Med Vidar Helgesen og Espen Barth Eide som tilskuere ga Heikki E. Holmås (SV) fra seg statsrådsnøkkelen til utenriksminister Børge Brende (H). Det markerte samtidig slutten på en 30-årig politisk tradisjon med bistands- og utviklingsministre. – Nå organiserer vi dette på en ny måte, men utviklingspolitikken vil fortsatt stå veldig sentralt, sier Brende. Foto: Espen Røst

– Dette brenner jeg for

Både KrF-leder Knut Arild Hareide og ulike bistandstopper har vært sterkt kritiske til at utviklingsminister- posten er fjernet. Nå gjør utenriksminister Børge Brende sitt beste for å berolige bistands-Norge.

Sist oppdatert: 19.04.2015 16.08.11

– Ingen skal være i tvil om mitt engasjement for internasjonal fattigdomsbekjempelse. Dette brenner jeg for, sier han. 

Trønderen som tidligere har vært både miljøvernminister, næringsminister, generalsekretær i Norges Røde Kors og leder av World Economic Forum, skal nå sjefe over både egeninteressene og altruismen i Norges forhold til verden. På en og samme tid skal 48-åringen trygge interessene til norsk næringsliv og bidra til at det blir færre fattige i verden. I tillegg skal Høyres altmuligmann ha hovedansvaret for Norges fredsengasjement, bidra til utvikling i Midtøsten og gå løs på oppgaven over alle oppgaver: Å reparere Norges forhold til Kina . På sin femte dag på jobb inviterer vi ham, i første omgang, til å reparere forholdet til bistands-Norge.

Høyt nivå

– Høyre har gått i regjering med det mest bistandskritiske partiet i Norge, dere er enige om å gå bort fra målet om 1 prosent av BNI til bistand og utviklingsministerposten er nedlagt etter 30 år. Er det rart at bistandsbransjen er bekymret?

– Både i regjeringsplattformen og i statsministerens tale til Stortinget ble det klart slått fast: Utviklingshjelpen skal fortsatt holdes på et høyt nivå. Det er et klart signal om hva som er den nye regjeringens fundament i det brede arbeidet med utviklingspolitikken.

Høyres nye utenriksminister mener at det i norsk bistandsdebatt til tider har vært «et noe sterkt fokus på tallstørrelser».

– Om bistanden skal være 0,99 eller 1 prosent av brutto nasjonalinntekt, kan ikke være det avgjørende. Alle som har jobbet med utviklingspolitikk, som jeg også har gjort, som generalsekretær i Norges Røde Kors, vil mene at det er resultatene på bakken som er det viktigste – at bistanden faktisk bidrar til å legge grunnlaget for utvikling både i fattige land og i fremvoksende økonomier.

– Hva gjelder utviklingsministerposten har jeg stor respekt for at det kan være ulike måter å se dette på. Mens KrF-leder Knut Arild Hareide har ment at det var en feil beslutning og at vi vil miste en stemme i internasjonale samtaler om utvikling, har tidligere statssekretær i UD, Leiv Lunde, fra samme parti, ment at det å samordne utenriks og utvikling vil gi en bedre effekt av utviklingshjelpen. Jeg er nå utenriksminister, med en utviklingsministerportefølje. Det gir meg i hvert fall en mulighet til å se verden utfra ulike perspektiver: fred og konflikt, økonomi og sysselsetting, miljø og demografiske utfordringer, sier han.

Brende appellerer til bistandsbransjen om å være åpen for at en utenriksminister med dette brede perspektivet kan gi noen muligheter, også i utviklingspolitikken.

– Det jeg kan love er at jeg i min nye rolle, i alle samtaler jeg har, vil sørge for å ha dette perspektivet med meg; og at utviklingspolitikken vil stå veldig sentralt, sier han.

Visjon

Han mener også at arbeidet for FNs tusenårsmål og utviklingen i internasjonal fattigdomsbekjempelse, en stor, men stille revolusjon, er det aller viktigste som har skjedd internasjonalt de siste ti årene.

– Jeg tror at det aller mest gledelige, som har betydd mest globalt, er at vi har greid å halvere den ekstreme fattigdommen, allerede før målet: 2015. Nå er min visjon at vi skal legge opp til en politikk internasjonalt med et nytt stort mål: å utrydde den helt innen 2030 . Dette lover jeg å fronte som en av mine kjernesaker.

– Mange vil likevel mene at det er problematisk at Norge ikke lenger kan opprettholde en like sterk representasjon internasjonalt, på ministernivå, uten en utviklingsminister?

– Jeg er jo ikke i tvil om at mange som jobber med bistand til daglig er opptatt av norsk representasjon på ulike internasjonale møter. Men jeg vil jo da legge til at det er resultatene av norsk utviklingshjelp, at den fører til utvikling, som er det viktigste. Dessuten: Vi har sittet i få dager. La nå den nye regjeringen få en sjanse! La oss se om det blir et problem eller en utfordring! Det kan være at folk ser dette annerledes allerede om et halvt eller tre kvart år.

Brende forsikrer om at han tar sikte på å være til stede på alle de viktigste møtene om utvikling, enten det er i Verdensbanken eller andre viktige utviklingsinstitusjoner.

– Vi skal selvsagt være til stede når den nye post-2015-agendaen skal fastlegges. Dette er temaer jeg har jobbet med de siste tjue årene. Alle som kjenner meg vet at dette brenner jeg for.

– I regjeringsplattformen heter det at regjeringen «i større grad vil stille krav til mottakerne av norsk bistand om fremgang innen områdene demokrati, rettsstatsutvikling og menneskerettigheter»?

– I forholdet til mottakerland må vi vektlegge at det er initiativer i landet som går i riktig retning, at landet gjennomfører en politikk som bidrar til både bedre styresett, herunder anti-korrupsjonssatsing, styrking av menneskerettigheter og en utvikling i demokratisk retning. Men, så er det jo også slik at vi ikke kan legge den samme normen til grunn som i Norge. Det er grunn til å minne om at også vi brukte mange generasjoner på å bygge vårt demokrati.

Dialog

– Samtidig som Norge skal være tøffere overfor våre mottakerland, ofte små land i Afrika, har du fått i oppgave å gjenoppbygge et godt forhold til Kina. Kan du love en konsistent retorikk og politikk på området, der små og store behandles likt?

– Jeg ser ikke noe motsetningsforhold knyttet til dette. Nå er det jo slik at om vi forholder oss til bistandsområdet, så har jo norsk bistand til Kina vært svært begrenset, i hovedsak kun knyttet til kapasitetsbygging på miljøområdet og menneskerettigheter. Og selv disse prosjektene har jo nå nærmest stoppet opp, i en situasjon der forholdet mellom våre to land er på et frysepunkt. En mer avansert tilnærming, i retning av dialog om menneskerettigheter, er jo per i dag ikke mulig. Å fortsette slik er ikke gunstig for noen av partene. Skal vi rette på det, har jeg tro på dialog, dialog og mer dialog.

– I forholdet til våre mottakerland kan det være andre forhold og virkemidler som må vektlegges. Som nevnt må vi forutsette at land tar menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsutvikling på alvor, og at utviklingen går i riktig retning. Bistanden skal jo ikke kompensere for kostnadene ved at man tar gale politiske beslutninger for sitt eget folk. Hvis et land tar 8 prosent av sitt BNP i skatteinntekter, og så konsekvent ikke er villig til å bidra til å skape seg et bredere skattegrunnlag og kanskje til og med bruker store deler av skatteinntektene til militære formål, så må jo Norge på et eller annet tidspunkt sende et signal.  

– Om bistanden skal være 0,99 eller 1 prosent av brutto nasjonalinntekt, kan ikke være det avgjørende. Alle som har jobbet med utviklingspolitikk, som jeg også har gjort, som generalsekretær i Norges Røde Kors, vil mene at det er resultatene på bakken som er det viktigste – at bistanden faktisk bidrar til å legge grunnlaget for utvikling både i fattige land og i fremvoksende økonomier. Foto: Espen Røst
Publisert: 25.10.2013 07.39.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16.08.11