Mens arbeidet for oppgjøret med fortiden fortsetter, feirer Argentina sitt barnebarn nummer 114, og for Estela de Carlotto er gleden ekstra stor. Hun har ved flere anledninger uttalt at hun ikke kan dø før hun har barnebarnet Guido i armene sine. I en alder av 84 og etter å ha kjempet med Bestemødrene siden 1977, har hun endelig fått sønnesønnen sin tilbake. Foto: NTB Scanpix

Barnebarna som kom tilbake

Guido Montoya Carlottos foreldre døde under militærdiktaturet i Argentina. Nå har han fått identiteten tilbake.

Av Signe Prøis Sist oppdatert: 19.04.2015 16.05.04

Tidligere denne måneden ble det klart at den 36 år gamle Ignacio Hurban egentlig er Guido Montoya Carlotto, nummer 114 i rekken av barna som er kommet til rette igjen etter å ha blitt født i fangenskap under det siste diktaturet i Argentina (1976-1983). Barna ble adoptert bort til militære familier eller familier med tilknytning til det militære, mens deres biologiske foreldre ble drept av regimet. Ikke bare har Hurban fått det man på argentinsk kaller "gjenopprettelse av sin identitet"; han er barnebarnet til Estela de Carlotto, den utrettelige lederen for menneskerettighetsorganisasjonen Abuelas de Plaza de Mayo (Bestemødrene på Maiplassen), en organisasjon bestående av kvinner som ikke bare mistet barna sine under diktaturet, men som mistet dem mens de var gravide eller i følge med sine egne barn.

Symbol

De stjålne barna er et sterkt symbol på brutaliteten i kampen som ble ført mot opposisjonelle under det de argentinske militære kalte Prosessen for nasjonal reorganisering, bare kjent som El Proceso eller Den skitne krigen. I perioden 1976 til 1983 ble motstandere av de ulike militærregimene systematisk forfulgt, fengslet, torturert og drept, og det argentinske departementet for menneskerettigheter har registrert at 13 000 mennesker ble forsvunnet. I følge menneskerettighetsorganisasjoner som Mødrene på Maiplassen og Servicio Paz y Justicia heter det derimot at så mange som 30 000 mennesker forsvant.

Blant fangene, var det mange gravide kvinner eller opposisjonelle som ble anholdt sammen med sine barn. I bestemødrenes nettverk letes det etter 400 barn av navngitte forsvunne personer, men det er uklart akkurat hvor mange barn som ble kidnappet sammen med sine foreldre, og hvor mange barn som ble født i fangenskap. I tiden etter diktaturet har det blitt funnet ventelister for militære familier som ønsket å adoptere barn som ble født i de hemmelige fengslene, og man vet at regimet hadde en plan for systematisk bortføring av barn. Disse barna ble innskrevet under sine nye foreldres navn og for Bestemødrene på Maiplassen har det handlet om å finne dem og gi dem deres familie og historie tilbake.

Lykkelig barndom

Barnebarn #114, Ignacio Hurbán, er sønn av Carlottos datter Laura Carlotto og hennes kjæreste, Walmir Oscar Montoya. De var begge  medlemmer av den venstreorienterte gruppen Montoneros. De ble bortførtav de militære. Man har kartlagt at Ignacio ble født enten ved det militære sentralsykehuset eller ved varetektsanstalten Olmos og at han ble tatt fra moren etter fem timer med løfte om at han skulle bringes tilbake til familien hennes. Man vet at han ble gitt til Hurban-familien av den høyerestående militære Francisco "Pancho" Aguilar, som eide jorda de jobbet på. Hurbáns historie skiller seg altså ut i at familien han kom til ikke var en del av det argentinske militæret.

- Jeg hadde en lykkelig barndom, sier Ignacio/Guido, som etter hvert begynte å stille spørsmålstegn om tilhørigheten han hadde til sin familie.

Særlig rart skal det ha vært at ingen i hans familie var opptatt av kultur og musikk, da han selv bestandig satt med hodet i en bok og var svært musikalsk, noe som førte til at han senere utdannet seg til musikkpedagog. Denne usikkerheten han kjente, en usikkerhet han selv har brukt ordet el ruido, eller støyen, for å beskrive, var grunnen til at han tok kontakt med Bestemødrene på Maiplassen og fikk vite at ikke bare er han biologisk en annen, men at hans biologiske far var trommis i et band i Santa Cruz-provinsen, hvor han var fra.

Forsoningsprosess

Den pågående kampen for å finne forsvunne og barn av forsvunne, er et viktig ledd i Argentinas nasjonale forsoningsprosess etter diktaturet, en prosess som har kommet langt på kort tid, særlig i forhold til naboland med lignende nær fortid, og særlig mens kirchnerismen har styrt Argentina, først med Néstor Kirchner og senere med hans kone Cristina. I den første demokratiske perioden etter regimet, ble det innført omfattende amnestilover for de militære, lover som de senere regjeringene har fått annullert. Mange av dem som satt i de viktigste posisjonene under diktaturet er i dag dømt eller under fortsatt rettergang.

Mens arbeidet for oppgjøret med fortiden fortsetter, feirer Argentina sitt barnebarn nummer 114, og for Estela de Carlotto er gleden ekstra stor. Hun har ved flere anledninger uttalt at hun ikke kan dø før hun har ham i armene sine, og i en alder av 84 og etter å ha kjempet med Bestemødrene siden 1977, har hun endelig fått sønnesønnen sin tilbake.

I et intervju med avisen El País en uke etter at Guido/Ignacio var kommet til rette, uttalte hun imidlertid at hun har respekt for at det finnes barnebarn som, når de blir identifisert, ikke kan eller vil forholde seg til sin biologiske historie. Hun håper allikevel synligheten i bestemødrenes kamp har fått et løft i at hennes egen dattersønn kom til rette, og at det vil føre til at enda flere som kjenner på støyen inni seg, tar kontakt for finne ut om også de tilhører Argentinas stjålne barn.

 

 

 

Publisert: 26.08.2014 06.00.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16.05.04