Forsker Gunhild Hoogensen Gjørv mener det skarpe skillet Norge hadde mellom den sivile og militære innsatsen i Afghanistan ikke var tilpasset virkeligheten på bakken i det krigsherjede landet. Hun etterlyser en åpen debatt om svakhetene ved den norske modellen for innsatsen i Afghanistan. Foto: Johanne Hoffart/Norges Fredslag 

– Uansvarlig idealisme i Afghanistan

Den «norske modellen» i Afghanistan, hvor man hadde et skarpt skille mellom sivile og militære aktører, fungerte ikke godt. Hvis Norge skal delta i flere operasjoner i utlandet bør koordineringen være langt bedre. Det mener forsker Gunhild Hoogensen Gjørv.

Sist oppdatert: 19.04.2015 16.05.27

Gjørv har i flere år forsket på forholdet mellom sivile og militære aktører i Afghanistan.

– Først: Det er et viktig prinsipp å beskytte det humanitære rommet, og jeg mener ikke at soldater skal drive med bistand. Samtidig mener jeg at det skarpe skillet mellom militær og sivil innsats, som Norge opererte med i Afghanistan, var lite tilpasset den komplekse virkeligheten på bakken, sier Hoogensen Gjørv. 

Hun er førsteamanuensis og forsker på Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Tromsø. Forskningen har blant annet resultert i boka «Understanding Civil-Military Interaction – Lessons Learned From the Norwegian Model» som kom tidligere i år. I boka diskuterer Gjørv fordeler og ulemper ved at Norge, i motsetning til mange andre land, valgte å ha et veldig skarpt skille mellom sin militære og sivile innsats. 

Den rødgrønne regjeringen, med utenriksminister Jonas Gahr Støre i spissen, var hovedarkitektene bak den norske modellen i Faryab – med varm støtte fra hjelpeorganisasjonene og mellompartiene på Stortinget.

– Et stort problem med den norske modellen slik den utviklet seg i provinsen Faryab, der Norge hadde et særlig ansvar fra 2005 til 2012, var at det i praksis var svært lite koordinering. Det var også mye forvirring blant de forskjellige sivile aktørene. Det ble etter hvert svært liten samhandling mellom norske militære og sivile aktører. Det lille samarbeidet som fantes var stort sett ad hoc-preget og personavhengig

Visste ikke

– Hva slags problemer skapte det?

– Mangelen på koordinering førte i stor grad til at sivile og militære aktører med samme oppdragsgiver – den norske staten – ikke visste hva «de andre» holdt på med. Jeg hørte om flere eksempler hvor militær aktivitet fra norske soldater skapte store problemer for norskfinansierte bistandsprosjekter.

– Du kaller den norske modellen for uansvarlig idealisme – hva mener du med det?

– Med det mener jeg at det skillet man fra norsk side opererte med – med sivile på den ene side og militære på den andre – forenklet en svært kompleks virkelighet på bakken i den «norske» provinsen Faryab. En slik modell gir kun ett svar uansett kontekst, og den skiller i for liten grad mellom ulike sivile aktører. Det førte jo blant annet til at norske soldater samarbeidet med USAID, men at de ikke ante hvor de norske og norskstøttede hjelpeorganisasjonene jobbet, eller hva de holdt på med.

– Du mener det er viktig å skille mellom ulike sivile aktører?

– Ja, definitivt. Og det fanges ikke opp når man skiller mellom «de sivile» på den ene siden og «de militære» på den andre. Jeg mener for eksempel det er forskjell på sivile organisasjoner som driver med nødhjelp, og de som driver med langsiktig utviklingsarbeid. Nødhjelp må være upartisk, mens for eksempel det å bygge skoler er dypt politisk i Afghanistan. Slik hjelp, som har politiske mål, bør koordineres med de militære som opererer i samme område. Samtidig må vi også være klar over at alle aktiviteter, til og med humanitære, har politiske konsekvenser i et så politisk spent kontekst. Det gjør koordinering enda mer nødvendig.

Olje og NGOer

Norge hadde et mye klarere skille mellom den sivile og den militære innsatsen enn de fleste andre vestlige land i Afghanistan. Hvorfor tror det du ble slik?

– Det ble sagt til meg flere ganger da jeg forsket på dette at Norge har to store eksportartikler: Olje og NGOer (ikke-statlige organisasjoner, red.anm.). Mitt inntrykk er at norske humanitære organisasjoner har større innflytelse enn i mange andre land, og at de også hadde stor innflytelse på utformingen av det som ble «den norske modellen» i Afghanistan.

– Provinsen Faryab, der Norge hadde stabiliseringsansvaret fram til 2012, er i dag svært urolig. Det blir stadig vanskeligere å drive hjelpearbeid der. Er det noen grunn til å tro at den omfattende norske innsatsen i Faryab kunne gitt bedre resultater med et tettere samarbeid mellom sivile og militære aktører?

– Det er selvfølgelig veldig vanskelig å svare på. Den politiske situasjonen i Faryab er uhyre kompleks og konfliktene der har lange historiske røtter. Det jeg er opptatt av nå er at vi bør ha en åpen debatt om Norges innsats og om hva som kanskje kunne vært gjort annerledes og bedre. Jeg opplever at en del aktører ikke ønsker å diskutere om «den norske modellen» fungerte etter hensikten. 

Frykter kritikk?

– Har du noen formening om hvorfor?

– Det blir gjetning, men muligens frykter de kritikk. I Nederland har man for eksempel hatt en langt mer kritisk debatt om nederlandske organisasjoners arbeid, noe som har resultert i reduserte bevilgninger. Men det er overhodet ikke noe mål for meg, jeg ønsker bare en åpen og ærlig diskusjon uten «hellige kyr».

– Norges forsvarsminister, Ine Eriksen Søreide, har flere ganger kommet med kritikk av det skarpe skillet mellom sivile og militære aktører som Norge opererte med i Afghanistan. Synes du det er positivt?

– Ja, det synes jeg. Det er sannsynlig at Norge kommer til å være med på komplekse operasjoner i utlandet igjen og det er viktig at vi finner modeller som er tilpasset virkeligheten på bakken i den spesifikke konteksten man skal operere i.  

Publisert: 10.04.2014 10.00.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16.05.27