Den ene bilen som ble etterlatt i leiren av angriperne. Foto: NTB Scanpix

Kidnappingen i Dadaab: Angrepet og redningen

Fem mennesker ble skutt. En døde av skadene. Fire utlendinger ble bortført. Datoen er 29. juni 2012. Stedet er verdens største flyktningleir Dadaab. Tre år senere møter Steve Dennis, en av de som ble både kidnappet og skutt, sin tidligere arbeidsgiver i Oslo Tingrett. Han krever millionerstatning. Flyktninghjelpen avviser anklagene om «grov uaktsomhet».

Av Hege Opseth Vandapuye, Jan Speed og Gunnar Zachrisen Sist oppdatert: 21.10.2015 14.48.05

På basis av samtaler med sentrale kilder og informasjon som kom fram under erstatningssaken rekonstruerer vi her det som skjedde de skjebnesvangre dagene:

Situasjonen i Dadaab helt nord i Kenya er utrygg sommeren 2012. Leiren har i over 20 år huset somaliere på flukt. Folk flykter fra tørke, sult og utrygghet i Somalia. Omlag tusen nye flyktninger ankommer Dadaab hver eneste dag. Historiene om folkevandringen og desperasjonen fortelles i vestlige medier. I ettertid anslår FN-rapporter at rundt 250 000 mennesker døde av sult i Somalia i løpet av noen måneder dette året. 

Jihadistgruppen Al-Shabaab har kontroll over store deler av Somalia. I flere måneder har den kenyanske hæren vært på offensiven mot terrorgruppen. Det har økt sikkerhetsfaren i Dadaab-leiren som ligger bare åtte kilometer sør for grensen. I september 2011 ble en Care-ansatt kidnappet og i oktober ble to ansatte i Leger uten grenser bortført. Samtidig øker antall veibomber rettet mot kenyanske politibiler og etterhvert mot FN-kjøretøyer.

Barske forhold

I Dadaab-leiren er det støv overalt. Leiren huser hundretusener av flyktninger, de flest fra det krigsherjede Somalia. Vann må fraktes inn. Området hvor hjelpearbeiderne bor har svært enkle fasiliteter. Et aggregat sikrer strøm.

Men Steve Dennis tar ikke de barske forholdene så tungt. Heller ikke hans kolleger. De fleste har vært i tøffe områder tidligere. Dennis er opptatt av å hjelpe. Siden 2002 hadde han deltatt i krevende operasjoner i Somalia, Sør-Sudan og Tsjad. Det gikk en uke fra jobbintervjuet til han satt på flyet på vei til Dadaab. ”Det var jo en nødssituasjon,” sier han.

Med en av verdens største flyktningorganisasjoner, norske Flyktninghjelpen, i ryggen, tar han for gitt at sikkerhet blir prioritert. Han sier at han etter hvert varslet om at det var noen sikkerhetsmessige mangler. Men hevder at han ikke ble hørt. Det går så langt at han truer med å si opp i november 2011. Ingenting skjer, sier han.

Veibomber

Tittelen hans i starten er prosjektleder og han er dermed med i Flyktninghjelpens ledergruppe i Dadaab. Som en av flere har han også tittelen Security Focal Point. I egenskap av dette starter han å rapportere om sikkerhetssituasjonen fra desember 2011. Detaljer om sikkerhet og manglende sikkerhet føres sirlig ned. Dennis er bekymret og frykter at noe vil skje. Men han fortsetter i jobben.

Flyktninghjelpen forteller under rettssaken at de fikk ukentlige sikkerhetsrapporter der Dennis var medforfatter for perioden desember 2011 til og med 2. april 2012. Han var også medforfatter av sikkerhetsplanen for organisasjonen i Dadaab, som ble oppdatert i februar 2012.

I en ukentlig sikkerhetsrapport fra 28. mai 2012 blir det rapportert om en økning i veibomber og at veibombene blir mer sofistikerte. Rapporten omtaler også en endring i målgruppen for veibomber. Fram til da hadde fjernstyrte veibomber vært rettet mot politiet. Nå kunne de også bli rettet mot FN-personell.

Ifølge Flyktninghjelpen underbygger rapporten at bruk av væpnet politi-eskorte var problematisk, og skulle vurderes særskilt i hvert enkelt tilfelle.

VIP-besøk

Så kommer meldingen i juni om at generalsekretær Elisabeth Rasmusson skal komme på besøk. Det er vanlig i store kriser at sjefen kommer på besøk. Både for å støtte ansatte, se arbeidet med egne øyne – og skaffe PR til merkevarebygging og pengeinnsamling for organisasjons hjelpearbeid.

Dennis mener at stikk i strid med vanlige sikkerhetsprosedyrer varsles besøket til eksterne, på epost og blant flyktninger. Dette er en påstand Flyktninghjelpen delvis bestrider. I månedene før er det kommet flere advarsler om kidnappinger og planlegging av bortføringer. Det er en kjent sak at såkalte expats – utlendinger – er et mål for både politiske grupperinger og banditter som jakter på kjappe penger. I det golde landskapet ligger gigantleiren delt i flere leirer i det som har fått sekkebetegnelsen Dadaab.

Det hadde vært kidnappingsforsøk. Alle skjedde da det ikke var væpnet eskorte med i bilene. Sikkerhetsrutinene til Flyktninghjelpen slår fast at det skal være væpnet eskorte når man reiser med utlendinger i bilen til de forskjellige delene av det som utgjør Dadaab.

Tre dager før besøket bestiller staben en politieskorte til besøksdagen. Den vil bestå av en politibil med tre bevæpnede offiserer. Men samme dag eksploderer en veibombe i en av leirene. Angrepet er rettet mot politiet. En email om dette sendes til regionkontoret i Nairobi der landdirektøren Qurat-Ul-Ain Sadozai koordinerer besøket. Hun og regionaldirektør Hassan Khaire har det avgjørende ansvaret for sikkerheten. Mot slutten av måneden kom det også en rapport fra FNs høykommissær for flyktninger som slår fast at veibomber er blitt favorittvåpenet til grupperinger i Dadaab.

Dagen før besøket til generalsekretæren kjører to fra den lokale staben opp besøksruten, uten eskorte.

Det er varmt, opp mot 45 grader på kvelden torsdag 28. juni. I basen til Flyktninghjelpen, kvelden før kidnappingen, kommer eposten fra landdirektør Qurat-Ul-Ain Sadazai om at feltbesøket skal gjennomføres uten væpnet eskorte. I eposten står det:

"There is an understanding that the security situation in Dadaab has been deteriorating which have resulted in Armed Escorts being taken by agencies for field visits. However the Armed Escorts have been targeted and continue to be a threat. Therefore NRC to be taking Escorts also raises concerns for us in terms of higher security risk for our staff..."

Frykten for veibomber veier nå tyngre enn frykten for kidnapping hos Kenya-ledelsen i Flyktninghjelpen. Politieskorten blir avbestilt.

Rasmusson er på dette tidspunkt fortsatt i Somalias hovedstad Mogadishu, sammen med sin norske informasjonsmedarbeider (med regionansvar for Øst-Afrika) Astrid Sehl. Flere av de som skal være med på turen er, inkludert Sehl, ikke blitt fortalt om avgjørelsen.

Generalsekretæren og hennes følge ankommer med småfly til Dadaabs primitive landingstripe tidlig på morgenen, fredag 29. juni. Støvet fyker, som det alltid gjør i Dadaab.

I ettertid forteller Flyktninghjelpen at Dennis holdt sikkerhetsbriefing for de besøkende ved ankomst Dadaab flyplass. Ruten hadde samme morgen blitt kjørt gjennom av en av Flyktninghjelpens sjåfører.

Tre hvite landcruisere, utlånt fra FN er klare. Steve Dennis med kolleger setter seg i den første, i nummer to sitter Rasmusson og regiondirektør for Kenya, Hassan Khaire. I den tredje sitter Astrid Sehl sammen med den pakistanske landirektøren for Kenya Qurat-Ul-Ain Sadazai og filippinske Glenn Costes.

Sikkerhetsansvarlig på reise

Men før de drar er det diskusjoner. Flere er overrasket over at væpnet eskorte ikke er på plass. Den FN-ansatte sjåføren i den ene av bilene nekter å være med når han hører at det ikke skal være eskorte. Både han og bilen er utlånt fra FN. Han vil derfor ikke legge ut på de øde ørkenveiene med de mulige truslene det innebærer. Det vil også være i strid med FNs interne regler ikke å ta med eskorte, mener han.

Etter litt frem og tilbake hyres sjåføren Abdi Ali til en dagsjobb. Han er 21 år og ser frem til å tjene noen kroner. Han har ikke sikkerhetstrening. Flyktninghjelpens sikkerhetsansvarlig i området er også bortreist den dagen. Han forklarer i en epost at har utpekt en annen som sikkerhetsansvarlig "i tett konsultasjon med Steve Dennis". Denne personen fungerer også som tolk og guide, og ifølge flere kilder er han mer opptatt av det enn av sikkerheten under leirbesøket.

Tidlig formiddag legger følget i vei. Steve Dennis sier i ettertid at «det eneste som manglet for å varsle et viktig besøk var et musikkkorps».

Høyrisiko

Abdi Ali setter seg bak rattet i den tredje bilen. Første stopp inne i leiren går greit. De er "kjapt inn, kjapt ut".  Rasmusson og de andre møter flere flyktninger på den få minutter lange stoppen. Så drar man videre til siste sted. Stemningen i bilene er spent. Det er varmt. Og alle vet det er høyrisiko. Både Al-Shabaab og kriminelle bander har folk i leirene.

Dennis blir mer skeptisk når de under siste stopp er inne på Flyktninghjelpens inngjerdete område i leiren Ifo II, en leir som i 2012 huset over 70 000 mennesker. Rundt 50 flyktninger, som var kalt inn på en fridag, viser hvordan de lager murstein til husene Flyktninghjelpen bygger i leiren. Generalsekretæren går rundt og ser på arbeidene. Hun tester selv å lage murstein sammen med dem. Det er blitt malt og pyntet på området for VIP-besøket, og generalsekretæren og medarbeidere planter trær foran boligene til de ansatte. Deretter er det et møte på kontoret, med forfriskninger.

Det tar over en time før hjelpearbeiderne fra Flyktninghjelpen kommer seg på veien igjen. For sikkerhetsfolk er en så lang stopp i et såkalt ”rødt” område noe som skjerper sansene.

På vei bort fra Flyktninghjelpens feltkontor skjer det fatale. Klokken er 11:45. Bilene kjører etter hverandre gjennom en lang, smal vei ut av området, som er gjerdet inn med høye piggtrådgjerder. Det er en port i andre enden, men den er ikke låst og det er heller ingen der og passer på at ikke uvedkommende kommer seg inn.

Sehl satt i den bakerste bilen sammen med to kolleger og en lokal sjåfør. Hun visste at bilen ikke var pansret og ikke ville stå imot skuddsalver.

Plutselig hører de skudd. Angriperne har pistoler og håndgranater. De er seks stykker. Angriperne kommer både foran og bak bilkolonnen. Mennene brøler og roper. De skyter mot sjåførene i den fremste og bakerste bilen. Sehl tror hun skal dø.

– Det startet brått. Jeg hørte skyting, men trodde først det kom fra et sted langt unna. Jeg kastet med ned på gulvet, mens jeg ropte til sjåføren: «Go, go, go!».  Men bilen rikket seg ikke. Etter noen sekunder reiste jeg meg litt opp og kikket inn i forsetet mot sjåføren. Jeg så da at han var skutt. Han lå død over rattet.

Sehl rettet deretter blikket mot den filippinske kollegaen Glenn Costes.

– Han var også truffet og var helt hvit i ansiktet. Jeg klarte ikke å lese om han var i live eller ikke. Da trodde jeg at de ville drepe oss, jeg tenkte ikke på andre muligheter, fortalte hun retten – med bristende stemme.

Pistol mot hodet

Sekunder etter kommer en av angriperne mot bilen.

– Han hadde en pistol retta mot hodet mitt. Min eneste forventning der og da var at dette var en som ville drepe oss. Han åpnet først bakdøra på bilen. Jeg tenkte; nå er det slutt.

Den erfarne bistandsarbeideren observerte at det var flere angripere. Hun vurderte å løpe, men slo det umiddelbart fra seg.

– Det var intet fluktalternativ. Dersom jeg prøvde meg, trodde jeg at jeg skulle få en kule i ryggen. Han åpnet døra, men han skjøt meg ikke, sier Sahl.

Kommer seg unna

Den erfarne sjåføren i den midterste bilen, der generalsekretær Elisabeth Rasmusson sitter, vrenger bilen rett på en gjerdestolpe, gjerdet bøyer seg og kjører tvers igjennom og vekk fra åstedet i stor fart. De kommer seg unna. - Noen sa at vi måtte snu. Jeg sa nei, det er for farlig. De er bevæpnet, fortalte Rasmusson i ettertid.

De søker tilflukt på en lokal politistasjon.

Bare timer etter angrepet forklarte Rasmusson til NRK:

- Vi var inne i et område som var trygt. Vi har ikke brutt noen sikkerhetsregler. Vi var inne i et område hvor det ikke er behov for politieskorte.

Drept

Hjulene til en av de andre bilene surres inn i piggtråd. Det avfyres flere skudd. Bilruten smadres. 

I den fremste bilen blir Dennis truffet i låret. Sjåføren blir dradd ut av bilen og tvunget ned på bakken. Han roper:

«I am a Somali! I am your brother."

Han blir ikke truffet av de første skuddene. Han forsøker å kravle på magen under bilen for å søke ly. Angriperne skyter ham igjen, i ryggen. Han overlever.

I bilen der Astrid Sehl sitter er sjåføren Abdi Ali blitt truffet av flere skudd. Den 21 år gamle flyktningen dør av skadene.

Angriperne er unge og virker nervøse.  Bare den ene er i 50-årene. Selv om de bare er bevæpnet med pistoler, har de likevel overtaket. VIP-følget fra Flyktninghjelpen er ubevæpnet og har ingenting å stille opp med.

Flyktninghjelpen konkluderer senere at angrepet var godt planlagt.

Inn i Somalia

Angriperne tar kontroll over den tredje bilen. Dennis, Sehl, Sadazai og Costes tvinges inn. Like i nærheten plukker kidnapperne opp ytterligere to medhjelpere. Deretter kjører de ut av leiren, i vill fart. Kidnapperne kjører i vill fart nordover, over grensen og inn i Somalia. Dennis blir sittende og se på blodsporene i bilen, som forteller om den voldsomme skytingen rett før.

Under den voldsomme kjøreturen blir passasjerene kastet fra side til side inne i bilen, mens overfallsmennene vifter med håndvåpen og en gigantisk kniv. På et tidspunkt stopper de og plukker opp forsyninger.

Plutselig har scenariet de erfarne hjelpearbeiderne fryktet blitt til virkelighet. Dennis og de andre vet hva det kan innebære: Blir du kidnappet i disse traktene, risikerer du å sitte i fangenskap i månedsvis før noen finner deg, eller før det blir avtalt å betale løsepenger. Det er det verste. Noen sier det er bedre å dø enn å risikere langvarig fangenskap i Somalia. Tortur og voldtekt kan ikke utelukkes under slike tvangsmessige forhold. De kidnappede forsøker likevel å beholde roen. 

Steve Dennis har store smerter i låret, der hvor kulen traff.

Etter en drøy time tvinges gislene brutalt ut av bilene, trolig på somalisk side av grensen. I farten får hun med seg sin «grab bag» med førstehjelpsutstyr, i tillegg til bilens førstehjelpsskrin. Det er starten på en fire dager lang vandring.

I det ulendte og karrige terrenget går de milevis i mørket.

Vandringen er slitsom. Den går gjennom et tørt landskap, på stier med stein, kvister og tornekratt. De to mannlige gislene har begge skuddskader i beinet. Det andre kvinnelige gisselet har tynne ballerinasko og får raskt torner i føttene. Sehl er den som klarer vandringen lettest, men hun får selv en rekke kutt og småsår under vandringen.

– Glenn var skutt i beinet, men kjempet som en helt. Han gikk med grener som krykke. Steve var også skutt i beinet, men gjorde samtidig en fantastisk jobb med å ta vare på Glenn, forteller hun i retten.

Innimellom stopper de og hviler. Da sørger kidnapperne for å skjule dem under kamuflasjetepper, busker og gress. De kan høre at fly og heliptre leter etter dem. Gjerningsmennene er også opptatt av å viske ut spor. De må ligge gjemt under busker og presenninger i timevis. «Uten å ha vært der og opplevd det, er det vanskelig å fatte hvordan det føltes,» sier Dennis.

– Vi hadde ingen mulighet til å rømme. Vi var i en ørken, fortalte Sehl.

Når de innimellom stopper og får mat og vann, smaker vannet som en blanding av diesel og aske. Maten er flyktningrasjoner. Lukten av dagene i Somalia vekker i ettertid vonde assosiasjoner for Dennis. Det endeløse landskapet er brunt.  På natten mens de går er månen der og gir litt lys.

De fire hjelpearbeiderne vet ikke hvorfor de er kidnappet. Politikk? Penger? Mye tyder på det siste.

 

SAKEN FORTSETTER UNDER BILDET.

Dadaab-leieren er blant de største og eldste i verden.
Leieren ble etablert i 1991 
Vertslandet er Kenya 
Befolkning er 350 000 flyktninger (flest fra Somalia)
Kilde: FN
Dadaab-leieren er blant de største og eldste i verden. Leieren ble etablert i Nord-Kenya i 1991. 350 000 flyktninger (flest fra Somalia) bor i de tre leirene. Foto: NTB Scanpix

Jeg bare tenkte – er det en drøm?

Steve Dennis, etter å ha landet i Nairobi
Den ene sjåføren ble hardt skadd, og fikk behandling etter skuddepisoden.
Den ene sjåføren ble såret i angrepet og fikk behandling i etterkant. Foto: NTB Scanpix Foto: NTB Scanpix
Klanlederen general Madobe som leder styrkene som frigjorde gislene. Foto: Somalia Report

Kriseteam

Regionaldirektør Hassan Khaire unnslap angrepet sammen med generalsekretæren. Fra politistasjonen i Dadaab blir Flyktninghjelpens kontorer i Oslo og Nairobi varslet om kidnappingen. Khaire ber kenyanske myndigheter om å stenge grensen. Klokka 14:00 blir fluktbilen lokalisert gjennom GPS-trackingsystemet som er i bilen.

Mens de fire kidnappede i Somalia svetter seg gjennom dagene og hutrer av kulde på natta, jobbes kriseteam på høygir på Flyktninghjelpens kontorer i Oslo og Kenya. Flere vitner i retten forteller om tilløp til kaotiske tilstander på kontoret i Nairobi. Utad virker alt profesjonelt. Utenriksdepartementet holdes orientert.

Norsksomalieren Khaire fører samtaler med kenyanske myndigheter og mobilisere sine somaliske kontakter. Det skjer mye bak lukkede dører. Pårørende blir kontaktet. Det holdes pressekonferanser. Norske medier navngir ikke hvem som er kidnappet. Men norske journalister med gode kilder vet at det trolig er Astrid Sehl som er nordmannen i gruppen. Det er dystre ansikter i Flyktninghjelpens lokaler i  Grensen i Oslo.

Det går fire dager.

Redningsaksjonen

På morgenen 2. juli hører de bortførte hjelpearbeiderne voldsomme skuddvekslinger. Denne gang med maskingevær. Det skjer like før de skal legge seg og hvile etter å ha marsjert hele natten. De har dekket seg med grener. De gjemmer seg så godt de kan. De tror først at de nok en gang er under angrep. Det er de ikke. En redningsaksjon er i gang.

Sehl aner selv ikke hvem det er som kommer. Hun er enda en gang livredd. Hjelpearbeideren har hørt om gisler kan bli en salgsvare mellom ulike kriminelle eller politiske grupper, og at en gruppe kan tilrane seg en annen gruppes gisler.

Kidnapperne har antydet for dem at Al-Shabaab kan være på jakt etter dem, for å tilrane seg gislene, og hun tror at det er noe sånt som skjer.

– Da eksploderte det, med en masse skyting. Vi var i et åpent landskap, og man kunne lett bli rammet av skudd. Jeg trodde enda en gang at jeg skulle bli drept og prøvde å synke meg selv mest mulig ned i sanda, for ikke å bli truffet.

Plutselig ser hun en somalisk mann komme mot seg. Han har våpen og et bandanaskjerf på hodet.

– Jeg bøyde meg ned på knærne og ropte til ham: «Don’t shoot, don’t shoot!».

Det viste seg å være en redningsmann.

I ettertid ble det fortalt at det var kenyanske styrker som stod bak. Det er en sannhet med store modifikasjoner. Dagene i forveien velger kenyanske militære og Flyktninghjelpen å sette sin lit til en kjent og delvis beryktet lokal krigsherre i Somalia, general eller sheik Ahmed Mohamed Islaan  - også kalt ‘Madobe’.

Det er en mann med en omstridt fortid. I det sørlige Somalia kommanderte han Ras Kamboni-bevegelsen. General Madobe leder en underklan av den store Ogaden-klanen som dominerer regionene Jubbaland og Gedo. Ifølge journalisten James Fergusson gikk han fra å være guvernør av havnebyen Kismayo til å bli en alliert av al-Shabaab-opprørerne. Mot slutten av 1990-tallet skal selve byen Ras Kamboni ha vært en treningsbase for islamistgruppen.

Ifølge National Geografic var han innbitt motstander av amerikanske og etiopiske tropper i Somalia. I 2007 ble han hardt skadd i kamper mot etiopierne. Etter to år i et etiopisk fengsel vendte han hjem for så å ta opp kampen mot Al-Shabaab. En del av hans bevegelse brøt med ham i 2010 og sluttet seg til Al-Shabaab.

I 2011-12 så Madobe hvilken vei vinden blåste. Han alliert seg med de kenyanske styrkene som i juni 2012 rykket fram mot havnebyen Kismayo som Al-Shabaab-geriljaen da kontrollerte. Kenyanerne hadde året i forveien (oktober 2011) innledet en offensiv mot Al-Shabaab sør i landet, og sikret seg støtte fra klanledere.

I ly av natten nærmet mer enn 50 godt bevæpnede soldater fra Ras Kamboni-styrken seg området der de kidnappede hjelpearbeiderne holdes. Det er knallharde skuddvekslinger, og kidnapperne blir nedkjempet av den somaliske militsen. (Bistandsaktuelt har ikke klart å klarlegge hvor mange som blir drept de dramatiske minuttene.)

De kidnappede ble reddet 2. juli 2012 klokken 07.00, skriver Flyktninghjelpen. 

De fire gislene blir kjørt vekk fra slagmarken av militsen. Dette er ikke mors beste barn. Men i dette tilfellet lykkes de med sitt oppdrag; å redde gislene. Et helikopter fra det kenyanske flyvåpenet tar de frigitte tilbake til Nairobi, dit de ankommer klokken 19.43 samme dag.

Forteller lite

Flyktninghjelpen er i dag ordknapp om hva som skjedde i forkant av redningsaksjonen. De vil ikke bekrefte om de betalte militsen:

– Ingen kommentar, sier assisterende generalsekretær Geir Olav Lisle.

– Umiddelbart var det prioritet å varsle kenyanske myndigheter for å hindre at gisseltakerne kom seg unna med  våre ansatte. Angrepet skjedde på kenyansk jord,  og derfor var det de kenyanske myndigheter som hadde det operative ansvaret for situasjonen.

Vi vil ikke gå inn i detaljer om selve redningsoperasjonen. Det må det være opp til kenyanske og somaliske myndigheter å svare på, sier Lisle i dag.

Når helikopteret fra Kenya Airforce lander på Wilson Airport, i stekende Nairobi-sol, er det smil, lettelse og glede.

«Jeg bare tenkte – er det en drøm?» sier Dennis i ettertid.

----------

Kilder: Nasjonale og internasjonale medier, blant annet Daily Nation og Standard i Kenya, diverse intervjuer, rettspapirer, en rekke intervjuer med Flyktninghjelpen og Steve Dennis. James Fergusson: The World’s Most Dangerous Place, Africa Confidential. 

Elisabeth Rasmusson er, ifølge Flyktninghjelpen, ikke tilgjengelig for intervjuer på grunn av sykdom.

* Med hjelp fra kenyanerne sikret general Madobes væpnede gruppe kontroll over den somaliske havnebyen Kismayo i september 2012. Da erklærte han seg selv som “president” i Jubbaland-regionen. Ni måneder senere måtte han kjempe mot en annen klanmilits for å beholde kontroll over den strategiske byen. I år ble han valgt som regional president.

De fire gislene tilbake i Nairobi: Steve Dennis (til venstre) har nå saksøkt Flyktninghjelpen.Rettsaken pågår denne uken. Foto: NTB Scanpix Foto: NTB Scanpix
Publisert: 21.10.2015 10.02.00 Sist oppdatert: 21.10.2015 14.48.05