- Grunnloven er det viktigste dokumentet en stat er bygget på, og det er følgelig ikke noe å kimse av. Militærregimet har nådd alle målsetningene de satt seg da reformprosessen startet for ti år siden med 7 step roadmap towards a disiplined flourishing democracy. Men å sette et ord foran democracy er litt som å sette “electric” foran “chair”, sier Audun Aagre. Foto: Burmakomitéen

- I Burma ligger djevelen i detaljene

Myanmar har blitt portrettert i svart og hvitt, med et skarpt skille mellom de gode og de onde, mener Audun Aagre: - Virkeligheten er langt mer kompleks og krever nyansering, sier lederen i Den norske Burmakomité.

Av Espen Røst Sist oppdatert: 19.04.2015 16.04.10

Myanmar er et ressursrikt land, med både olje og gass, vannkraft, skog og mineraler. Men helt siden attentatet på Aung San Suu Kyis far, frigjøringshelten Aung San i 1947, har Myanmar vært preget av etniske konflikter, politiske motsetninger og et svært brutalt militærregime. Det har gjort at landet har en usedvanlig underutviklet økonomi, lovverk og politiske strukturer, og enorm fattigdom. Og de årelange konfliktene dreier seg ikke bare om skillet mellom demokrati og diktatur. De etniske motsetningene og veien mot et demokrati er uhyre komplisert . Etter femti år i militærjuntaens jerngrep har likevel en oppsiktsvekkende demokratiseringsprosess funnet sted de siste årene.

En prosess der blant annet Norge nå spiller en vesentlig rolle, med innsats for demokrati og menneskerettigheter, miljø og klima, samt en aktiv rolle i den pågående fredsprosessen. Myanmar ble nylig lansert som et av Høyre/Frp-regjeringens tolv nye "fokusland" for bistand. Og parallellt med dette er nå flere norske selskaper på vei inn på landets ekspanderende økonomiske arena. Blant annet investerer Telenor seks milliarder kroner og har lovet å bygge et mobilnett til 90 prosent av befolkningen innen fem år. Det blir en utfordrende lovnad for den norske selskapet å innfri.

– Det er ikke mangelen på ressurser som er problemet i Burma, men fordelingen av dem og hvordan ressursene er forvaltet de siste 50 årene. Det er viktig å huske at Burma var et av de mest utviklede landene i regionen før diktaturet, men militære ledere beriket seg gjennom diktaturet, sier Audun Aagre.

Kjernen i fredsprosessen

Lederen i Den Norske Burmakomité mener det trengs et oppgjør med korrupsjon, avstand fra militære forretningskonglemorater, et sterkere press fra sivilsamfunnet og en løsning for hvordan verdiene av landets ressurser skal fordeles mellom sentrale og lokale myndigheter i Myanmar.

– Store deler av naturressursene ligger i de etniske delstatene, slik at en fordeling går rett i kjernen av politiske forhandlinger for fred, Dette gjelder blant annet vannkraft, tømmer og mineraler. Burma har store offshore gassforekomster og olje og gass onshore. Det statlige selskapet Myanmar Oil and Gas Enterprise forvalter noen av de største verdiene, og er en av de mest korrupte enhetene i Burma. Enorme summer har sildret gjennom dette systemet. Her må man sørge for innsyn og kontroll på pengestrømmene. Det er positivt at inntektene nå er synlig i statsbudsjettet, men det er lenge igjen før den statlige forvaltningen blir transparent, sier Aagre.

Som leder i Burmakomitéen er han blant de i Norge som har satt seg spesielt godt inn i Myanmars komplekse virkelighet. Bistandsaktuelt har derfor spurt Aagre om hans perspektiver på de mest vesentlige områdene Norge og norsk næringsliv vil måtte forholde seg til i samhandlingen med det tidligere militærdiktaturet:

– Først og fremst er det viktig å anerkjenne at endringene de siste årene har vært svært positive. Ingen ønsker å rykke tilbake til situasjonen før 2010. I år har vi sett et langt mer åpent samfunn, spesielt i Yangon og i de større byene, hvor frykten er borte. Reformene har bragt Burma ut av isolasjon, og burmesere kan ytre seg friere enn før. Regjeringen fortjener honnør for dette og norske myndigheter og næringsliv kan bidra positivt på veien videre:

Kompleks kontekst

- Men å lykkes krever svært god kunnskap i en uhyre kompleks kontekst. I Burma ligger djevelen i detaljene. Om man ikke bruker tid på å bygge en god forståelse om lokale forhold er det naturligvis en overhengende fare for å rote det til, både for seg selv og lokalbefolkningen. Burma har vært en hvit flekk på kartet, i forhold til styresett og investeringer, og mange har det litt for travelt med å vinne posisjoner. Vi ser at kappløpet for ressurser er i gang, og håper at man på politisk nivå ikke gir avkall om kravet om et liberalt demokrati mot markedstilgang og en liberal økonomi.

– Grunnloven i Myanmar sørger for et disiplinert "demokrati", med 25 prosent militær representasjon, og sikrer samtidig at grunnloven ikke kan endres. Samtidig har fem millioner burmesere signert et opprop mot grunnloven. Når så mange protesterer mot militærets veto i grunnloven og man vet at grunnloven står i veien for et reelt demokrati: Er det mulig å fjerne militærets vetorett i det politiske klimaet per i dag?

– Man kan gjerne snu spørsmålet: Er det mulig å skape varig fred og demokrati uten å endre grunnloven?

– Jeg tror det blir svært vanskelig. Grunnloven er primært et verktøy for å beholde militær kontroll. Det er en av verdens mest omfattende grunnlover, som militæret brukte 15 år på sy sammen. At Aung San Suu Kyi, tidigere politiske fanger i 88-generasjonen, sivilsamfunnet og etniske minoriteter står sammen for et folkelig press for grunnlovsendringer, er en indikasjon på hvor viktig en grunnlovsreform er.

- De etniske gruppene ser på grunnloven som en ferdigforhandlet fredsavtale de selvsagt ikke kan akseptere. Den demokratiske opposisjonen ser på den som et dokument for å hindre viktige demokratiske endringer. Flere diplomater og analytikere mener det er utaktisk å forsøke å endre grunnloven nå, fordi det vil sette militæret under press, men grunnloven er tross alt det viktigste dokumentet en stat er bygget på, og ikke noe å kimse av. På den positive siden kan endringer i grunnloven åpne opp de mest fastlåste konfliktene i landet. Militæret sitter med nøkkelen, og kan skape et momentum for endringer, dersom de ønsker det. Slik sett er grunnloven et utmerket virkemiddel for at militæret kan bevise sin reformvilje.

– I hvor stor grad har militæret kontroll over prosessen?

– De har full kontroll, ved at de kan blokkere alle endringsforslag. Mange virker overrasket over at reformene ikke har møtt mer motstand fra militær side. Poenget er at reformprosessen så langt har gitt langt flere fordeler enn ulemper for regimets ledere. Alle de viktigste målsetningene som er nedfelt i reformplanen fra 2003, det såkalte Veikartet for et disiplinblomstrende demokrati, er nådd. Hvorfor opponere mot en reformprosess man selv har designet? Internasjonale diplomater liker å si at reformprosessen er enestående i verdenshistorien. Enhver reformprosess er selvsagt unik, men det mest unike i Burma er at et regime starter reformer motivert i å beholde politisk makt, og har fått verdens anerkjennelse for det:

– Reformprosessene er designet for å styrke militære, ex-militære og næringstopper. Det er også grunnen til en økt folkelig skepsis og desillusjon til retningen prosessen har tatt de siste 18 månedene, der demokratikampens helter blir tilsidesatt. I forhold til regjeringens og militærets vilje til forandring er valget i 2015 en viktig milepæl, siden det forhåpentligvis vil bli første gang regimet må gi avkall på makt.


Kontrollerer 80 prosent

– Har du tro på reelle endringer i grunnloven som gjør at landet kan nærme seg et demokrati før neste års valg?

– Det ligger ingen verdi i å ikke tro på at endringer er mulig, men det ser dårlig ut. Husk at militæret og og det pro-militære partiet USDP kontroller 80 prosent av parlamentet. Militæret har en grunnlovsfestet oppgave i å verne grunnloven, en oppgave de tar på største alvor. Om militæret skulle finne på å stemme for endringer, har grunnloven en ekstra sikkerhetsmekanisme, hvor de kontroversielle paragrafene må ut til folkeavstemming, og hvor flertallet regnes opp mot antall stemmeberettigede, ikke antall avgitte stemmer. I forhold til mindre kontroversielle grunnlovsendringer, som ikke krever folkeavstemming, vil vi nok se revisjoner. Jeg tror blant annet på at de delene av grunnloven som går på det administrative systemet kan bli endret, noe som er svært viktig for fredsprosessen, sier Aagre og trekker frem det som etter hans syn er de mest kontroversielle paragrafene i grunnloven slik den er nå:

– Paragrafene som sikrer militæret 25 prosent av setene i nasjonale og lokale parlamenter, at militære har krav på flere ministere i enhver regjering, og at militæret har flertall i det nasjonal sikkerhetsrådet, som gir en grunnlovsfestet rett til å gjøre et statskupp etter eget forgodtbefinnende. Paragraf 59, som hindrer Aung San Suu Kyi å bli president, og paragraf 436 som i praksis gjør det umulig å endre grunnloven, er naturligvis problematiske.

Må sørge for god balanse

– Hvordan kan norsk Myanmar-politikk bidra til et reelt demokrati?

– Ved å sørge for en god balanse i den norske støtten. Jeg har liten tro på at en ensidig støtte til regjeringen vil gi et ønsket politisk resultat. Det er svært få eksempler fra verdenshistorien på støtte og tillit til “den gode diktator” eller en kvasimilitær regjering har skapt et reellt demokrati i andre enden. Dersom ikke regjeringen og de militære tåler en sterk politisk opposisjon og et kritisk sivilsamfunn i dag er det svært lite sannsynlig at de vil gjøre det i morgen. Norge har siden 1992 støttet arbeidet for demokrati i Burma, da Burmakomiteen etablerte Democratic Voice of Burma og støttet den burmesiske eksilregjeringen, i tett samarbeid med Utenriksdepartementet. Norge har historisk sett hatt et godt forhold til Aung San Suu Kyi, som har gitt Norge en historisk legitimitet hos de som har kjempet for demokrati og menneskerettigheter.

– Men?

– Jeg møtte Aung San Suu Kyi forrige måned, og det bør være et paradoks for Norge at den fremste karakteren i demokratikampen mener den politikken Norge nå fører i Burma ikke leder mot et reelt demokrati. Min Ko Naing, som var fengslet 20 år, og har vist en enestående vilje til å tilgi sine overgripere, mener den internasjonale støtten er for fokusert på regjeringen i Naypyidaw. Det er stemmer det er verdt å lytte til. Jeg har store forventninger til at Børge Brende, som var en strålende leder for parlamentarikernettverket for Burma, og kjenner det politiske spillet godt, vil sette sin signatur på Norges politikk fremover - og skape en bedre balanse enn vi ser i dag, sier Aagre

– Du sier Norge opptrer ubalansert?

- Reaksjonene fra den demokratiske opposisjonen, flere etniske grupper og Norges tidligere allierte i eksil viser at Norges støtte oppleves ubalansert. For all del: Norge støtter en rekke gode prosjekter, som er implementert på en imponerende måte av norske organisasjoner. Svært mange av prioriteringene som gjøre er riktig, men støtten til et kritisk og uavhengig sivilsamfunn er etter min mening tonet ned. Norge har gått inn med betydelig politisk kapital i å flagge støtte til den burmesiske regjeringen, som har ført til en politisk dreining innen alle områder, i den grad at det er vanskelig å høre forskjell på retorikken fra regjeringen i Naypyitaw og norsk utenrikstjeneste.

– Tidligere utviklingsminister Erik Solheim uttalte i 2009 at norsk Myanmar-politikk skal dempe konflikt og være tydelig på menneskerettigheter og demokrati. Har ikke Norge bidratt til dette?

– Ja og nei. Jeg mener diplomatiet har gjort en strålende jobb i å bygge relasjoner til regimet og myndighetene i Burma.  Den politiske kursendringen kom under Jonas Gahr Støre. Det var mye fornuftig i dette, men på et tidspunkt i prosessen, støtet man fra seg demokratiforkjemperne. Diplomatiets jobb er å holde kanalene åpne, og at man ikke har klart å opprettholde relasjonen til Aung San Suu Kyi og andre demokratiforkjempere er dårlig politisk håndverk.

Ikke for sent

- Men det er ikke for sent. Norge har en unik legitimitet, og få norske politikere er bedre rustet enn Børge Brende til å åpne døren igjen. I et langsiktig perspektiv er en kursendring i Norges interesser, ikke minst i forhold til næringsinteresser. Uten en omlegging, står og faller den norske relasjonen i for stor grad med Thein Seins regjering.  Det burmesiske regimet har hele tiden vært ærlige om at målet er et system med militær politisk kontroll. Da bør Norge,  sørge for at målet i andre enden av reformprosessen er et liberalt demokrati og ikke først og fremst en liberalisering av økonomien. Kina har vist oss at det ikke nødvendigvis er to sider av samme sak. Uten en viss form for press eller forventninger, vil man ikke lykkes med å skape å bidra til dette. Det er et faktum at også norsk næringsliv har en sterk interesse av stabilitet. Dagens pro-militære regjering kan tilby større grad av stabilitet enn Aung San Suu Kyi og NLD. Å holde fast ved målet om et liberalt demokrati er et politisk valg, på samme måte som man må holde fast på prinsipper om menneskerettigheter.

– Går Norge "for fort frem" med sin Myanmar-politikk, gitt det eksisterende politiske klimaet?

– Nei. Men jeg mener altså at norske myndigheter er for ubalanserte i sin tilnærming. Det er mange prosesser som pågår parallelt i Burma. Noen av disse må gå fort, som våpenhvileprosessen, grunnleggende lovreformer og de mest prekære demokratiske reformene. Andre prosesser krever tid. Enhver reformprosess har sitt mulighetsrom, og kunsten er å utvide dette rommet uten at det kollapser. Det er selvsagt en balanse på en knivsegg. Da jeg begynte i Burmakomiteen, ble jeg overrasket over at det hadde vokst frem en uttalt antipati overfor Aung San Suu Kyi blant enkelte. Flere mente hun sto i veien for demokratiseringen, og at hennes popularitet i Burma var overdrevet av internasjonale lobbyorganisasjoner. Det var et ekko av regimets retorikk, som jeg fremdeles mener er oppsiktsvekkende. Aung San Suu Kyi er ingen magiker, men hun er fremdeles den personen som har størst mulighet til å samle folket. Å underminere hennes rolle er ingen god løsning. I etterkant viste suppleringsvalget i 2012 hvor sterkt hun står. Slik jeg ser det er Norges relasjon til presidentkontoret og USDP langt bedre enn relasjonen til Aung San Suu Kyi og NLD.

–  Men når du sier ubalansert, må det handle om mere enn dialogen med Aung San Suu Kyi. Forklar nærmere?

– Da må man ned i detaljene. Ta fredsprosessen: Norge kom inn i fredsprosessen fordi presidentkontoret ba om norsk støtte til å gjennomføre sin fredsplan i de etniske delstatene. Norge er involvert i fredsprosessen, gjennom MPSI (Myanmar Peace Support Initiative), som nå fases ut, og som koordinator av internasjonale PDSG (Peace Donor Support Group). Mye av myndighetenes fredsarbeid koordineres av Myanmar Peace Center (MPC), som støttes økonomisk av EU, og som Norge stiller seg bak. MPC er et myndighetsorgan som både gir råd til presidentkontoret og fasiliterer fredssamtalene, og er sterkt kritisert av de fleste grupper i opposisjon. Personlig har jeg ingen problemer med MPC, men jeg er kritisk til at de etniske minoritetene ikke får støtte til et tilsvarende kompetansesenter, Det er selvsagt vanskeligere å opprette et etnisk kompetansesenter med mange ulike etniske minoriteter, som til dels har ulike interesser, men det er desto viktigere å finne en løsning. Mangel på tekniske kompetanse om fredsforhandlinger utgjør i seg selv en risiko for at fredsprosessen havarerer, og det bør være i alles interesse at partene vet hva de går inn i. I dag er det en påfallende assymetri.

Norsk pragmatisme

- I forhold til demokratiseringsprosessen er det asymetri mellom styrkeforholdet mellom USDP og opposisjonen, som internasjonale aktører bør ta inn over seg. NLD ble først et lovlig parti for tre år siden, og har svært lite midler. Flere av de etniske partiene ble etablert for få måneder siden. Det sier seg selv at man bør legge mer vekt på å styrke kompetansen hos opposisjonspartiene. Jeg mener norske politikere må lytte til ledende demokratiforkjemperes bekymringer i forhold til den norske politikken, sier Aagre.

– Flere Bistandsaktuelt har snakket med hevder Norge de senere årene har nedprioritert fokus på mennskerettigheter i Myanmar. Hva mener du?

– Vi har nok sett en økende grad av norsk pragmatisme. Menneskerettigheter er et av de prioriterte områdene til regjeringen, og i forhold til Burma håper jeg det betyr at man tør å stå fast på prinsipper, selv når det betyr å utfordre den burmesiske regjeringen og hæren, og at man er mer klar på dette enn de siste årene. Jeg håper man ikke fortsetter å bygge ned støtten til sivilsamfunnsaktører som har lang erfaring å jobbe med dokumentasjon av menneskerettighetsbrudd. Ambassaden i Yangon har uttalt at det nå ikke er tid for aktivisme. For min del mener jeg sivilsamfunnet i høyeste grad må markere seg sterkt når ting går i gal retning. Sett med mine øyne er det åpenbart at det må flere virkemidler til enn uhemmet ros. Det var ikke politisk koseprat som var startpunktet for kvinners rettigheter i Norge.

Iboende dilemma

– Hvordan påvirker Norges ulike engasjementer hverandre i Myanmar. Klarer norske myndigheter å balansere mellom å være døråpner for norsk nærinsliv og samtidig ha troverdighet som tilrettelegger for fred og demokrati?

– Dette er jo utenrikstjenestens iboende dilemma. Hvordan balanseres arbeidet for norske næringsinteresser med engasjement innen bistand og krav til politiske endringsprosesser. Det er vanskelig, særlig i et land som Burma, hvor Norge har en lang historie og et markant fotavtrykk innen demokratistøtte. Utenriksdepartementet (UD) har outsourcet oppfølging av sivilsamfunnsstøtte og humanitær bistand til norske organisasjoner. Konsekvensen er naturlig nok at ansatte i UD fokuserer mer på næringsliv og tilrettelegging, mens norske organisasjoner i større grad ses på som en implementerende part for UDs politikk:

- Dette er en fin arbeidsdeling, men dersom synet på norske partneres rolle reduseres til implementerende part for UDs interesser, i snever forstand, er dette problematisk. Jeg synes det er bekymringsverdig at norske sivilsamfunnsorganisasjoners kritiske innvendinger om utenrikspolitikken i offentligheten stilner proporsjonalt med støtten som gis fra myndighetene. Et av adelsmerkene i et demokrati er at staten er villig til å finansiere sine kritikere, og politikere bør i større grad enn byråkrater se betydningen av dette. Etter min mening utdyper dette diskusjonen om utenrikspolitikk, og gjør den bedre. Støtte til sivilsamfunnet i sør er en pillar i norsk utenrikspolitikk, og at man skal dyrke en uavhengighet. Da bør man definivt leve etter samme standard i Norge. På bakgrunn av min erfaring med arbeid i Burma er denne problemstillingen påtrengende, og det er viktig at politikere i posisjon og opposisjon løfter frem disse problemstillingene.

Svært usikkert

– Hvordan vil du beskrive fremdriften i fredsprosessen?

– Jeg håper på en nasjonal våpenhvile. Jeg møtte forhandlingsteamet på etnisk side i slutten av september. Da så vi flere tilbakeslag, ved at den militære siden gikk tilbake på flere punkter, som anerkjennelse av selvråderett for de etniske minoritetene og at man skulle opprettholde de etniske hærstyrkene inntil en politisk dialog kom i gang. Fredsprosessen er kompleks. En nasjonal våpenhvile er viktig, men å forhandle frem en politisk løsning for varig fred er langt vanskeligere. Forhandlingene om våpenhvile er fastlåst nå, men jeg håper selvsagt at man får styrt utviklingen i riktig retning. Alle ønsker fred, men ingen av de etniske minoritetene er villige til å gi avkall på medbestemmelse. Akkurat nå er det svært mange usikkerhetsmomenter.

– Og menneskerettighetssituasjonen?

– I forhold til demokratisering og menneskerettigheter er utfordringene klart størst i forbindelse med konfliktområdene, spesielt i delstatene Kachin og Shan hvor det fremdeles er krigføring. Vi ser også sporadiske sammenstøt i Karen. I Rakhine er stituasjonen fastlåst og kompleks i forhold til rohingyamuslimer, hvor verken aktører i Rakhine-staten eller regjeringen i Naypyitaw er i nærheten av en løsning som er i tråd med internasjonale menneskerettigheter. Burma og Bangladesh produserer jo et statsløst folk, og denne konlikten er dypt forankret hos nasjonalister, hvor mange buddhistiske ledere er involvert. Samtidig er det en fare for at konflikten blir internasjonalistert gjennom kobling til islamister. En eskalisering av konflikten vil være i ytterligående gruppers interesser, både på buddhistisk og muslimsk side. Det er også en fare at det militære og reaksjonære politikere spiller politisk mynt på en betent konflikt, sier Aagre, og fortsetter:

- Vi ser overgrep i konfliktområder i andre etniske delstater også, som nok vil fortsette inntil man lykkes med å reformere militæret. En av våre partnere i Burma, Women´s League of Burma har dokumentert militære overgrep mot kvinner i Thein Seins regjeringstid, og militære overgrep er fremdeles betydelige mot sivilbefolkningen. I tillegg er konfiskering av land er et svært omfattende problem, og utenfor konfliktområdene er det en utfordring at innskrenking av menneskertttigheter skjer på mer subtile måter enn tidligere: Et eksempel er pressefriheten. Man har hevet forhåndssensuren, men har fremdeles lover som kan straffe journalister. Flere er fengslet, blant annet fra avisen Union og fra Democratic Voice of Burma. Og nylig ble en journalist drept av burmesisk militære. Da man åpnet for dagsaviser for en tid tilbake, ble mange aviser etablert - men de fleste av disse er nå nedlagt.

 Når alt dette er sagt: La det ikke være noen tvil om at situasjonen i dag er radikalt bedret sammenlignet med situasjonen før reformene startet.

Gjort en god jobb

– Myanmar har gått fra å være et "lukket land" til å åpne seg veldig raskt for omverdenen og utenlandske investeringer. Hvordan har landet taklet overgangen?

- Myndighetene har på mange områder gjort en god jobb, og er veldig opptatt av støtte til utvikling og økonomisk vekst. Det er viktig å huske at et av de vitkigste motivene bak reformprosessen var å øke handelen med Vesten, som en buffer for Kina, som gjennom flere tiår fikk stadig viktigere innflytelse, politisk og økonomisk. At myndighetene setter trykket inn på å gi forsvarlige rammer for utenlandske investerorer er derfor positivt, men ikke overraskende.

– Men landet ligger på 157. plass på Transparency Internationals korrupsjonsindeks. Hva betyr det for norske selskapers investeringer?

- Det betyr at korrupsjon er en stor utfordring, spesielt når man må samarbeide med lokale selskaper. Verken Telenor eller Statoil har plikt til å inngå lokale partnerskap på eiersiden, som gjør det lettere å ha kontroll, mens det er vanskeligere å kontrollere underleverandørene. Å nøste opp i militære selskaper er uhyre komplisert. I Burma har man ikke fornavn og etternavn, så å nøste opp i familierelasjon krever lokal kunnskap, hvor internasjonale kompetanse og risikoanalytikere ikke strekker til, sier Aagre.

Burmakomitéens leder forteller at USA eksempelvis i forrige uke innførte sanskjoner mot Aung Thaung, en USDP-parlamentariker og nasjonalist, som har gjort seg rik på militære transaksjoner.

– Han spilte forøvrig også en rolle i attentatforsøket mot Aung San Suu Kyi i 2003, hvor 70 personer fra NLD ble drept. Aung Thaungs to sønner driver business as usual for farens midler. De to største militære forretningskonglemoratene fra regimets dager, lever i beste velgående. Å gå inn i dette uten gode forkunnskaper og fokus på ansvarlighet er et minefelt.

180-graders politisk kursendring

– Hvordan vil du evaluere Telenors milliardsatsing i Myanmar så langt?

– Liberal økonomi og internasjonale investeringer er et viktig komponent i demokratiseringen. Samtidig har Kina vist oss at man ikke nødvendigvis kan sette likhetstegn og to streker under svaret på at liberal økonomi leder til et liberalt demokrati.

Aagre mener det betyr at norske myndigheter har et desto større ansvar for at investeringer fra selskaper skaper gode forutsetninger for demokratisering og at Norge aktivt bidrar til politiske endringsprosesser.

– Det er ikke lengre holdbart å si at investeringer fører til demokratisering. Selskapene, på sin side, har et ansvar for å gjøre ansvarlighetsvurderinger, og vil forhåpentligvis bli straffet av pressen og aksjemarkedet dersom de ikke har en ansvarlig politkk. Telenor er et selskap som er avhengig av lokale kunder, og har alt å tape på å gjøre ting som kundene misliker. Vi mener Telenor så langt har gjort en grundig jobb, og tatt utfordringene på alvor, og minst like viktig; At de har vært åpne om disse utfordringene, sier Aagre, men understreker at utbyggingen frem til nå er gjort i de regjeringskontrollerte områdene:

– Kompleksiteten i de etniske delstatene, med konflikt og to ulike myndigheter å forholde seg til, blir noe helt annet.

Aagre mener 

anbudsprosessen, der Telenor danket ut 88 andre mobiltelefonsamtaler var ryddig, til tross for at den har blitt heftig debattert i burmesiske presse: En lang rekke stemmer har antydet et norsk dobbeltspill, spesielt med adresse til at den tidligere norske Myanmar-ambassadøren Katja Nordgaard meldte overgang til direktørstilling i Telenor, etter at selskapet hadde fåt tildelt den lukrative mobil-lisensen.

- Men det er klart norske myndigheter, gjennom en 180-graders politisk kursendring, har banet vei. Det er ikke slik at alt avgjøres i en anbudsprosess. Det er minst like viktig å komme tidlig inn i en dialog med beslutningstagere, noe Telenor dro fordeler av, mye takket være det tette forholdet mellom den norsk ambassaden og den burmesiske regjeringen. Jeg har ikke store problemer med dette, men den norske politikken har ført til at mange burmesere stiller spørsmålstegn til om det norske engasjementet egentlig er motivert i et ønske om markedstilgang. At Norges ambassadør, den viktigste døråpner for Telenor, blir rekruttert til Telenors konsernledelse, er selvsagt en del av dette bildet. Jeg er oppvokst i Norge og har tillit til at norsk utenrikspolitikk klarer å skille mellom ulike roller, men i et land som har vært preget av korrupsjon og konflikter i et halvt århundre, må vi forvente at det  stilles spørsmål til hva som er motivene bak den nye norske politikken.

Må gå foran med et godt eksempel

– I hvilken grad kan Telenor spesielt og norsk næringsliv generelt bidra til utvikling i Myanmar?

– Norske selskaper må gå foran med et godt eksempel i forhold til ansvarlighet. Det er viktig å gjøre gode forundersøkelser, og inkludere det etniske mangfoldet i Telenor-teamene. En slik inkludering er ikke minst bra for businessen. Når man skal ut i de etniske delstatene, bør man ha tegnet et kart over hvilke myndigheter man bør møte. Om man kun går til den lokale myndighetene, uten å snakke med ledere i etniske organisasjoner, er det nok til å skape konflikter.

– Uavklarte lover og svært lite gjennomsiktige forretningsallianser kan bli en utfordring for Telenor i Myanmar. I forhold til overvåking forventer vi at telekom-loven vil kreve rettslig kjennelse i forkant, og at Telenor er åpne om antall henvendelser om overvåking. Landlover er uklare, og til tross for at mobiltårnene har et begrenset fotavtrykk må man ta disse spørsmålene alvorlig,  sier Aagre.

– Vi har en oppgave i å sørge for at norske investeringer, inkludert Telenor og Statoils engasjementer, kommer burmesere til gode. Dersom det ikke gjør det, eller disse selskapene ikke følger opp sine ambisjoner om ansvarlighet, er det vår oppgave å si klart fra i den norske offentligheten. Det fine med et fungerende sivilsamfunn er jo nettopp at pressen og organisasjoner som Burmakomiteen har som oppgave å følge med på slike investeringer. Det fine med aksjemarkedet er at ingen investorer liker negativ omtale av et selskap. Dette gir en balanse i Norge og det er jo denne balansen norske myndigheter også bør bygge opp i Burma. Vi trenger å støtte et lokalt sivilsamfunn som er i stand til å monitorere de utenlandske investeringene som påvirker dem mest.

Myanmar/Burma

– Til slutt: Jeg sier Myanmar, men du sier Burma: Hvorfor det?

– Verden er delt om hvilket navn man skal bruke. I likhet med USA og Storbritannia bruker vi i Burmakomitéen ”Burma” mens FN og EU bruker ”Myanmar”. På burmesisk sier alle ”Myanmar”, på samme måte som vi i Norge sier “Norge” eller “Noreg”. Så uenigheten går på den internasjonale betegnelsen, sier Aagre.

- “Burma” og “Myanmar” betyr akkurat det samme, og viser til den største etniske gruppen Burmanere eller Bamarer. Navneendringen i Burma blir litt som om norske politikere fattet et vedtak om at hele verden skulle si “Norge”, og blitt fornærmet om noen sa “Norway”. Spørsmålet er selvsagt forlengst politisert, hvor NLD, den politiske opposisjonen og mange av de etniske minoritetene sier “Burma” på engelsk, men myndighetene sier “Myanmar”.

- Selv bruker jeg “Burma” fordi vi har en historie med den politiske opposisjonen og demokratibevegelsen, men jeg bruker “Myanmar” når jeg møter burmesere som foretrekker det.

Republic of the Union of Myanmar

  • Hovedstad : Naypyidaw

  • Språk : Burmesisk (etniske minoritetsgrupper har sine egne språk).

  • Folketall : 51,4 millioner mennesker (folketelling 2014).

  • Etter mange år med autoritært militærstyre har Myanmars politiske system endret seg fundamentalt siden 2010. Opposisjonspartier har blitt sluppet inn i parlamentet, og deres stemmer har blitt hørt. Politiske fanger har sluppet ut av fengsel og inn i politikken, og det tidligere forbudte National League for Democracy (NLD) har blitt legalisert og fått innpass i politikken.

  • Regjeringspartiet USDP (Union Solidarity and Development Party) vant en klar majoritet ved valget 7. november 2010. Valget ble bredt kritisert for ikke å være fritt eller rettferdig, og under det forrige regimets kontroll. Partiet National League for Democracy (NLD) hvor Aung San Suu Kyi er generalsekretær deltok ikke ved valget. Aung San Suu Kyi ble løslatt 13. november 2010, men i et suppleringsvalg i april 2012 ble hun med mange fra partiet valgt inn i parlamentet.

  • På tross av store naturressurser lever mange i Myanmar i fattigdom. I følge nasjonale myndigheter befinner 26 prosent av Myanmars befolkning seg under den nasjonale fattigdomsgrensen. Jordbruk utgjør omlag 60 prosent av BNP og mesteparten av landets eksport. Myanmar har også store energiressurser som ojle, gass og vann. Landet produserer i tillegg opium og er en stor produsent av methamphetaminer.

  • 70 prosent av befolkningen bor på landsbygda, 30 prosent i konfliktområder.

  • Storparten av utviklingshjelpen utenfra opphørte etter nedslagene på demokratibevegelsen f.o.m. 1988. Påfølgende økonomiske sanksjoner har minsket tilgangen på utenlandsk valuta. Med en åpning av økonomien som følge av fjerning av internasjonale sanksjoner mot landet har den legale internasjonale handelen økt, noe som har ført til økt økonomisk vekst.

  • I januar 2012 ble Norges oppfordring til bedrifter om ikke å investere i Myanmar opphevet, og flere norske bedrifter er nå på vei inn, blant annet Jotun og Telenor og Statoil. Sistnevnte har allerede startet opp sitt nett i de største byene og skal investere 6 milliarder kroner i sin operasjon, der de har lovet å nå ut med et telenett til 90 prosent av befolkningen. Selskapet skal bygge 8000 mobiltelefonmaster.

Kilder: Norad, Utenriksdepartementet og Landsider

Det er fortsatt 25 prosent grønnkledde i parlamentet i Naypyidaw.Til sammen har militæret og det pro-militære partiet USDP nær 80 prosent av setene i parlamentet. - De har full kontroll over alle beslutningsprosesser, sier Burmakomitéens Audun Aagre. Foto: Soe Than Win / AFP / NTB Scanpix
Publisert: 07.11.2014 06.00.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16.04.10