Det er nødvendig å være tydeligere både i krav og på den reelle fordelingen av ansvar om Sør-Sudan skal kunne komme til det punktet hvor de går fra å være en bistands-stat til en selvdrevet stat, skriver Bistandsaktuelts kommentator, Hege Opseth.

Bistandsstat i krig

KOMMENTAR: Det var elektrisk og lykkelig stemning i Juba, 9.juli for tre år siden. Endelig var Sør-Sudan selvstendig. Alle hadde behov for en historie som endte godt. Nå rakner alt. Milliarder i bistandsinvesteringer er borte. Aldri har så mange vært desperate etter nødhjelp. Den bistandsdrevne staten er i krig. Nå samles giverland i Oslo for å legge en strategi for veien videre.

President Salva Kiir og hans mannskap tok i 2011 fatt på styringen av et land som i stor grad var driftet av bistandsorganisasjoner og FN. Statlige sykehus og utdanningsinstitusjoner var så godt som ikke eksisterende. Oljedepartementet, som skulle styre inntekter fra det svarte gullet var under et stort tre i hovedstaden Juba. Det strømmet på med flyktninger fra delstaten Blånilen. Konfliktnivået med Khartoum var høyt. Infrastrukturen var fraværende. Og på landsbygda satt millioner og ventet på at en ny og lettere hverdag skulle komme. 

Status for verdens nyeste land i 2011 var dyster:

  • 8,8 millioner innbyggere
  • Halvparten av befolkningen er under 18 år
  • 51 prosent lever på under én dollar om dagen
  • 47 prosent er kronisk underernært
  • 85 prosent av den voksne befolkningen er analfabeter
  • 83 prosent bor på landsbygda
  • 48 prosent av barn i skolepliktig alder er innskrevet i skolen.
  • Mer enn 13 prosent av barna dør før de fyller fem år
  • Tre av fire har jordbruk som viktigste næringsvei
  • 38 prosent må gå mer enn 30 minutter hver vei for å hente drikkevann 

Lite av dette er forandret. FN og bistandsorganisasjoner har strømmet til med penger og rådgivere. De ulmende konfliktene mellom ulike ledere i Sudan Peoples Liberation Movement (SPLM)  har kokt over. Det er et land i borgerkrig med president Salva Kiir og hans sparkede visepresident Riek Machar på hver sin side. Begge hardbarkede geriljakrigere. 

Hjelpeorganisasjoner flykter nå fra de tre delstatene Upper Nile, Jonglei og Unity. Det er for farlig. FNs fredsbevarende operasjon, UNMISS, har verken mannskap, utstyr eller penger nok. Dessuten står de overfor en situasjon som er langt utenfor deres mandat som fredsbevarende styrke. 

Regjeringshæren slåss mot utbryterne i hæren til Machar. I tillegg herjer mange forskjellige militsgrupper. The White Army er en av dem. De består i stor grad av ungdommer fra landsbygda som ved behov samles, går til angrep og trekker seg tilbake. De voldtar, stjeler og dreper. De er brutale. Kommandolinjene er uklare. Verken Riek Machar eller Salva Kiir har kontroll over dem. De er blitt nok et konfliktskapende element i det som allerede begynner å bli en uoversiktlig krig med mange aktører og uklare agendaer.

Det ble inngått en avtale mellom Machar og Kiir i Addis Abeba nylig. Etter rundt seks timer ble våpenhvilen brutt. Kampene fortsetter. At de to skrev under akkurat nå handler kanskje også en god del om at regntiden kommer. Det gjør troppeforflytninger svært vanskelig i Sør-Sudan. Så det var lite å tape på å signere.

De ikke statlige hjelpeorganisasjonene har det siste året fått hard kritikk for at de er for sentrert om hovedstaden Juba og for lite tilstede på landsbygda. Det er en riktig kritikk. Samtidig så er det vanskelig å drive effektiv bistand på landsbygda i Sør-Sudan. Landet er stort og det er bortimot umulig å ta seg frem mange steder i regntiden.

 Milliarder av kroner er sprøytet inn i Sør-Sudan de siste 30 årene.  De siste 24 årene har Norge alene brukt 7,5 milliarder bistandskroner i Sudan og Sør-Sudan. Konflikt preger nå begge landene. Har bistanden vært bortkastet?

”Nei, det er for sterkt å si. Men bistanden har vært for mye styrt av ideologi og ikke behovene på bakken”, mener Prio-forsker og ekspert på Sør-Sudan, Øystein H. Rolandsen.

Bistandsaktuelt har tidligere spurt biskop Paride Taban om hva all nødhjelpen og bistanden har gjort med nasjonen. Dette er hva han svarte: “Selv under katastrofer og konflikt, kan folk bidra. I alle disse krigsårene gav Verdens Matvareprogram ut mat for milliarder av dollar uten at folket i Sør-Sudan måtte bidra. Vi snakker om en generasjon som ikke er vant til å yte, bli krevd noe av. Nødhjelp kan ødelegge folk. Jeg sier: Er du sulten – arbeid! Gjør arbeidet og du får maten. Når du gir folk ting gratis, da vil de fortsette å spørre, fortsette å være avhengige. I dag er det også blitt slik at politikerne drar til sine hjemsteder og deler ut gratis mat mot politiske stemmer. Konsekvensen av dette er at de ødelegger sitt eget folk.”

Skuddene som falt i hovedstaden Juba i midten av desember i fjor var den utløsende faktoren til voldsspiralen. År med utviklingsinnsats er utradert. Slik kommenterte utenriksminister Børge Brende det utviklingen på regjeringens hjemmesider.

- Giverne burde ha vært tidligere ute med å stille tydeligere krav til landets politiske ledere.

Når han nå skal være vert for konferansen  som har som formål å skaffe penger til det kriserammede landet må man håpe at han husker sine ord om å stille tydeligere krav til landets politiske ledere. Skal Sør-Sudan komme videre er det nødvendig.

Sør-Sudan trenger nå nødhjelp for å hindre massedød. Deretter at NGO-ene plukker opp restene og fortsetter med utviklingsarbeid for å sikre et minimum av tilbud til sivilbefolkningen på landsbygda.

Det vil ta tid før landets egne ledere er i stand til å levere hva deres eget folk trenger. En giverkonferanse løser ingenting – men det kan skaffe hardt tiltrengte midler og en diplomatisk og politisk plattform for å sikre videre dialog mellom de stridende partene.

Paride Tabans ord er verdt å ta med i fortsettelsen: “Vi snakker om en generasjon som ikke er vant til å yte, bli krevd noe av. Nødhjelp kan ødelegge folk.”

Sør-Sudan kan ikke fortsette å være en bistandsstat i krig. Landet kan heller ikke fortsette å være en bistandstat. Tenkningen rundt dette har ikke vært god nok blant giverlandene som nå samles i Oslo. Det er nødvendig å være tydeligere både i krav og på den reelle fordelingen av ansvar om Sør-Sudan skal kunne komme til det punktet hvor de går fra å være en bistands-stat til en selvdrevet stat.

--------------

Følg giverkonferansen på twitter: #SouthSudanConf

 

Publisert: 18.05.2014 17.07.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16.05.52