Aung Minglar-området i byen Sittwe i det vestlige Myanmar er forbeholdt rohingyaer. De får ikke lov til å passere piggtråden som deler byen. Alle foto: Andreas Stahl

Myanmars «ikke-eksisterende» folk

I Myanmar bor rohingya-minoriteten «som dyr i bur». Tusenvis av rohingyaer er på flukt. Mange av disse møter døden på sjøen eller i dødsleirer dypt inne i jungelen i Thailand eller Malaysia.

Av Lennart Hofman / Myanmar Sist oppdatert: 06.11.2015 11.35.16

Et gjerde og en gruppe soldater midt i gaten skiller de muslimske rohingyaene fra rakhine-buddhistene i den vestlige byen Sittwe i Myanmar. Bak gjerdet i byens Aung Minglar-område bor 4200 rohingyaer. Noen kilomter utenfor byen bor andre rohingyaer i flyktningleiren Darpaing.

Isolert fra omverdenen tilbringer Aung Minglar-innbyggerne livet sitt i en midlertidig ghetto.
– Hvis vi går ut, blir vi drept. Her inne dør vi på grunn av mangel på mat og medisiner. Vi lever som dyr i bur, sier Khin Ngunt Nge (30), en av dem som bor bak gjerdet.
Rundt henne står nedslitte hus med halmtak. Mellom husene sover noen barn i gjørmen mens noen kyllinger tusler rundt dem. Sorte flekker på bakken er det eneste som gjenstår av husene som rasende buddhister brant ned i 2012. Bare en flekk er igjen av moskeen der 25 mennesker ble drept samme kveld.

Ikke velkommen

Rohingya er en muslimsk minoritet fra vestlige Myanmar som har blitt undertrykket i generasjoner. Fordi regjeringen ikke anser dem som en del av landets befolkning, men som ulovlige immigranter fra Bangladesh, har de begrensede rettigheter på nesten alle områder i livet.
I 2012 resulterte opptøyer mellom buddhister og rohingyaer i et blodbad etter at tre rohingyaer angivelig hadde voldtatt en buddhistisk jente og drept henne. Som hevn ble tusenvis av rohingya-hjem brent ned, og flere titalls mennesker ble drept. Dette hevntoktet var oppmuntret av det største etniske politiske partiet i regionen og ble støttet av det lokale politiet.
Minst 200.000 rohingyaer har flyktet til nabolandet Bangladesh, som er et enda fattigere land enn Myanmar. Hæren har tvangsflyttet 140.000 rohingyaer til fangeleirer i regionen, hvor de overlever takket være internasjonal bistand. Tusenvis har flyktet i falleferdige båter med håp om å nå Malaysia eller Indonesia.

De siste gjenværende

To dager etter massakren i 2012 var det bare ett område igjen: Aung Mingalar. Tusenvis av rohingyaer etablerte seg der. De var beskyttet av hæren, som ikke kunne overse det økte internasjonale presset om å stoppe volden.
Nå, tre år senere, er området et symbol på standhaftighet for de som har blitt værende igjen der. Men livet er hardt. Siden innbyggerne ikke er flyktninger og heller ikke har blitt tvangsforflyttet, er det ikke lov å gi bistand. Og siden ingen har lov til å forlate eller gå inn i området, mangler nesten alt.
Mindre enn hundre meter unna ligger restauranter som tilbyr vestlige turister luksusmåltider, mens det isolerte folket i Aung Mingalar må ødelegge hjemmene sine på jakt etter ved slik at de kan lage mat.
Områdets leder U Hla Shwe (56) har ingenting godt å si for å beskrive situasjonen.
– Regjeringen prøver å skyve oss bort fra verdens oppmerksomhet fordi de mener at vi ikke hører til her. Men vi har bodd her i generasjoner. I byen er det moskeer som ble bygd i 1726. Den gangen var det ikke noe problem for dem at vi bodde her, men det er det nå.
Fulle rakhine-buddhister prøver jevnlig å angripe husene til rohingyaene. Noen ganger går det rykter om at rohingyaer har planer om å gjøre noe mot buddhistene, noe som hisser opp de sinte bråkmakerne. Av frykt for at nabolaget skal bli angrepet, vokter 70 rohingyaer grensen hver eneste natt.
– Hvis de angriper oss, har vi ikke noe å beskytte oss med. Vi er beskyttet av det samme politiet som skjøt mot oss i 2012. Vi lever alltid i frykt, sier U Hla Shwe.

 

Markedsplassen i flyktningleiren Darpaing noen kilometer utenfor Sittwe.
Gravsteiner for flyktninger nær byen Alor Setar i Malaysia.
Mosekeen i Aung Minglar i Malaysia. Her kommer mange flyktninger fra Myanmar.
Det er fra stranden i nærheten av flyktningleiren Darpaing at mange rohingyas forsøker å flykter over Bengalbukta. Foto: Andreas Stahl

Rømmer

Ifølge tidligere advokat U Kyaw Hla Aung (76), som i mange år var fengslet for sitt arbeid med menneskerettigheter og anerkjennelse av rohingyaene, har regjeringen i samarbeid med ekstremistiske munker fyret opp under hatet mot rohingyaene og muslimer de siste året.
– Vi har levd i fred sammen med buddhister i mange år. De beskyttet oss til og med da vi ble angrepet i 2012. Men regjeringen vil at vi skal forsvinne og er for sterke. De sprer løgner om oss og betaler folk på utsiden for å angripe oss. De vil utvise alle muslimer fra landet, sier U Kyaw Hla Aung.
U Kyaw Hla Aung bygger nå et hus i flyktningleiren Darpaing, noen få kilometer utenfor Sittwe, for å være i nærheten av folket sitt.
– Jeg vil vise at jeg ikke lar folket mitt stå alene, sier han. – Jeg vil at de skal bli her. Hvis vi reiser, gir vi opp alt vi har.

Flere rømmer

Men meldingen hans blir ikke lyttet til. Flere og flere rohingyaer planlegger å flykte fra de fattige og farlige boforholdene i Myanmar.
På stranden Beydar like ved Darpaing ligger mange fiskebåter. Fiskerne viser frem fangsten sin på stranden. De samme båtene skysser rohingyaer ut til større båter som er eid av smuglere, som kan frakte dem til Malaysia, Indonesia eller Thailand.
I fjor prøve 88.000 rohingyaer og migranter fra Bangladesh å seile til et bedre liv på den andre siden av Bengalbukta. Tusenvis av mennesker døde på sjøen, og mange ble drept av smuglere i dødsleirer dypt inne i jungelen i Thailand og Malaysia. Bare hvis familiemedlemmer betalte hundrevis av dollar, ble de frigitt.
Da et titalls massegraver ble oppdaget i mai i år, var det en storm av kritikk fra det internasjonale samfunnet. Patronhylser, torturapparater og skjelettdeler var stille vitner til det som må ha skjedd der. Likevel vil båtene med mennesker fra Darpaing prøve lykken igjen når regntida er over.
– Vi reiser fordi vi vet at situasjonen ikke kommer til å endre seg her, sier Riyazul Alam (28), en muskuløs kar fra Darpaing. Hans søster og nevø gjorde et forsøk på å reise for noen måneder siden, men ble drept av andre passasjerer da en slåsskamp brøt ut om bord i båten. Men det stopper ikke Riyazul fra å reise selv.
– Jeg vet at det er farlig på sjøen, men jeg må tenke på fremtiden min. Vi overlever her takket være hjelp fra utlandet, men hvor lenge vil det vare? Hvem vil beskytte oss hvis vi blir angrepet? Hvordan kan mine barn vokse opp her? Regjeringen voldtok våre søstre og mødre rett foran øynene på oss, men vi kunne ikke gjøre noe. Alle andre regjeringer i verden er bedre enn vår.

Dødsleirer

I desember i fjor gikk 17 år gamle Diaburahamam langs Beydar-stranden til en av fiskebåtene. Noen få uker tidligere ble han torturert av burmesiske soldater, som truet med å drepe ham hvis han ikke reiste. Sammen med familien samlet han inn et beløp tilsvarende 1600 amerikanske dollar for å betale en smugler som skulle hjelpe ham å flykte til Malaysia.
Etter noen få dagers seiling gikk det overfylte skipet tomt for drivstoff og drev rundt på sjøen i ukevis. Etter en stund begynte passasjerene å sloss om det lille lageret med mat og vann som var om bord. De som torde å trygle om hjelp, ble slått i hjel av smuglere eller kastet over bord.
I et gammelt tehus i Alor Setar i Malaysia leger Diaburahamam skaden på benet sitt som han fikk da han ble torturert i Myanmar.
– Alle på skipet var redde for å dø. Livene våre var i hendene til Allah, sier han med triste øyne.
Etter førti dager ankom han Thailand. Der ble de utslitte passasjerene ført inn i jungelen til fots. Etter to dager ankom de en slags leir som var dekket av plast. Ti mennesker satt på en plastduk, men da Diaburahamam tok en nærmere titt på dem, så han at tre av dem var døde. De andre var så avmagret at de nesten ikke kunne snakke.
– Smuglerne slo meg med stokker og spurte hvorfor jeg ikke hadde penger på meg. Deretter tvang de meg til å ringe familien min. Hvis ikke de kunne fremskaffe mange hundre dollar, sa smuglerne at de ville drepe meg, sier Diaburahamam.
Etter to dager lyktes det hans far å skaffe nok penger til å frigi sønnen sin. Nå jobber Diaburahamam ulovlig på en bygningsplass i Malaysia og tjener åtte dollar per dag, som så vidt er nok til å overleve. Han har ikke pass, og ventelisten for å få et flyktningkort fra FNs høykommissær for flyktninger er altfor lang.
– Jeg er fri nå, men har fortsatt ingen rettigheter. Målet mitt er å reise til et land hvor jeg kan ha rettigheter, sier han.

Vi eksisterer

I en skråning i Kampung Tualan like ved leiren ligger 105 rohingyaer begravet. De overlevde ikke i jungelen. Gravene er nummererte, men uten navn. Kroppene i gravene var ikke mulig å gjenkjenne da malaysisk politi gravde dem opp fra en massegrav i grenseområdet mellom Thailand og Malaysia i mai.
Mohamed Noor, leder av den lokale avdelingen av The Rohingya Society Malaysia stiller seg opp bak gravene.
– Disse menneskene flyktet fra sitt hjemland fordi det var umulig for dem å leve der. De hadde ikke noe annet valg, sier han.
Noor sørget for at levningene ble flyttet til et ordentlig gravsted i august og ledet en begravelsesseremoni for de anonyme døde.
– Jeg ba Gud om hjelp: "Hvis disse menneskene har barn eller familie, vær så snill å beskytte dem".
I enden av gravplassen er det gravd nye hull. Han vet at når regntida er over, vil nye båter ankomme, og flere personer vil dø.
Han sukker.
– Jeg vil at verden skal vite hva vi går igjennom og erkjenne at vi eksisterer. Ingen mennesker i verden burde oppleve det vi gjør. Vi blir angrepet fordi vi ikke har lov til å eksistere.

Publisert: 06.11.2015 10.09.13 Sist oppdatert: 06.11.2015 11.35.16