påpekt at norsk bistand var ufokusert. Den var spredt på for mange temaer og land.

116 store og små land

Konsentrasjonspolitikken ble etter hvert konkretisert. Mens norsk bistand i den rødgrønne regjeringens siste år hadde nådd 116 store og små land, var 85 land Brendes nye måltall.

Brende satte også opp en liste på 12 utvalgte land (blant de 85), som skulle få særlig oppmerksomhet av Norge – seks «land i utvikling» og seks «sårbare» stater. Disse ble døpt «fokusland».

Samtidig skulle også antallet avtaler og partnere reduseres. Arbeidet kom i gang i 2014 og ble ytterligere konkretisert året etter. Både Norad, ambassadene og UDs egne saksbehandlere har fått strenge instrukser om å rydde på varelageret, inkludert prosent-satser for ønskede kutt. Dette arbeidet vil fortsette også i år.

Norads fasit: 106 land

Nylig forelå «fasiten» for de foreløpige resultatene: Norads nye bistandsstatistikk viser at antallet bistandsland er på vei nedover, selv om det går langsomt. I 2016 har antallet land blitt redusert til 106, når man regner «på gamlemåten». Om man ser bort fra sivilt samfunn og humanitær bistand er det nede i 92 land, (men da er det andre varer i fruktdisken enn de 116 Stoltenberg, Støre og Holmås hadde i 2013).

Reduksjonen i antall land er viktig nok, og peker ut en kurs som trolig vil fortsette i samme retning. Ser man bak landtallene er det likevel enorme forskjeller, og det er grunn til å spørre seg om den store verdien av altfor rigid land-telling i denne sammenheng. Et mottakerland i statistikken er nemlig et land der en eller annen aktør har fått en utbetaling over bistandsbudsjettet dette året – uansett om det er hundrelapper eller milliarder som utbetales.

Om Norge har påtatt seg å betale et stipend for en student i Sao Tomé, vil dette altså framkomme i statistikken som bistand til dette landet. I forlengelsen av dette kan man selvsagt også spørre seg om effektivitetsgevinsten ved å ikke gi et slikt stipend.

Forholdet illustreres av utviklingen fra 2015 til 2016. Når det var en reduksjon på tre land, så skyldtes det at fire perifere bistandsland som Mexico, Kasakhstan, Djibouti og Tsjad var ute, mens Fiji kom inn etter å ikke ha mottatt bistand i 2015. Sistnevnte skyldtes at Norge hadde lovet å betale for en norsk juniorekspert til en FN-organisasjon, og de valgte å sende den unge kvinnen til Fiji.

«Fiji-affæren»

Uansett om «Fiji-affæren» og andre småsaker bidro til rot i Børge Brendes land-regnskaper, fortjener han ros for å ha tatt initiativ til et viktig arbeid med å rydde opp i bistandens uoversiktlige vareutvalg. I motsetning til tidligere regjeringer som har snakket om konsentrasjon, inkludert den rødgrønne, har denne faktisk fått til noe.

Med et mål om mer effektiv forvaltning av bistanden er reduksjonen i antall avtaler og partnere trolig både viktigere og mer imponerende enn reduksjonen på land-siden. Reduksjonen er presset fram av strenge UD-instrukser, via såkalte «tildelingsbrev», til ulike deler av bistandsforvaltningen.

I juni 2015 var det over 6000 avtaler, både aktive og inaktive, registrert i bistandens prosjekt-database. I august 2016 var det nærmere 4000, opplyser UD. Norads nye statistikk-tall bekrefter denne utviklingen.

Plusser og minuser

Saksbehandlere i UD, Norad og ambassadene har vært de som har gjort den praktiske ryddejobben inne på lageret. Blant annet er en rekke avtaler som for lenge siden hadde «gått ut på dato», blitt avsluttet. I tillegg er det også gjort tiltak for å slå avtaler sammen eller å finne partnere som kan koordinere underleverandører på bistandsfeltet.

Et mer kontroversielt tiltak er kanskje at ulike ambassader har kuttet i antallet lokale partnere. Det betyr at de nå har færre, men større avtaler. På plussiden vil det forhåpentligvis kunne innebære «stordriftsfordeler»: Færre dårlige partnere (organisasjoner), en bedre og tettere dialog mellom giver og mottaker, mindre tidsbruk på rapportering og møter, bedre kontroll for giver og bedre kvalitet på de utviklingstiltakene som drives med norsk støtte.

På minussiden finnes det også spørsmål: Hva er tapet ved at noen partnere forsvinner ut eller får en svekket økonomi? Vil det bety færre velferdstjenester eller mindre rettighetsarbeid totalt sett? Og hva er verdien av et sterkt mangfold av organisasjoner i de enkelte utviklingsland? Vil det medføre et tap for demokratiseringen og rettighetsarbeidet i det enkelte land?

«Ingen menneskerett»

Konsern-sjef Brendes nye tanker om konsentrasjon har også gitt seg utslag i strengere krav til tilskuddsmottagere. Det så man nylig et eksempel på da en rekke tradisjonelle mottakere av informasjonsstøtte fra Norad, blant dem kjente bistandsorganisasjoner, fikk «null» som svar da de søkte Norad om kroner: Det er slutt på den tida da norske organisasjoner abonnerte på Norad-støtte. Nå gjelder det å levere ferske og gode varer, som kundene trenger, til rett tid. «Det er ingen menneskerett å få statsstøtte», som en tidligere Norad-direktør en gang formulerte det.

Mens ryddejobben i A/S Norges bistands-butikker ser ut til å være i god gjenge, går det noe tråere med en annen del av konsentrasjonspolitikken. De 12 såkalte «fokuslandene» har aldri fått en tilsvarende konkretisering i form av en systematisk plan for hvordan konseptet skulle utvikles.

Tanken var blant annet at Norge skulle bygge opp spesialkompetanse på seks «sårbare» stater: Afghanistan, Haiti, Mali, Palestina, Somalia og Sør-Sudan. I praksis har det bare delvis skjedd. Flere av dem har heller ikke hatt noen norsk ambassade. Manglende eller begrenset tilstedeværelse har ikke gjort jobben enklere for de som skulle ha ansvaret for landanalysene. Samtidig har heller ikke bevilgningene stått i stil med den prioriterte statusen de var tiltenkt.

Fra 12 til 20-25

I den nye utviklingsmeldingen erkjennes det at konseptet «fokusland» ikke var noen genistrek. «Valg av samarbeidsland må ses i lys av utviklingen i verden og forholde seg til hvor de fattige kommer til å være i fremtiden. Den nåværende inndelingen av norske fokusland i seks sårbare stater og seks land i utvikling synes ikke lenger å være hensiktsmessig», skriver regjeringen.

Den skisserer samtidig en ny løsning, som er fleksibel og bedre tilpasset stadig nye utfordringer i et omskiftelig utenrikspolitisk terreng. Regjeringen vil «konsentrere norsk bilateral bistand til et begrenset antall partnerland (20-25) i tre hovedkategorier land».

Den nye konklusjonen leder neppe til mer geografisk og tematisk konsentrasjon. Snarere antyder den en åpenhet og fleksibilitet for nye initiativer og ny geografi, et forhold som underbygges av økende norsk interesse for Nord-Afrika og Vest-Balkan.

For mange og for høye

Ingen politikere har foreløpig tatt skikkelig fatt i det som synes å være hovedutfordringen i norsk bistand; at målene og ambisjonene totalt sett har blitt for mange og for høye sett i forhold til Norges relative betydning som bistandsgiver. Regjeringer skifter, for hver ny som kommer inn legges stadig nye mål til – uten at gamle tas ut.

Vi lever i en tid da den vestlige bistandens betydning som kapitalkilde for utviklingsland er på vei ned, og Norge er et lite land i verden – med et middels stort bistandsbudsjett. Merverdien av norsk innsats er tross alt begrenset, og må ses i lys av utviklingslandenes etterspørsel etter vår kompetanse. Samtidig er det tverrpolitisk enighet om at vi skal holde et høyt bistandsvolum, og at fattigdomsbekjempelse skal være hovedmålet.

Mot et slikt bakteppe må det viktigste være at Norge inntar en begrenset, men hensiktsmessig rolle innenfor en internasjonal arbeidsdeling på utviklingsområdet – ikke at vi driver et bistandssupermarked med all verdens produkter i alle land. ]

Powered by Labrador CMS