Nordmenn elsker fadderbarn, men er det riktig å la giveren bestemme hvem som trenger hjelp? ​

Ni av ti vil ha småjenter som fadderbarn

Som eneste organisasjon i Norge lar Plan giverne sine velge fadderbarn ut fra kjønn, alder og nasjonalitet. Det er ikke syriske tenåringsgutter med pubertetsbart som er mest populære. 90 prosent av de som velger vil ha jentebarn i alderen 1-5 år.

Av Anne Håskoll-Haugen Sist oppdatert: 08.09.2015 07.33.53

Nordmenn elsker fadderbarn, men er det riktig å la giveren bestemme hvem som trenger hjelp? Nei, mener flertallet av fadderorganisasjonene.

Bistandsaktuelt skrev nylig om fadderorganisasjonene som opplever en formidabel vekst. De tre største; SOS-barnebyer, Redd Barna og Plan Norge, har nå 336 000 faddere til sammen. Det gir nesten én milliard kroner i årlige inntekter.

Som eneste fadderorganisasjon i Norge lar Plan deg velge kjønn, alder og land på barnet du sponser. Det er de minste jentebarna som vinner popularitetskonkurransen, ifølge Plans egen statistikk.

Ni av ti

90 prosent av de som velger vil ha jenter fra 1-5 år, og det er Nepal, Brasil og Peru som skiller seg ut som de mest populære landene.

Både SOS-barnebyer, Redd Barna og Strømmestiftelsen er skeptiske til ordningen.

– Det er et helt bevisst verdivalg at Redd Barna ikke lar giveren velge fadderbarnets kjønn, alder og land. Det er vi som må få bestemme hvor behovet er størst, ikke giveren, forklarer Monica Irmi Vogt, innsamlingsleder i Redd Barna.

Strømmestiftelsen og SOS-barnebyer oppgir samme begrunnelse.

Én-til-én-fadderskap

Plan er i tillegg den eneste som tilbyr det de kaller et én-til-én fadderskap – at hver fadder får tildelt sitt unike fadderbarn som man følger gjennom oppveksten, eller i hvert fall så lenge man betaler for fadderskapet.

– For dyrt å administrere, vi vil heller at pengene skal gå til barna, sier de andre organisasjonene.

De er samtidig skeptiske til at ordningen legger opp til en forskjellsbehandling av barna. Hvorfor skal noen barn få brev og gaver, og andre ikke?

– Vi forskjellsbehandler ikke barn

Plan er ikke enig i kritikken.

– Vi har gjort undersøkelser som viser at faddere som får velge er mer lojale. Lojale faddere gir mer inntekter til prosjektene, så vi kan hjelpe flere. Alle i givermarkedet vet at det er dyrere å rekruttere nye givere, enn å beholde dem man allerede har. Våre faddere har en gjennomsnittlig fadderskap på åtte år. Det gir oss langsiktighet i arbeidet, sier Elin Tvedt, leder for fadderordningen i Plan.

På spørsmål om hvorfor de lar giverne velge hvor behovet er størst, svarer Tvedt:  

– Du kan bare velge land hvor Plan allerede har definert at det er et behov. Over halvparten lar Plan velge kriterier (rundt 60 prosent), derfor har vi fortsatt nok midler å fordele på de mindre populære landene.

– Har dere tenkt på at dere legger opp til en forskjellsbehandling hvor kjønn, alder og etnisitet skal avgjøre hvem som får?

 Nei. Dette er ikke forskjellsbehandling. Vi ville for eksempel aldri latt fadderen velge barnas religion. Fadderbarna får heller ikke penger direkte, pengene går til prosjektene i landsbyen som helhet. Det eneste fadderbarna får som andre barn ikke får, er brev fra faddere og eventuelt besøk.

Sluttet med gaver

– Og gaver?

– Nei, det sluttet vi med i 2008. Det ble gjort en undersøkelse, hvor det kom frem at det kunne oppfattes som urettferdig at noen barn fikk gaver fra sine faddere, mens andre ikke fikk.

Tvedt mener grunnen til at så mange velger som de gjør er at Plan henvender seg til småbarnsfamilier. I denne gruppen vil mange ha et barn på samme alder som egne barn. Man bruker det som en del av oppdragelsen. Samtidig setter Plan spesielt fokus på jenters situasjon, derfor tror hun mange velger jenter, og ikke fordi at små jenter er de søteste.

– Det kan være fadderen har kjennskap til et spesielt land, har et adoptivbarn eller en drøm om å reise dit en gang. Da er det flott å kunne bli kjent med landet gjennom brevene de får fra barna.

– Det kan høres ut som at giverens behov og følelser er viktigere enn barnas behov?

– Barnas behov er alltid viktigst for oss. Men når giveren er følelsesmessig involvert, er de mer lojale.

På Plan Sveriges hjemmesider finnes et valgalternativ som heter «der behovet er størst», det er ikke et
alternativ i Norge.

– Lønner seg

Regnet i antall faddere er Plan den største fadderorganisasjonen i Norge med 136 000 faddere og en årlig fadderinntekt på 360 millioner kroner. Internasjonalt har Plan rundt 1,2 millioner faddere og 1,4 millioner fadderbarn. Hver eneste fadder skal få en personlig velkomsthilsen og ett brev fra fadderbarnet i året. Ut over det kan de selv bestemme hvor mye de vil skrive til hverandre. Hvis både faddere og fadderbarn sender ett brev hver blir det 5,2 millioner brev å administrere – hvert år.

– Det høres dyrt ut?

– Plan har drevet med ordningen i 80 år, det har gitt oss tid til å bygge opp et system som er effektivt. Det finnes en stor database som fordeler fadderbarn på faddere. Vi har 65 000 lokale frivillige som reiser rundt i landsbyene og henter inn all informasjon om barna som sendes til fadderne. At vi har så store volumer på faddere, frivillige og fadderbarn gjør at vi kan drive dette kostnadseffektivt. I 2014 gikk 19 prosent av totalt innsamlede midler til administrasjon og innsamling. 

Elin Tvedt, leder for fadderordningen i Plan.
Gro ­Justnæs Kiledal, leder for private givere i Strømme­stiftelsen. ​

– Fadderne er mest opptatt av barnas beste

Strømmestiftelsen hadde tidligere en én-til-én-ordning hvor de også lot fadderne velge kjønn og land på barna. Det har den kristne bistandsorganisasjonen gått bort fra.

– Vi mistet ikke faddere da vi endret fadderordningen i 2008. En undersøkelse vi gjorde i forkant, viste at giverne var mer opptatt av at pengene ble brukt til barnas beste, enn å få velge hvilket barn de skulle sponse, forklarer Gro Justnæs Kiledal, leder for private givere i Strømmestiftelsen.

– Ved bare å fokusere på små søte barn, ville vi ikke klart å få frem helheten i det vi gjør. Vårt arbeid for barn innebærer også tiltak for voksne, yrkesopplæring for eksempel. Men bilder av voksne selger dessverre dårlig i markedsføringen, sier hun til Bistandsaktuelt.

Tidkrevende

Hun mener at det er en svært tidkrevende oppgave å dra på hjemmebesøk for å innhente informasjon om hvordan barna gjør det på skolen, i fritiden og i tillegg skaffe oppdaterte bilder.

– Hvis vi regner 250 arbeidsdager i året, ville det blitt 40 hjemmebesøk om dagen for å tilfredsstille våre 10 000 faddere. I stedet bruker vi ressursene på å gi barna god utdanning. Og jeg kan love at barna har det absolutt like godt nå, som da de hadde hver sin fadder. God undervisning og trygg skolegang er det viktige, ikke brev og gaver fra folk de ikke kjenner, sier Kiledal.

Lærerens problem

Hun mener at en én-til-én-ordning også er vanskelig for barna, blant annet på skolen. – Hvordan skal en lærer håndtere at noen av barna i klassen får brev og gaver, mens andre ikke får det? Hvorfor skal noen bli trukket ut, bli tatt bilde av og få skrive brev til et land langt borte? Hvorfor skal noen få besøk fra Norge, og andre ikke? Det ble mange triste situasjoner, og det er ikke giverens feil, det var vi som la opp til det, sier Kiledal. 

 

 

«I strid med humanitære prinsipper?»

Et system der faddere også kan velge kjønn, alder og land på fadderbarnet kan fremstå som en motsetning til et humanitært prinsipp. Det mente en erfaren bistandsarbeider som gjorde en utredning for Plan.

Plan har utredet mulighetene for å bli en humanitær aktør, og humanitært arbeid er nå et av tre hovedsatsningsområder i programstrategien for de kommende årene. I den uavhengige utredningen - ført i pennen av den frittstående konsulenten Petter Eide - står det:  

«Et individorientert fadderskap, med et system der faddere også kan velge kjønn, alder og land på fadderbarnet kan fremstå som en motsetning til et humanitært prinsipp hvor behov, uavhengig av hvem, skal være det førende prinsipp.»

– Vil dere vurdere å endre fadderordningen på bakgrunn av dette?

– Rapporten vi antar du henviser til, peker på hvordan fadderprofilen kan oppfattes av eksterne, og ikke hvordan Plans fadderordning faktisk er organisert, sier Elin Tvedt, leder av Plans fadderordning.

Hun viser til at Plan er en rettighetsbasert organisasjon og sier at faddermidlene går til prosjekter «som kommer lokalsamfunnet til gode». – Vi mener dessuten at den lokale forankringen, som Plans fadderordning er med på å skape, bidrar til at vi kan respondere raskt ved katastrofer.  

Publisert: 02.09.2015 15.41.00 Sist oppdatert: 08.09.2015 07.33.53

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.