– Dette er nok et bevis på bistandskategoriens tiltakende meningsløshet, sier forsker Benedicte Bull om den norske støtten til amerikanske tenketanker. Foto: SUM

– Høyst usikker effekt

Norske forskere stiller seg tvilende til effekten av 250 millioner norske kroner som er tildelt amerikanske tenketanker. Andre mener slik støtte kan være nyttig i å sette dagsorden. Pengene er tatt fra bistandsbudsjettet.

Av Gunnar Zachrisen Sist oppdatert: 19.04.2015 16.10.22

–  Finansiering av tankesmier kan bidra til å påvirke kunnskapsgrunnlaget for beslutninger, sikre eksistensen av alliansepartnere, gi en «billett» inn i maktens sirkler og gi nyttig kunnskap for norske aktører. Men om det faktisk fungerer slik er vanskelig å måle, sier Benedicte Bull, forsker ved Senter for Utvikling og Miljø.

Ut fra egen erfaring mener hun at Norge, som oftest, er en lite krevende finansieringskilde som ikke har tradisjon for å styre resultater. 

Les saken: Norsk bistand til tankesmier i USA

– En lite krevende finansieringskilde er bra for forskningen, men svekker muligheten for å bruke dette politisk. Jeg tviler også på «læringseffekten» av dette hos norske myndigheter. Årsaken er at man ofte har liten kapasitet til å følge opp og virkelig ta inn over seg kunnskapsgenereringen man finansierer, sier hun.

Både Aftenposten og Bistandsaktuelt omtaler støtten til tenketankene i dag. Høyre har tatt opp saken i Stortingets spørretime.

Bistand?

Bull er kritisk til at en stor del av finansieringen av tenketankene taes fra bistandsbudsjettet.

– Det synes jeg er nok et bevis på bistandskategoriens tiltakende meningsløshet, sier hun.

Tilsvarende mener hun at de store bevillingene til amerikanske tenketanker avslører et tradisjonelt, men lite oppdatert, verdensbilde hos de enkelte beslutningstakerne i norsk utenrikstjeneste.

– At mesteparten går til USA viser at Norge, på tross av store ord om BRICS (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika, red. anm), henger igjen i en forestilling om at USA er verdens eneste maktsentrum. Når man finansierer tenketanker i USA blir det nærmest en selvoppfyllende profeti, sier hun.

Etisk riktig?

Hennes skepsis til bistandsfinansieringen deles av Asle Toje, forsker ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. 

- Jeg er usikker på hvor mye og hva slags innflytelse denne typen «bistand» «kjøper», sier Asle Toje, forsker ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Han er også usikker på om støtte til tenketanker i rike land er en klok bruk av fellesskapets penger og om fellesskapet mener det er etisk riktig.

Toje viser til forskningsinstitusjoners tradisjonelle motvilje mot å bli styrt av givere og giveres forsiktighet med å koble støtte til egne målsetninger. 

- Målsetningene med støtte til forskning kan nødvendigvis ikke være klare. Følgelig vil de være utsatt for «feilanvendelse» i forhold til hva som har vært giverens intensjoner, enten de er å fremme norske interesser eller noe annet, fastslår han.

-- Det er en motsetning her. Feilanvendelse kan i noen tilfeller gi mer politisk innflytelse enn korrekt allokering. Når det er sagt, kan det virke som om man ønsker å ta denne norskeste av innovasjoner;  den «statsfinansierte ikke-statlige organisasjonen», ut over landets grenser gjennom å betale for andre lands sivilsamfunn. Det kan skape uheldige spenninger med norske interesser.

Han viser til Japan som et annet land som har forsøkt å kjøpe seg internasjonal innflytelse gjennom lignende virkemidler.

- Japan har evaluert effekten av slike gratispenger. De konkluderte med at effekten var negativ, forteller han.

- Den økte pengebruken viser en bevegelse mot en generell trend i norsk utenrikspolitikk hvor fokus rettes mot å påvirke hvordan virkeligheten skal fortelles snarere enn virkeligheten i seg selv.

I verdenstoppen

Arne Strand, forsker ved Chr. Michelsens institutt i Bergen, er mer positiv enn sine forskerkolleger i Oslo.

– Støtte til forskningsmiljøer er avgjørende for en kunnskapsbasert utviklingspolitikk, og vi kan ikke underkjenne at USA har noen av verdens beste forskingsmiljøer på dette området, sier Strand.

Han mener at både  Utenriksdepartementet, Norad og norske forskere er tjent med å ha faglig kontakt med de amerikanske forskningsmiljøene.

– Dialog og påvirkning er en viktig del av utviklingspolitikken. Slik støtte kan være nyttig i å sette dagsorden og å forme de vedtakene som blir gjort i enkeltnasjoner og i internasjonale institusjoner.

Se sørover!

Strand mener samtidig det er viktig at UD og Norad ikke undervurderer den kunnskapen som ligger hos norske institusjoner og deres internasjonale nettverk. 

– Det er viktig at slik forskningsstøtte blir brukt mer strategisk til å øke samarbeidet, kontakten og dialogen mellom amerikanske og norske forskningsmiljøer. Og videre, at noe av denne støtten heller blir kanalisert til å styrke forskningsmiljøer i utviklingsland. Deres kunnskap og innflytelse undervurderer vi ofte, sier han.

 

 

Publisert: 24.04.2013 14.02.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16.10.22