Organisasjonene som mottar informasjonsstøtte engasjerer støttespillere, ikke det norske folk. Foto: Jan Speed

Kritikk av infostøtte

Millioner av offentlige kroner til norske organisasjoners informasjonsarbeid om utviklingsarbeid har ikke klart å skape engasjement i brede lag av det norske folk. Det er heller ikke lett å dokumentere at organisasjonenes arbeid har økt det generelle kunnskapsnivået, utenom i de politiske miljøene.

Av Jan Speed Sist oppdatert: 19.04.2015 16.09.34

Det framgår av en gjennomgang kommunikasjonsbyrået Gambit har gjort på oppdrag av Norad, av informasjonsstøtten som direktoratet tildeler norske frivillige organisasjoner. Høyre har tidligere varslet at de vil halvere denne støtten dersom de får regjeringsmakt. Rapporten vil trolig bli et viktig argument i den videre politiske debatten om informasjonsstøttens framtid.

Målet med informasjonsstøtten er å øke debatt om nord/sør-spørsmål i Norge, bidra til økt engasjement om utviklingspolitikk og bidra til at sivilsamfunnet fungerer som en vaktbikkje overfor norske myndigheter og norske selskaper.

«Det er liten tvil om at støttemottakerne er sterkt engasjert, men målet med ordningen er primært å engasjere hele befolkningen, ikke egne medlemmer og andre støttespillere man allerede har omfattet av mottakernes virksomhet. Organisasjonene oppgir selv at mye gjenstår for å nå bredere ut til befolkningen, og da særlig blant dem som ikke allerede er engasjerte eller har oppdaterte kunnskaper om utviklingsspørsmål. De ulike organisasjonenes sentrale miljø engasjerer hverandre og sentrale myndigheter, i noen grad også media og akademia. Ut over dette er det vanskelig å se at man med informasjonsstøtten har evnet å oppnå engasjementsmålet,» heter det i rapporten. Dette til tross for at informasjonsarbeidet er blitt mer profesjonalisert.

Fremtiden i våre hender (FIVH) stiller spørsmål om hva som er et passe nivå av engasjement blant det norske folk:

– 99 prosent av den norske økonomien er ikke bistand. At bistand er noe som folk ikke er opptatt av, syntes jeg er helt greit. Ordningen utgjør 12 kroner per nordmann. Hva kan man vente å oppnå, spør Christoffer Ringnes Klyve i en kommentar da rapporten ble lagt fram fredag.

Sidsel Aas, daglig leder i RORG-samarbeidet stiller seg tvilende til om målingen av engasjementet for utviklingsspørsmål er så ille om man hadde sammenlignet med folks opptatthet av  forsvarsspørsmål eller om jernbanen.

– Poenget med støtteordningen er å nå bredt ut, men kanskje ikke til hele befolkningen. At nærmere en fjerdedel av befolkningen har et forhold til en utviklingsorganisasjon mener jeg er et høyt tall, sier Aas.

Store og små

På årets bistandsbudsjett utgjør informasjonsstøtten 91 millioner kroner. Det meste av dette går til 52 organisasjoner med ramme- eller flerårige avtaler. De får mellom 300 000 og 2,5 millioner kroner hver av Norad. Disse er en del av RORG-samarbeidet. Den største mottakeren er FN-sambandet (som ikke er vurdert i denne rapporten). Rundt 20 organisasjoner får årlige enkeltavtaler med Norad. 

Gambit mener at organisasjonene utfører sin «vaktbikkjerolle» overfor myndigheter og andre med innflytelse i samfunnet.

 «Slik sett er det ikke overraskende at debattinnsatsen konsentreres om beslutningstakere og andre opinionsdannere,» skriver byrået.

Liten interesse

Gambit påpeker at en hovedutfordring for informasjonsstøtteordningen er å nå ut til en befolkning som uttrykker liten interesse for internasjonale utviklingsspørsmål. De viser til at Statistisk sentralbyrå (SSB) i 2010 fant ut at 2 av 3 ikke er interessert i informasjon om utviklingsland og bistand i media.

«Dette gjenspeiles også i vår nasjonale undersøkelse, hvor respondentene bare uttrykker en middels interesse (4.2 på en skala fra 1-7) for spørsmål om global utvikling og internasjonal fattigdomsbekjempelse.»

«Organisasjonene oppgir på sin side media som sin viktigste kanal for arbeidet med informasjonsstøtten. Samtidig viser våre undersøkelser at organisasjonene lykkes ganske dårlig med å nå igjennom i media,»

- Har sin berettigelse

Til tross for manglende måloppnåelse på en rekke punkter mener Gambit at informasjonsstøtten har sin berettigelse:

  • Den ivaretar viktige og høyst aktuelle debatter om norsk utviklingspolitikk.
  • Den sikrer et mangfold av miljøer og aktiviteter.
  •  Små og mellomstore organisasjoners synlighet styrkes.
  • Den ivaretar kunnskapsmiljøer som beriker dannelsen av politikk og kontrollen av myndigheter og næringsliv.

Likevel erkjenner Gambit at «hvorvidt opprettholdelse av et norsk sivilsamfunn spesialisert på utviklingspolitisk innsikt er informasjonsstøttens oppgave, er et prinsipielt synspunkt». De mener det er også påfallende at «mange av Norges mest folkelige forankrede institusjoner og organisasjoner – eksempelvis kirkelige nettverk, organisasjoner rettet mot skolen, samt idrettsforbund og større lag og foreninger er mer eller mindre fraværende fra ordningen.»

Ida Thomassen i Kirkens Nødhjelp poengterer i en kommentar til rapporten at for at en organisasjon om Kirkens Nødhjelp skal kunne endre politikk må du kunne vise til et bredt engasjement i befolkningen.

- Utviklingspolitikk er ikke konsensuspolitikk. Derfor trenger vi ulike meninger og variasjon. Dette bidrar informasjonsstøtten til, sier Thomassen.

Undersøkelsen trekker fram flere andre funn:

  • Samtlige av organisasjonene som mottar informasjonsstøtte har egne nettsider.
  • Organisasjoner bør ikke prioritere mye ressurser på lokale arrangementer for å skape engasjement i utviklingsspørsmål.
  • Interessen for utviklingsspørsmål er nesten halvert de siste ti årene.
  • Seminarer, foredrag, publikasjoner og nettverksbygging er de viktigste tiltakene som informasjonsstøtten brukes til.
Publisert: 20.06.2013 08.35.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16.09.34