En ebola-smittet mann ligger bevisstløs utenfor sitt hjem i den lille byen Banjol 30 kilometer fra Monrovia i Liberia. Mer enn 4500 mennesker er nå døde etter utbruddet i Vest-Afrika, og debatten raser om hvorfor og hvordan viruset kunne komme helt ut av kontroll. Norske helsetopper mener krisen kunne vært unngått om landene hadde hatt velfungerende helsesystemer, og om internasjonalt bistandsarbeid hadde fokusert mer på landenes helseinfrastruktur. Foto: Dominique Faget / AFP / NTB Scanpix

Ebola-krisen kunne vært unngått

4500 ebola-dødsfall i Vest-Afrika har fyrt opp debatten om helsebistand. Har Norge og andre bistandsland bommet med støtten til store helsefond? - I vår iver etter å oppnå målbare og raske resultater har vi glemt at helseinfrastrukturen må være på plass, sier nestor på global helse Sigrun Møgedal til Bistandsaktuelt. Hun støttes av flere norske helsetopper.

Av Tor Aksel Bolle og Espen Røst Sist oppdatert: 19.04.2015 16.04.23

"Ebola-krisen i Vest-Afrika kunne vært avverget dersom regjeringer og helsemyndigheter hadde handlet i henhold til anbefalinger fra WHO i 2011", hevder professor Lawrence Gostin, ved the O'Neill Institute for National & Global Health Law ved Georgetown University, i en kommentarartikkel publisert i the Lancet.

Debatten om hvorfor det kunne gå så ille, at ebola-viruset nå er helt ute av kontroll, raser i det internasjonale helsemiljøet. Denne uken ventes antall ebola-dødsfall å passere 4500 i Vest-Afrika, mens antall smittetilfeller vil passere 9000, ifølge World Health Organisation (WHO). Ifølge Dr. Bruce Aylward i WHO fryktes det nå at antall nye ebola-tilfeller blir mellom 5000 og 10000 per uke innen desember.

Men WHO har selv fått massiv kritikk: Allerede i april i år skrev Bistandsaktuelt om uenigheten mellom WHO og Leger uten grenser (MSF) som da betegnet situasjonen som "Ebolaepidemi uten sidestykke". WHO kalte utbruddet "lite". Dengang var 83 mennesker bekreftet døde. Nå har debatten flyttet seg til et mer overordnet nivå:

- Kunne vært avverget

Norge og en rekke andre land har brukt store deler av helsebistanden de senere årene til fattige land, på såkalte "vertikale mekanismer" - målrettede fond som skal redusere store helseproblemer som HIV, malaria eller bedre mødre- og barnehelse konkret. Flere helsetopper mener denne målrettede satsingen har satt landenes generelle helsetjenester i skyggen. Har bistandsmidler brukt på for eksmpel vaksinefondet GAVi, eller det Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria, gjort at satsingen på å bygge ut landenes egne helsesystemer er blitt nedprioritert? Og ville disse landene taklet krisen, dersom de hadde hatt et bedre utbygget helsesystem? Dette er spørsmål Bistandsaktuelt har stilt norske helsetopper:

- Ja. Ebola-utbruddet vi nå ser kunne vært avverget dersom disse landene hadde hatt bedre helsesystemer og en infrastruktur. Man kan håpe at denne krisen setter dette på agendaen, sier Sidsel Roalkvam, førsteamanuensis ved Senter for Utvikling og Miljø, med global helse som spesialfelt, ved Universitet i Oslo til Bistandsaktuelt.

- Vi har vært alt for opptatt av det vi kaller for de vertikale mekanismene (ulike helse-fond; journ.anm.), det har gitt en fantastisk kunnskap og bidratt til veldig mye bra for eksempel på vaksinefronten og på barn og mødres helse. Men satsingen har også gjort at vi ikke vet noe om det som skjer mellom disse innsatsområdene. Og landene selv har ikke en infrastruktur som gjør at de kan takle en slik krise som ebolaen nå er blitt med, egne systemer. Nå ser vi at man må gå inn med en militært personell for å prøve å stoppe dette: Dét er jo ganske beskrivende for situasjonen, sier Roalkvam

Roalkvam mener Norge og andre bistandsgivere har vært for sykdoms-spesifikke i sitt globale helseengasjement.

- Vi har bommet litt, rett og slett. Og Jeg håper virkelig denne krisen gjør at myndighetene i bistandslandene også ser dette, at man må innrette bistanden også med et fokus på nasjonale helsesystemer. Verdenssamfunnet har heller ikke hatt en helhetlig respons på krisen når den først brøt ut: Bill Gates gjør noe her, USA noe der, og Norge noe helt
annet. Den globale infrastrukturen er ikke koordinert, og det er skremmende å se hvor bakpå WHO har vært - de skulle jo koordinert dette, sier  Roalkvam.

- Har ikke gjort forarbeidet

John-Arne Røttingensmitteverndirektør i Folkehelseinstituttet og professor i helsepolitikk og global helse ved Universitetet i Oslo og Harvard, er langt på vei enig med kollegaen fra Universitetet i Oslo. Han mener det er to systemkriser vi nå ser: Krisene på nasjonalt nivå, og samtidig en global krise; der det internasjonale samfunnet ikke hadde kapasitet til å handle:

- Man hadde rett og slett ikke gjort forarbeidet, sier Røttingen til Bistandsaktuelt.

- Med mere velfungerende folkehelsesystem nasjonalt i disse landene, ville man kunne ha stoppet spredningen av ebola. Men gode nasjonale helsemekanismer har ikke vært prioritert, verken i helsebistanden eller i internasjonale systemer. Jeg vil ikke skyte på de vertikale programmene; de globale fondene har vært fornuftig og målrettet bruk av penger, men det har gjort at man i mindre grad har prioritert utviklingslandenes helhetlige helsesystemer; inkludert utdanning av helsepersonell. Slik bistanden nå er innrettet, har man ikke ressurser til klassisk folkehelsearbeid og smittevern, sier Røttingen.

Han mener ebola-utbruddet viser at land som Norge fremover må bruke penger slik at de fattigste landene får en beredskap også for "uvanlige" helsetrusler.

- Systemet er egentlig på plass gjennom det internasjonale helsereglementet, men landene har ikke fått fylt det med kapasitet. Ebola-krisen vil tvinge frem en endring i helsebistanden, men også i hvordan vi organiserer, koordinerer og finansierer globale systemer. WHO har nedskalert sin kapasitet på denne type utfordringer - dét kommer til å bli evaluert grundig nå i ettertid, sier Røttingen.

- Norske myndigheter må fremover satse både på de globale fondene og deres målrettede funksjon, men samtidig bygge kapasitet i form av helsepersonell, kompetanse og et helhetlig system i disse utviklingslandene.

Røttingen mener norske myndigheter samlet må forstå at bistanden alene ikke kan ta tak i disse utfordringene, og at Utenriksdepartementet ikke alene bør forvalte internasjonale midler.

- Sektordepartementene som Helsedepartementet må også kunne forvalte et globalt ansvar, for eksempel ved å bistå i å få på plass globale ordninger og institusjonelle mekanismer som er beredt til å løse denne type utfordringer. Jeg etterlyser bedre mekanismer for ressursbruken: Det kan være mer penger, men også en bedre koordinering av pengebruken som i dag skjer i hvert enkelt land og dels ukoordinert. For eksempel vil et globalt folkehelseinstitutt med et tydelig mandat, i større grad kunne forhindret eller håndtert slike kriser. Ebolasituasjonen viser at det må jobbes målrettet med å forandre hvordan vi innretter et internasjonalt helseengasjement, sier Røttingen.

- Vi trenger både bistandsmidler og midler til globale fellesgoder.

- Ubalansert

Ottar Mæstad er direktør for Chr. Michelsens institutt (CMI) og ekspert på global helse og utvikling. Også han mener at satsingen på det store globale fondene har gått på bekostning av styrkingen av helsesystemene i utviklingsland.

- Balansen mellom fondenes egne satsinger og utvikling av helsesystemer har etter min mening blitt helt feil, jeg mener det burde vært satset mer på å utvikle de nasjonale helsesystemene. Dette er eksempel på hvordan jaget etter raske målbare resultater kan undergrave mer langsiktige resultater, sier Mæstad. Han påpeker at de ulike fondene og initiativene ofte krever egne rapporteringssystemer fra landene som mottar hjelp og også ofte rekrutterer de beste folkene.

På den måten kan de svekke helsesystemene i landene hvor de jobber. I del tilfeller bidrar de også til at det skapes parallelle organisasjonsstrukturer, sier CMI-direktøren.

Samtidig understreker Mæstad at de globale initiativene har oppnådd mye og at det trolig ville tatt lengre tid å nå de samme resultatene hvis man skulle satse på det møysommelige arbeidet det er å bygge opp landenes eget helsevesen.

- Men balansen er altså blitt helt feil og jeg håper at ebola-krisen gjør at giverne nå i større grad ser behovet for også å styrke helsesystemene, sier Mæstad.

- Fristet til å ta snarveier

Sigrun Møgedal er en av de i Norge som vet mest om skjæringspunktet helse, utvikling og bistand. Hun var statssekretær i UD i den første Stoltberg-regjeringen, har hatt rekke tunge internasjonale verv og har fått St. Olavs orden for sitt internasjonale helsearbeid. Møgedal, som selv har jobbet mye med både GAVI og Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria, mener at styrkingen av fattige lands helsesystemer er beklagelig nedprioritert.

- Når Norge begynte å støtte de store helseinitiativene var vi enige om at disse satsningene måtte komme i tillegg til utbyggingen av helsesystemene i de fattige landene. Men problemet har vært at det er så enkelt å putte penger inn i for eksempel GAVI, mens det å bidra til å utvikle et skikkelig helsevesen er veldig komplisert og langsiktig arbeid. Derfor har utviklingen av helsesystemer, som er veldig viktig, havnet i bakleksa, sier Møgedal.

Hun understreker at hun ikke er mot at Norge bruker penger på de store helseinitiativene, men at giverlandene, inkludert Norge, har blitt fristet til å ta snarveier.

- Det er ikke punktinnsatser som skaper gode helsesystemer, men langsiktig og møysommelig arbeid. I vår iver etter å oppnå målbare og raske resultater har vi glemt at for at de store helseinitiativene skal gi langsiktige resultater så må fundamentet være på plass, sier Møgedal

Hun mener ebola-krisen tydelig viser nettopp behovet for å satse mer på helsesystemene i fattige land

- Vi har visst i mange år at de landene som nå er hardt rammet et av ebola har svært svake helsesystemer. Krisen viser tydelig at dette ikke dreier seg om et problem for noen få fattige land. Dette er en global helseutfordring som angår alle. Vi er ikke sterkere enn det svakeste leddet.

- Hva kan Norge gjøre annerledes?

- Jeg skulle ønske at vi hadde mer fleksibilitet og at ikke så å si all helsebistanden var bundet opp i de store fondene. Norge bør kunne gjøre mer enn å bare utbetale penger. Og det er heller ikke nødvendigvis bare penger dette dreier seg om, men en vilje til å tenke mer helhetlig, å tenke global helsesikkerhet. Her mener jeg at Norge kan bidra mer enn vi gjør i dag, sier Møgedal.

  • Se professor Hans Roslings leksjon om ebola-trusselen:

TOTALT: 870 millioner USD til ebola-kampen:

870 millioner USD er så langt lovet til kampen mot Ebola fra 31 ulike land.    
I tillegg har landene sendt 1497 helsearbeider og 4650 militært personell for å bistå.
De største donorlandene er USA (350 millioner USD), Storbrittania (199 millioner USD), Frankrike (88,8 millioner USD), Japan (42,1 millioner USD) og Kina (37 millioner USD).
Norge har så langt bidratt med 329 millioner kroner. Bistanden brukes gjennom FN (WHO), i samarbeid med andre donorland og ulike NGO´er.
Ulike multilaterale organisasjoner: Den Afrikanske Utviklingsbanken (94,9 millioner GBP), EU-kommisjonen (140 millioner Euro), Verdensbanken (400 millioner USD), Det Internasjonale Pengefondet (130 millioner USD)
I tillegg har ulike NGO´er, stiftelser og næringslivsaktører bidratt: Bill and Melinda Gates Foundation (50 Millioner USD), Médecins du Monde (2,75 millioner GBP) Facebook-gründer Mark Zuckerberg (25 milliner USD), Oxfam (22 millioner GBP), Redd Barna (44 millioner GBP), Ikea Foundation (6,58 millioner USD i bidrag til MSF), legemiddelselskapet GlaxoSmithKline (300 000 GBP)

Kilder: the Guardian, WHO, Utenriksdepartementet

NORGE: 329 millioner kr. til ebola-kampen:

- Ebolautbruddet i Vest-Afrika er det verste noensinne, og vurderes som en alvorlig trussel mot helse, sikkerhet og utvikling både i regionen og globalt. Uten en raskere og mer omfattende handling fra det internasjonale samfunnet og ikke minst FN og Verdens helseorganisasjon, vil situasjonen bli stadig verre, sier utenriksminister Børge Brende.   

Norge øker støtten med ytterligere 75 millioner kroner, til totalt 329 millioner kroner til kampen mot ebola, ifølge Utenriksdepartementet.  

- Det er et akutt behov for en kraftig oppskalering av innsatsen. Vi øker derfor støtten gjennom Verdens helseorganisasjons responsplan for ebolabekjempelse med 50 millioner kroner. Denne omfatter tiltak for å utvide behandlingskapasiteten, minke smitterisiko ved begravelser, sporing av mulige smittede og oppbygging og styrking av en svært svak helsetjeneste i de rammede landene, sier utenriksministeren. 

Norge øremerker også støtte til umiddelbar igangsetting av ebolaforskning for å bidra til utviklingen av vaksiner og behandlingsmuligheter. 

- Vi vet fortsatt for lite om viruset. Det er et akutt behov for økt innsats også gjennom forskning. Norge gir nå 15 millioner kroner til Forskningsrådets program for global helse- og vaksinasjonsforskning og ti millioner kroner til Verdens helseorganisasjons tropemedisinske forskningsprogram, sier Brende.

Den norske støtten til ebola-tiltak i 2014 fordeler seg slik:

  • Verdens helseorganisasjon (WHO) kr 67 000 000
  • Leger uten grenser kr 16 000 000
  • Clinton Health Access Initiative kr 2 500 000
  • NORCAP (Beredskapsstyrke adm av Flyktningehjelpen) kr 11 000 000
  • Røde Kors/Røde Halvmåneføderasjonen kr 14 000 000
  • Verdens matvareprogram (WFP) kr 5 000 000
  • Koordinering av responsen ved FNs spesialkoordinator for ebola kr 3 000 000
  • Den afrikanske union kr 17 500 000
  • WHO Ghana kr 6 200 000
  • UNMEER (UN Mission for Ebola Emergency Response) kr 15 000 000
  • UNOCHA Regional Office for West and Central Africa kr 2 000 000
  • Verdensbankens ebolafond USD 10 000 000
  • WHOs tropemedisinske fond kr 10 000 000
  • Forskningsrådet (program for global helse- og vaksinasjonsforskning) kr 15 000 000
  • Norges andel av CERF til ebolarespons kr 15 000 000
  • Andre bidrag; inkludert utsending av norsk helsepersonell og evt flytransport av materiell o.l. kr 60 000 000

Kilde: Utenriksdepartementet

En helsearbeider frakter en kvinne med symptomer på Ebola i en trillebår, ved Island Hospital i Monrovia i Liberia. - Vi har visst i mange år at de landene som nå er hardt rammet et av ebola har svært svake helsesystemer. Krisen viser tydelig at dette ikke dreier seg om et problem for noen få fattige land. Dette er en global helseutfordring som angår alle. Vi er ikke sterkere enn det svakeste leddet, sier nestor på global helse Sigrun Møgedal til Bistandsaktuelt. Foto: Pascal Guyot / AFP / NTB Scanpix
Publisert: 17.10.2014 13.00.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16.04.23