Inga Paukstyte fra Greenpeace har klart å verve Johannes Østvik. Hun fortalte om den internasjonale kampanjen «Detox the catwalk».  Foto: Lisbeth Jære 

Ny kampanje sier nei til "giftige klær"

Vi tar dem på, og av oss, hver dag. De fyller skapene. Men bak den skjorta du kjøpte på salg for 80 kroner kan det ligge en nitrist historie. Er det vårt ansvar?

Av Lisbet Jære Sist oppdatert: 26.08.2015 07.37.31

På gågaten Nordre i Trondheim en kald dag i midten av juli står Inga Paukstyte og verver for Greenpeace. Paukstyte forteller om den internasjonale kampanjen «Detox the catwalk».

Det gjør at Johannes Østvik er blitt overbevist om å la seg verve. Kampanjen oppfordrer klesprodusenter til å forplikte seg til å avskaffe bruken av giftige kjemikalier fra sine produksjonskjeder og produkter innen 2020.

Katastrofen på Rana Plaza i april 2013 i Bangladesh hvor 1100 tekstilarbeidere mistet livet (se fakta) gjør at klesbransjen gås nøyere etter sømmene i forhold til miljø og arbeidernes vilkår. Men skjer det nok?

Forbrukernes samfunnsansvar

– Det er mange kampanjer i dag, men akkurat dette traff meg. Det er skremmende at klesprodusentene bruker kjemikaler som er farlige for mennesker og miljø, sier Østvik.

Han er imponert over at kampanjen så langt har ført til at 18 store kleskjeder som Zara, Hennes & Mauritz og Mango, har lovet å bli giftfrie innen 2020. På den andre siden av skalaen er firmaer som Diesel og Gap som nekter å ta ansvar for giftbruk.

– Det er bare vi forbrukerne som kan gjøre noe med dette, vi har større makt enn vi tror, sier Østvik, som mener det ikke bare er snakk om bedrifters, men også forbrukernes, samfunnsansvar.

Paukstyte forteller at de får positiv respons på kampanjen blant folk i Trondheims gater.
– Klær er noe alle har et forhold til, kanskje er det derfor så mange er interesserte. Alle kan vi være en del av løsningen, og ikke en del av problemet, sier hun.

I bakgrunnen haster folk inn og ut av Zara. Det er som vanlig salg. Verdens største kleskjede ble med på kampanjen i 2012 etter at 300 000 hadde underskrevet et krav om at de måtte bli giftfrie.

En komplisert bransje

Tekstilindustrien er sammen med arbeidsintensive bransjer som landbruk, teknologi- og gruveindustrien regnet som verstinger når det gjelder arbeidsforhold og menneskerettigheter.

– Det er et paradoks at det er farlig å sitte bak symaskina. Mange ulykker kunne vært unngått med forebyggende tiltak, sier Carin Leffler, fagrådgiver i Framtiden i våre hender.

Framtiden i våre hender startet i 2013 kampanjen «Vreng kleskjedene innsiden ut» for å få kleskjedene til å offentliggjøre hvilke fabrikker som produserer klærne deres. Zara er en av de som ikke vil. De har ikke svart på våre henvendelser om dette. Også Forbrukerrådet mener åpne leverandørlister bør bli lovpålagt, ifølge Aftenposten.

– Det er vanskelig å vite om klærne vi kjøper er laget av barn, i et livsfarlig arbeidsmiljø eller av underbetalte arbeidere dersom kleskjedene hemmeligholder fabrikkene. Heldigvis har mange store skandinaviske kleskjeder nå åpne leverandørlister etter flere års press, sier Carin Leffler. Han leder den norske delen av Clean Clothes Campaign, et globalt nettverk som jobber for å forbedre arbeidsforholdene for tekstilarbeidere.


– Om de som produserte på Rana Plaza hadde hatt åpne leverandørlister, ville det vært så mye enklere å vite hvem som skulle stilles til ansvar etter tragedien. I stedet måtte en lete etter merkevarelapper og ordredokumenter i ruinene.
På en av merkevarelappene som ble funnet i ruinene av Rana Plaza, hvor 1138 omkom, sto det Benetton (se saken under).

H&M tok kritikk

– Å organisere seg betyr ofte vold, risiko for å miste jobb og bli svartlistet. Dette har også skjedd på fabrikker som produserer for skandinaviske kleskjeder, sier Leffler.

I rapporten «Bak kulissene» skrev Framtiden i våre hender om hva som møtte dem da de gjorde research hos to underleverandører som produserer klær for Hennes & Mauritz og KappAhl utenfor Delhi i India i 2011. Arbeiderne som produserte for H&M fortalte at de i gjennomsnitt jobbet fire timer overtid hver dag. Gjennomsnittslønnen inkludert overtid var 929 kroner i måneden.

En av arbeiderne sa at antall tilfeller av verbale og fysiske overgrep hadde økt etter at arbeidere begynte å organisere seg. De fortalte om trekk i lønn ved sykdom, og at de fikk opplæring i å si at alt var i skjønneste orden når det var arbeidskontroller og inspeksjoner.


– Hva har dere å si til dette, går produksjon og mest mulig overskudd foran etikk og arbeidstakers rettigheter?
– Retten til å organisere seg er en menneskerett, og en av grunnprinsippene i H&Ms «Code of Conduct», sier Benedicte B. Eie, bærekraftansvarlig, H&M Norge.

Hun viser til at fortsatt er store utfordringer i den internasjonale tekstilbransjen, knyttet til fagforeninger, bruk av ikke-godkjente underleverandører, overtid og andre forhold.

– Noen av utfordringene vil variere fra ulike land. Med ett produksjonskontor i hvert land har H&M mulighet til å sette i gang og følge prosjekter tilpasset utfordringene i hvert marked,

Har åpne leverandørlister

Blant forbedringen Eie nevner H&M  har gjort er å ha åpne leverandørlister siden 2013, og de har et pilotprosjekt på levelønn på fem fabrikker sammen med ILO som de ønsker å utvide til å gjelde flere hundre tusen arbeidere innen 2018.


På spørsmål om hun kan si helt konkret hvor mye en levelønn er, svarer hun at når H&M ikke direkte har støttet et krav til en gitt sum handler det ikke om manglende betalingsvilje, men en faglig vurdering av virkemidler de har kommet fram til sammen med ILO og Fair Wage Network. Som vestlige innkjøpere er det ikke deres rolle å diktere en bestemt sum, men å jobbe for å etablere systemer med årlige justeringer av minstelønn og rettferdige forhandlinger mellom partene i næringslivet.

– Denne rapporten (red.anm. fra FIVH) er fra 2011. Det er satt i gang flere tiltak, og skjedd flere fremskritt siden da.  Blant annet steg landets minstelønn med 19,8 prosent mellom 2012 og 2014. I dag tjener en ansatt ved H&Ms indiske leverandører i gjennomsnitt 119 dollar i måneden, mens minstelønn er 109 dollar, forteller Eie.  

– Fri organisering av arbeidere, gjennomgang av innkjøpspraksis og åpenhet er "Kinderegget" for løsningen på de fleste av utfordringene i bransjen, sier Per N. Bondevik, leder for Initiativ for etisk handel (IEH), hvor H&M er medlem. 

Et prioritert tema for IEH og medlemsbedriftene er sammenhengen mellom innkjøpspraksis og arbeidsvilkår, og hvordan sikre levelønn og organisering av arbeiderne.

Noen forbedringer

– Har det skjedd forbedringer i tekstilbransjen i de siste årene?
– Ja, det er flere forebyggende tiltak. Og vi ser en viss forbedring i forhold til hvordan store selskaper reagerer når det skjer ulykker, de trår til med hjelp og kompensasjon noe raskere enn tidligere, sier Leffler.

– IEH erfarer økende åpenhet om næringslivets egne tiltak., som for eksempel H&M sitt levelønnsprogram., og bedre samarbeid mellom kleskjedene, fagbevegelsen, frivillige organisasjoner og til dels myndighetene.

Bondevik nevner samarbeidsprosjektet «Better Cotton Initiatives» arbeid for bærekraftig bomullsdyrking, og ILOs Better Work program for forbedringer i lovgiving, styrking av nasjonale institusjoner og lokale prosesser for minstelønnsfastsettelse i viktige produksjonsland, som viktige initiativ.

Likevel mener hverken Bondevik eller Leffler mener at det skjer nok. De fleste kjedene sier for eksempel at de støtter fri organisering og menneskerettigheter. Allikevel er det ikke uvanlig at produksjonen legges ned når arbeiderne begynner å organisere seg. Spesielt i Bangladesh er andelen fagorganiserte lav.

– Frie fagforeninger, med kollektive avtaler og gode forhandlingsarenaer med ledelsen vil sørge for gode arbeidsvilkår langs alle dimensjoner, sier Bondevik.

– Er det vanlig at kjedenes etiske retningslinjer og arbeidsmiljølovgivning brytes på fabrikkene som produserer for skandinaviske klesprodusenter?

– Vi har mange ganger mottatt bekymringsmeldinger fra fagforeninger og menneskerettighetsorganisasjoner om kritikkverdige forhold ved fabrikker som leverer varer til skandinaviske selskaper. Vi har gjort selskaper oppmerksom på altfor lave lønninger, fagforeningsknusing, stygge ulykker, seksuell trakassering og svært lange arbeidsøkter i fabrikker som de benytter, sier Leffler.

Vil ikke betale 160 dollar

Der er først og fremst fattige kvinner fra landsbygda med dårlig sikkerhetsnett og migranter som jobber som tekstilarbeidere. Det er ofte deres eneste mulighet til lønnet arbeid.

– Vi spurte flere store kleskjeder om de ville støtte tekstilarbeidere fra Kambodsjas krav om en minstelønn på 160 dollar i måneden, ingen svarte ja til tross for at de hevder de jobber for en levelønn, forteller Leffler. Nåværende minstelønn i Kambodsja er 128 dollar i måneden.

Høsten 2014 eskalerte protestene, og arbeiderne krevde nå 177 dollar i måneden.

– De store kleskjedene har enorm omsetning av varer. Før var det vår, sommer, høst og vinter-kolleksjoner, nå kommer det inn nye varer hele tiden, sier Leffler.
Korte produksjonsfrister og mangelfull planlegging gjør at arbeidspresset på fabrikkene blir større.

Tekstilarbeiderne betaler en høy pris for at klærne i Norge er så billige. Klærne i dag koster det samme som på 80-tallet. Det er alltid mulig å gjøre et kupp.

– Vi erfarer økende interesse for etisk handel. Men så lenge det finnes arbeidere som ikke kan brødfø seg og sin familie på å produsere for ditt og mitt forbruk, kan vi ikke si at det skjer nok, avslutter Per N. Bondevik.

Artikkelserie

Samfunnsansvar er beskrevet som en "sivilisering av verdensøkonomien". Det kom for fullt på agendaen rundt tusenårsskiftet som et svar på globalisering og liberalisering av økonomien. Bedrifter flyttet produksjonen til lavkostland, hvor også korrupsjon og dårlig med fagforenings- og menneskerettigheter, var en del av pakken. Hvordan jobber organisasjoner og bedrifter med dette? Og hvilken rolle og ansvar har staten?

  • Tidligere saker:

Ny standard for samfunnsansvar

Fotball, lekser og studier

– Og etikkverstingen er… Benetton!»

I 2014 kåret Framtiden i våre hender Benetton til etikkversting. Grunnen var at selskapet nektet å betale erstatning til overlevende og etterlatte etter ulykken i bygningen Rana Plaza, hvor det fantes flere tekstilfabrikker, i Bangladesh i april 2013. 1138 tekstilarbeidere døde og mange tusen ble skadet. Bygningen var i svært dårlig tilstand på grunn av ulovlig påbygging. Fagforeninger og bygningsinspeksjoner hadde bedt om at arbeidet måtte stanses på grunn av de farlige forholdene.

Benetton fikk varer produsert i Rana Plaza, likevel nektet selskapet å betale 5 millioner amerikanske dollar i kompensasjon til skadede og etterlatte. Samme år hadde Benetton 14,3 milliarder kroner i omsetning. 

Etter en stor underskriftskampanje satt i gang av Clean Clothes Campaign, der over en million mennesker krevde at Benetton måtte betale erstatning, ga de delvis etter i slutten av februar 2015. Selskapet har gått med på å betale 1,1 millioner dollar.

Flere kleskjeder, blant dem H&M, har undertegnet en avtale der de lover å forbedre sikkerheten i Bangladesh. 

Publisert: 25.08.2015 09.21.57 Sist oppdatert: 26.08.2015 07.37.31

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes. Vi aksepterer heller ikke innlegg med lenker til andre sider.