Utviklingsminister Heikki Holmås  mener påvirkning av maktforhold i utviklingsland er viktigere enn å drive veldedighet. Foto: NTB Scanpix 

Makten og pengene

KOMMENTAR: Jeg vil advare mot å se på bistandsbudsjettet som et budsjett for milde gaver. Akkurat som vi kjenner fra politikken i Norge, handler bistands- og utviklingspolitikk om å flytte makt og penger, skriver utviklingsminister Heikki E. Holmås.

Av Heikki Holmås, utviklingsminister Sist oppdatert: 19.04.2015 16.08.37

For folk flest vil den rød-grønne utviklingspolitikken kanskje huskes for prinsippet om at Norge skal gi 1 krone av hver 100-lapp vi tjener til internasjonal solidaritet. Det er et solidarisk prinsipp fordi vi vet at verden er urettferdig. Våre velgere har ikke ropt på skattelette for de rikeste i Norge, men de har et brennende hjerte for en mer rettferdig verden. Derfor har bistandsbudsjettene økt mye de senere årene, og med ny friske penger har vi fått muligheten til å gjennomføre banebrytende satsinger som for eksempel regnskogsatsingen og Skatt for utvikling.

To av de fire partiene som nå planlegger et regjeringssamarbeid vil satse mindre på bistand, og med det redusere muligheten til å jobbe for internasjonal rettferdighet.

30 milliarder norske bistandskroner er på langt nær nok for å utjevne den enorme urettferdigheten vi har mellom fattig og rik i verden. Hele bistandsbudsjettet er bare tre ganger driftsbudsjettet til Osloskolen. De internasjonale pengestrømmene ut av utviklingsland er mye større enn strømmene inn. Det betyr at utviklingspolitikken må være mer enn et budsjett for milde gaver.

Den rød-grønne utviklingspolitikken er fundert på at fattige land og fattige mennesker selv skal kunne være i en posisjon der de kan skape sin egen utvikling. Jeg skal gi noen eksempler.

I perioden 2005 til i dag har den rød-grønne regjeringen slettet omlag 6, 8 mrd. kroner av utviklingslands gjeld til Norge. Med dette har vi bidratt til at fattige land slipper unna en lammende og illegitim gjeldsbyrde som hindrer utvikling. Rapporter fra Verdensbanken viser at når utgiftene til gjeldsbetjening går ned, så går utgiftene til investeringer til fattigdomsbekjempelse og velferd opp. Økningen i fattigdomsreduserende investeringer har akselerert det siste tiåret.

6,8 milliarder er mye penger, men i tillegg til pengebeløpene har vår gjeldsslettepolitikk en viktig normativ funksjon. Norge har nettopp gjennomført en gjeldsrevisjon; en gjennomgang av alle eksisterende fordringer på utviklingsland. Dette ble gjort for å sette søkelys på hvordan gjeldsavtalene ble inngått, og for å fremme FNs nye prinsipper for ansvarlig långivning og lånopptak. Vi håper at vår gjennomgang kan sette standarden internasjonalt, slik at nye gjeldskriser som følge av uansvarlig långivning og lånopptak kan hindres.

Også ved å bruke bistandspenger smart kan vi sørge for at fattige land får mer penger å bruke på investering til egen befolkning. Norsk bistand til Zambia kan stå som eksempel. Zambia er rikt på naturressurser, men likevel er folk fattige.  De store gruveselskapene betaler lite i skatt. Rikdommen fra kobbergruvene forsvinner på finurlig vis ut av landet, ut av Afrika og inn på kontoer i skatteparadiser. Derfor har Norge i løpet av fire år brukt 26 millioner bistandskroner til å styrke skatteadministrasjonen i Zambia.  Norsk bistand og Zambias egen innsats for å styrke gruveskattekontoret ga 1,7 milliarder kroner i ekstra skatteinntekter fra gruveindustrien. Det er mye penger. Og hva gjorde Zambia? De ga 1,7 milliarder kroner mer til grunnskoleutdanning.

Oppbygging av gode skattesystemer og skatteadministrasjoner er viktig for å skape en mer rettferdig fordeling av ressursene i verden. Fordi det er i fellesskap vi kan sikre alle mennesker grunnleggende rettigheter. Offentlig sektor trenger inntekter for å kunne tilby en gratis og god fellesskole. For å skape en kultur for betaling av skatt, der flest mulig bidrar til fellesskapet, og for å hindre at internasjonale selskaper raner naturressurser i fattige land, er det avgjørende at både selskaper og enkeltpersoner bidrar. Å styrke skattebyråkratiet i fattige land kommer neppe noen gang til å bli et folkekrav, men er kanskje den beste bistanden Norge kan gi.

For fattige land vil kanskje milde bistandsgaver være enklere å bruke på kort sikt enn egne surt oppsparte penger. De fleste fattige land vil likevel foretrekke egne tjente penger. Og eksemplene fra både Zambias økte skatteinntekter, så vel som erfaringene fra internasjonal gjeldsslettepolitikk, viser at resultatet ofte er økte investeringer i offentlig velferd. Vi må også erkjenne at myndigheter som forvalter skatteinntekter, holdes ansvarlige av egen befolkning på en annen måte enn når bistandsmidler brukes. 

Dette er ikke et argument mot økende bistandsbudsjetter i årene som kommer. Det finnes nok av gode formål å bruke bistandspenger på. Ikke minst gjelder dette ved støtte til gjenoppbygging av sårbare stater, der skatteinntekter ikke er en realistisk løsning for å finansiere kampen mot fattigdom. Og det finnes nok av tiltak som støtter opp om prosesser som kan gi en mer rettferdig fordeling av makt og penger i verden, og som kan bidra til å bekjempe de underliggende strukturene og årsakene til at land trenger bistand.

Å prøve å flytte makt og penger er politikk. Derfor blir jeg forundret når opposisjonen har anklaget norsk bistand til Latin-Amerika for å være politisk motivert. Selvsagt har bistanden til Latin-Amerika en politisk begrunnelse, men det har også bistanden til Afrika. Norsk bistand kan bidra til viktige endringer i Latin-Amerika i årene som kommer. Enorm ulikhet i fordelingen av makt og ressurser har vært et alvorlig hinder for utvikling i regionen, men trenden med økt økonomisk ulikhet er i ferd med å snu i mange land. Folkelige krav for mer rettferdig fordeling av makt og penger er verdt å støtte opp om. Det er i høyeste grad politisk, men det er god politikk – enten man gjør det i Latin-Amerika, Afrika eller Asia.

Jeg har skrevet mye om å støtte fattige land, men mer rettferdig fordeling av makt og penger handler også om folks egen kamp. Det ble jeg minnet på da jeg besøkte Bangladesh etter kollapsen av Rana Plaza i Savar i april i år. Forferdelig mange mennesker døde da bygningen med tekstilfabrikker i kollapset. Jeg besøkte sykehuset der skadde jenter og kvinner lå etter å ha måttet amputere armer og bein. Det slo meg at ulykken fikk slike fatale konsekvenser fordi disse menneskene manglet en stemme. Deres rettigheter har ikke blitt ivaretatt av landets myndigheter. Og da bygningen viste tegn til å kollapse, klarte ikke arbeiderne å stå i mot arbeidsgivers ordre om å gå tilbake til arbeidsplassene.

Fra vårt eget land vet vi at det er gjennom organisering at arbeidere kan være sterke nok til å kreve trygge arbeidsplasser, så vel som økte lønninger. Det er ved å organisere seg at arbeidstakere og arbeidsgivere kan møtes på like fot og få til en fornuftig dialog og et samarbeid. Dette er bakgrunnen for at Norge har inngått en avtale med Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO om å støtte deres innsats for bedre arbeidsforhold og bedre og mer rettferdige lønninger for arbeiderne i eksportorienterte sektorer i Bangladesh. Arbeiderne på verdens tekstilfabrikker trenger mer makt. Gjennom å støtte deres organisering kan de selv kjempe kampen for rettferdighet.

ILOs kamp for anstendig arbeid har ikke blitt verdsatt av Høyre. Det er synd fordi jentene på tekstilfabrikkene i Bangladesh fortjener den støtten ILO gir dem i strevet for mer anstendige arbeidsplasser. 

Publisert: 26.09.2013 13.20.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16.08.37