Farefylt ferd til ørkenleir

De har flyktet fra luftangrep, krypskyttere og sult i krigsherjede Jemen. Etter en risikofylt reise over Adenbukta venter en ny og vanskelig utfordring: livet som flyktning.

Av Lennart Hofman /Obock, Djibouti Sist oppdatert: 02.09.2015 05.30.40

Tre båter fra Djiboutis kystvakt sirkulerer rundt et rustent fartøy. Passasjerene sitter tettpakket under et teppe. 18 timer tidligere forlot de havnen i Mokha i Jemen.

Da de krysset sundet Bab el-Mandheb (arabisk for "Gate of Tears"), var det storm. Ved avgang var risikoen stor for å bli beskutt av rebellene på land. Folk gråt og bad til høyere makter om å overleve de kommende timene.

– Vi er takknemlige for å ha nådd et nytt land, sier Zakaria Hassan fra Jemens hovedstad Sana mens han går i land ved havnen i Djibouti by.

– Hjemme er folk redde. Det er stort behov for mat, vann og sikkerhet, roper han desperat.

– Hver dag dør uskyldige mennesker etter luftangrep. Houthi-rebellene skyter tilfeldig mot mennesker i gatene. Man er ikke trygg noe sted.

Jemens problemer

Siden president Ali Abdullah Saleh ble tvunget til å gå av i 2010, har Jemen vært i et politisk kaos. Situasjonen eskalerte i mars da Houthi-opprørere, med støtte fra tropper som er lojale mot tidligere president Saleh, truet med å ta kontrollen over hele landet. Nabolandet Saudi-Arabia handlet raskt ved å hjelpe president Abd Rabbuh Mansur Hadi for å beskytte sine interesser i regionen.

25. mars gjennomførte Saudi-Arabia en rekke flyangrep mot Houthi-troppene i Jemen med støtte fra en koalisjon av allierte arabiske land. Dette var begynnelsen på en veldig vanskelig tid for mange jemenitter. I løpet av kort tid ble det mangel på mat, vann, brensel og legemidler.

Da Houthi-opprørerne kom til byen Aden sør i Jemen, valgte Kofran Hussin Mohammed (22) å bistå frivillig ambulansepersonell for å hjelpe de mange skadde som forsvarte byen mot rebellene fra nord. Men etter å ha blitt truet på livet på internett, ba hans far ham om å flykte fra landet.

Etter 22 timer på en overfylt båt sammen med andre flyktninger ankom han Obock, en liten by i Djibouti, på den andre siden av Adenbukta. Sammen med vennen Haiwan Ehab Makram (21), som han ble kjent med på båten, lette de etter en internettkafé i Obock for å få kontakt med familiene sine.

Ingen internett

Men uansett hvem de spurte, visste ingen om noen internettkafé. Telefonene deres virket ikke, og snart var batteriene tomme. Det viste seg snart at det ikke fantes internettkafeer i området.

Etter å ha lett i mange timer uten resultat, gikk de utmattede guttene til den UNHCR-opprettede flyktningleiren fem kilometer fra byen. Selv om det var mer enn 35 grader, ingen elektrisitet og vann som smakte salt, hadde de i det minste mat og et sted å sove.

– Hjemme står jeg opp, spiser frokost, leser mail og tilbringer mye tid i kjøpesenteret der jeg går på kino og treffer jenter. Men her er det kun én jente, sier Kofran og blunker til jenta, som lager te like bortenfor.

– Det er som om jeg har kommet til et sted tusen år tilbake i tid, fortsetter han.

Haiwan er enig.

Angrepet av aper

– En gutt fra leiren ble nylig angrepet av fem aper. Han kunne flykte etter å ha fått hjelp av to villhunder. En annen har fortalt meg hvordan han ble tvunget til å løpe for livet etter at ti ulver kom mot ham, og i går fant jeg en stor, giftig edderkopp i teltet mitt, sier han.

Etter at de første desperate tankene om å flykte hadde roet seg, fikk guttene en idé:

– Vi ville lage ordene "håp" og "sjanse" med steiner på bakken slik at fly kunne se at vi trenger hjelp, sier Haiwan.

De bestemte seg for å avbryte planen.

– Det føltes litt for absurd.

Haiwan sukker og gnir hendene mot det trøtte ansiktet sitt.

– I Jemen hadde vi et bra liv. Nå er det borte. Vi vet ikke hva som kommer til å skje med oss. Vi kan ikke reise herfra eller dra hjem, vi må bli her. Vi er bekymret for familiene våre hjemme, men vi kan ikke gjøre noe annet enn å vente.

– Nå er jeg en flyktning

På flukt

Ifølge UNHCR har nesten 100.000 mennesker flyktet fra Jemen siden krigen brøt ut i mars. I begynnelsen av august hadde cirka 22.000 flyktninger fra ulike nasjonaliteter reist til Djibouti, hvorav 10.030 er jemenitter og et tusentalls andre har vært flyktninger i Jemen.

Flyktningene bor i dag på overfylte hoteller i Djiboutis hovedstad eller i flyktningleiren i Obock. UNHCR regner med at flyktningleiren vil vokse de kommende seks månedene siden nye mennesker ankommer hver dag.

Julia Hani (17) sitter ved teltet sitt sammen med faren Hani Al-Khamri (52) og moren Ashwak Abdullah (49). De kommer fra en liberal middelklassefamilie. Hani jobbet i 13 år med somaliske flyktninger i Jemen. 21. mars i år tok livene deres en dramatisk vending.

Julia var på skolen da hun plutselig hørte lyden av skuddsalver fra et av klasseromsvinduene. Et brøkdel av et sekund ble hun glad da læreren hennes avbrøt timen for å evakuere skolen.

– Jeg tenkte først at det skulle bli deilig å slutte tidlig slik at jeg kunne henge med vennene mine i stedet, forteller hun.

Men i neste øyeblikk forsto hun alvoret: skuddsalvene kom nærmere og traff skolebygningen.

– Alle skrek, og jeg begynte å gråte av redsel, sier Julia.

Vel hjemme fant hun sine foreldre i panikk. Plutselig så de stridsvogner overalt, og flere skudd lød gjennom gatene. Julia fulgte med på utviklingen på iPhonen sin resten av dagen.

– Rundt 30 naboer prøvde å forsvare nabolaget vårt mot Houthi-rebellene, men det tok ikke lang tid før alle lå livløse på bakken utenfor soveromsvinduet mitt, forteller hun.

Ashwak forteller at det var en vanskelig politisk periode i Jemen.

Helvete

– Vi hadde ingen president, ingen regjering, ingenting. Men ingen hadde forventet dette. Alle gikk videre med livene sine. Vi trodde at det snart skulle være presidentvalg, og at alt skulle bli bedre.

Deretter fulgte "tre uker i helvete", ifølge Hani. En kvinne ble skutt i hjel av en krypskytter mens hun hang opp klesvasken. En annen nabo ble skutt i hodet da han tittet ut av vinduet. Det var mangel på brensel, mat eller drikkevann i 17 dager. Hanis hus ble truffet av granater.

Familien bestemte seg for å flykte. Etter en vanskelig reise, lyktes de til slutt å komme seg til havnen i Djibouti – uten eiendeler og med en uviss fremtid foran seg.

På båten hadde Hani forberedt familien sin på det som skulle komme.

– Det kommer ikke til å bli det livet vi er vant til – alt kommer til å bli annerledes. Men vi har ikke noe valg. Der vi er på vei, er det i hvert fall ingen som blir drept, hadde han sagt til dem.

Han sukker og fortsetter:

– Og se hvor vi er nå, sier han og kaster et kynisk blikk mot teltet.

– For noen måneder siden hjalp jeg flyktninger, men nå er jeg en selv. Man vet aldri hvor man havner i livet, sier han.

Publisert: 31.08.2015 07.35.45 Sist oppdatert: 02.09.2015 05.30.40