Urfolk rømmer fra tåregass etter konfrontasjoner med politiet i Bagua-provinsen i Peru, 5. juni 2009. De protesterer mot regjeringens forsøk på å etablere energi- og gruveprosjekter i regnskogen. Forsker Henrik Wiig mener urfolk stadig oftere lykkes i å stoppe store næringslivsprosjekter – og at det hindrer økonomisk utvikling. Foto: Felix Paricahua / El Comercio / Reuters / NTB Scanpix

– Norge støtter «de konflikt­søkende»

Forsker Henrik Wiig mener Norge for ofte ­støtter organisasjoner som systematisk ­stanser store nærings­livsprosjekter. Det svekker ­landenes mulighet til økonomisk utvikling. Regnskogfondet er en av organisasjonene han er kritisk til.

Av Anne Håskoll-Haugen Sist oppdatert: 17.06.2015 11.54.02

Forsker Henrik Wiig mener Norge for ofte støtter «konfronterende organisasjoner» som systematisk stanser store næringslivsprosjekter. Det svekker landenes mulighet til økonomisk utvikling. Kritikken retter han blant annet mot Regnskogfondet.

 

Wiig er forsker på Norsk Institutt for by- og regionforskning og har foretatt en rekke evalueringer av norsk bistand og ledet anvendte forskningsprosjekter i Latin Amerika og Afrika de siste 20 år. Han mener det er et gjennomgående trekk at mange rettighetsorganisasjoner hevder sin rett på bekostning av andres.

– En folkegruppe kan for eksempel stoppe et stort utbyggingsprosjekt ved å kreve retten til jorden de bor på. Men samtidig fratar de resten av befolkningen inntekter som kunne gitt staten mulighet til å tilby bedre utdanning og helsevesen, sier Wiig.

 

Wiig viser til at det er alle staters rett og plikt å sørge for økonomisk utvikling for befolkningen i eget land. For å skape økonomisk utvikling er industrialisering og store utbyggingsprosjekter nødvendig, mener han. 

– Staten har legitim rett til å bestemme hvor sementfabrikker, vannkraftverk eller petroleumsindustri skal ligge. Lokalbefolkningen har rett til å bli informert, hørt og til å protestere, men ingen vetorett som kan stanse slike utbygginger, understreker han.

Ifølge forskeren er det likevel det som skjer i praksis, og stater mister på den måten styring og kontroll over sine egne territorier. 

Norge del av problemet

Wiig mener Norge bidrar til denne negative utviklingen.

– Det finnes det mange eksempler på at norske bistandsmidler går til å støtte lokale organisasjoner som velger en svært konfronterende linje. I Peru, som jeg har sett på spesielt, har for eksempel Regnskogfondet valgt den mest konfronterende organisasjonen som samarbeidspartner. Norge burde heller støtte organisasjoner som er mer villige til å samarbeide med staten i hjemlandet sitt, sier han.

 

Han forteller at han har vært til stede på informasjonsmøter hvor lokalbefolkningen blir feilinformert om at de har vetorett i forbindelse med store utbyggingsprosjekter.

– Statens grunnlovfestede rett til underjordiske ressurser forties. Det gir lokale en gal oppfatning av at de har rett til å motsette seg ethvert prosjekt som er planlagt der de bor. I neste omgang kan det være en grunn til at mange begir seg inn på en motstandskamp som ikke er legitim.

Wiig mener feilinformasjonen indirekte også kan sette folk i fare, fordi slike protester ofte ender i voldelige sammenstøt med myndighetene.

– Jeg har blitt fortalt av lokale organisasjoner at de tilpasser metodene sine ideologien og målene til de internasjonale giverne. Hvis det er en forventning om å for eksempel stoppe store næringslivsprosjekter, kan man ende opp i en situasjon hvor de blir mer konfronterende enn de ville vært uten internasjonal støtte, sier han.

 

Forskeren mener at norske aktivister på denne måten får uforholdsmessig stor innflytelse på politikk og økonomisk utvikling i andre land.

Omvendt nasjonsbygging

Wiig sier det er bekymringsfullt hvis Norge er med på å bygge ned stater i mottagerlandene.

– Norge må forholde seg til demokratisk valgte regjeringer som en legitim partner, selv om det ikke er en stat av samme standard som vi er vant til. I stedet bruker norske organisasjoner mye energi på å «snakke ned» staten. De snakker om rettighetsbrudd, om korrupsjon og oppmuntrer gjerne til motstandskamp. Det er en form for omvendt nasjonsbygging. I stedet burde vi gjort det motsatte: bygge statene opp så de får tillit i folket.

 

Wiig viser til at den økonomiske utviklingen i Norge har vært fullstendig avhengig av at staten har tatt vanskelige beslutninger som har «overkjørt» noen, men til hele nasjonens beste. Land har blitt ekspropriert og folk forflyttet, også her i Norge.

– Slik har vi bygget en industrinasjon og sørget for velstand.

– Men i mange land sørger jo ikke staten for inntekter i form av skattepenger eller en fordeling til folkets beste?

– Staten har mange steder tradisjonelt vært dominert av en elite som har brukt statsapparatet til å suge ut det de kunne til fordel for seg selv. Men en slik forklaring er for enkel i dag. Vi har ingen rett til å tvile på at andre stater faktisk forsøker å gjøre noe bra for befolkningen, selv om de ofte møter massive hindringer. Selv om ikke alle slike inntekter vil tilfalle staten, så vil den i det minste få noe.

Urfolk er ikke ofre

– Du ble nærmest buet ut for meningene dine i en debatt på Litteraturhuset i Oslo. Hvorfor reagerer noen så sterkt på disse synspunktene?

– Der er du ved kjernen i dette: Solidaritetsmiljøene har vanskelig for å se for seg at urfolk ikke alltid er ofre. I dag har urfolk fått makt, både gjennom urfolkskonvensjonene og gjennom å ha det internasjonale samfunnet i ryggen. Beviset på denne makten er de mange store utbyggingene som er stoppet av sivilsamfunnet. Norske aktivister opererer med et utdatert fiendebilde hvor staten og næringsliv er de onde, mens urfolk og fattige er uskyldige ofre som vil leve i pakt med naturen.

 

Han mener frykt for konflikter og negativ medieoppmerksomhet gjør det vanskelig å skaffe finansiering til utbyggingsprosjekter.

– Det gjelder også fra seriøse partnere som Norfund og Statoil. Hele områder i Latin-Amerika og Asia er nå «no-go»- soner på grunn av risiko for konflikter med sivilsamfunnet. Seriøse selskaper vil ikke risikere navn og rykte på å bli innblandet i konflikter som får stor internasjonal oppmerksomhet.

Ifølge NIBR-forskeren er resultatet at stater i utviklingsland henvender seg til mindre etisk opptatte aktører fra land som Kina eller Korea. De bekymrer seg mindre om sitt rykte, selv om de skulle bryte all verdens menneskerettigheter og miljøbestemmelser i byggeprosessen.

Han mener motstanden mot multinasjonale selskaper ofte er misforstått.

– Ikke-statlige organisasjoner føler de vinner når de stopper utbygginger i milliardklassen. Men resultatet er at de mest seriøse utbyggerne blir skremt vekk, og staten trekker seg tilbake og overlater utviklingen til tilfeldige useriøse selskaper eller regelrett ulovlig virksomhet. Slik ender alle opp med et dårligere resultat, sier han.

 

Henrik Wiig, bistands- evaluerer og forsker 2 ved Norsk institutt for by- og regionforskning. Foto: NIBR
Bistands aktuelts reportasje Noruega non grata om norsk støtte til menneskerettighetsorganisasjoner har skapt debatt. Se kommentarer og debatt i vår nettutgave.

Solidaritetsmiljøene har vanskelig for å se for seg at urfolk ikke alltid er ofre.

Forsker Henrik Wiig, NIBR
Regnskogfondets leder Lars Løvold. Foto: Regnskogfondet

At Norfund holder seg unna urfolksområder er en måte å unngå problemstillingen på. Et knefall. 

Lars Løvold, leder i Regnskogfondet

– Wiig snur verden på hodet

Regnskogfondets leder Lars Løvold mener ­forsker Henrik Wiig snur verden på hodet. ​

– Jeg aksepterer ikke Wiigs utgangspunkt; han gir inntrykk av at urfolk tas for mye hensyn til. Virkeligheten er omvendt; folk som bor i skogen, og har rett til å bo der, konsulteres normalt ikke før store utbygginger settes i gang. Deres interesser og rettigheter tilsidesettes. Sterke økonomiske interessegrupper vinner ofte frem på bekostning av fellesskapets interesser. Wiig snur verden på hodet, sier Løvold til Bistandsaktuelt.

– Men flere store utbygginger er stoppet, det tilsier at urfolk har makt?

– Jeg kommer ikke på mange eksempler på prosjekter som er stoppet. Protester kan gjøre utbygginger kontroversielle, og urfolk og andre berørte grupper kan få gjennomslag. Men da må de påvise at utbygginger ikke har fulgt regelverket i ILO-konvensjon 169, som de latinamerikanske landene vi jobber i har undertegnet helt frivillig.

– Så urfolk har makt?

– Urfolks situasjon varierer fra land til land. Generelt er det riktig å si at de er marginalisert og undertrykket, og de skårer dårligere enn gjennomsnittsbefolkningen på de fleste sosiale og økonomiske indikatorer. Poenget med ILO-konvensjon 169 fra 1989 og FNs Urfolkserklæring fra 2007, er å gi disse folkegruppene rettigheter som folk, altså retten til eget språk, kultur, tradisjonelle leveområder og til å velge sin egen utviklingsvei. Urfolks situasjon er blitt bedre i de landene som har undertegnet ILO-konvensjonen. FN-erklæringen har, sammen med andre menneskerettighetsinstrumenter, styrket urfolks stilling innen folkeretten. Det er likevel de aller fleste steder langt igjen til at statens forpliktelser oppfylles i praksis, til tross for at samtlige stater i verden har sluttet seg til FNs Urfolkserklæring. 

– Velger Regnskogfondet de mest konfronterende partnerne i stedet for å samarbeide med staten?

– Det er med respekt å melde en tullete påstand. Vi ser etter partnere som er opptatt av det samme som Regnskogfondet, de må ha et genuint engasjement og kunnskap om å ta vare på regnskogen. Men det kan være vanskelig å finne gode partnere, ofte er det mer engasjement enn kunnskap, derfor bruker vi mye tid på å bygge kompetanse. I flere av prosjektene er myndighetene involvert.

– Men Regnskogfondet vil bevare og myndigheter vil bygge ut, det skaper konflikt?

– Det har kommet til kraftige konfrontasjoner en del steder, men når myndigheter fører en urfolksfiendtlig politikk, har urfolk legitim rett til å være opprørt. Wiig burde gjøre en vurdering av legitimiteten i statens beslutninger om utbygginger. Det finnes utallige eksempler på at både korrupsjon og økonomiske interessegruppers særinteresser har ligget bak beslutninger som hevdes å tjene fellesskapet.

– Er Regnskogfondet mot næringslivsutvikling på urfolksområder?

– Vi jubler ikke for ethvert anlegg som blir stanset, vi ønsker ikke at verden skal stoppe opp. Men en god økonomisk utvikling krever at vi ikke ødelegger ressursgrunnlaget på lang sikt. Urfolk har rett til å forvalte sine leveområder og til å utvikle seg på egne premisser. Vi idealiserer ikke urfolk, de fatter heller ikke alltid de klokeste beslutningene. Men slik de fleste utviklingsprosjekter i regnskogen skjer nå, gir de stor privat gevinst til noen få, og er til stor skade for flertallet og for miljøet. Det er ingenting som tyder på at Wiig foretar denne type vurderinger.

– Et land trenger industri, og et eller annet sted må gruver og vannkraftverk ligge?

– Ja, men industri bør ligge der de tekniske forutsetningene er best og skadevirkningene minst. Det krever en helhetlig fremgangsmåte når det gjelder å vurdere positive og negative konsekvenser og hvordan det berører folk og miljø. Noen få ganger kan det hende at folk må flyttes på, en nasjon har rett til utvikling, men det er helhetstenkningen man må man sloss for.

– Norfunds leder Kjell Roland har uttalt at de holder seg unna urfolksområder, er det en seier for Regnskogfondet?

– Jeg ser det som et knefall, en måte å unngå problemstillingen på. For å unngå konflikt må du ha gode prosedyrer. Det er tidkrevende å informere godt nok, men helt nødvendig. Med så mange negative erfaringer knyttet til utbygginger, må selskaper ta seg tid. Norfund er for utålmodige. Å bare unngå urfolksområder er antagelig ikke det mest ansvarlige å gjøre.

– Møter dere ofte meninger som Wiig representerer?

– Sjelden. Men fra enkelte myndigheter og næringsrepresentanter hører vi til tider slike argumenter. Riktignok ikke alltid så tydelig som hos Wiig.  I Malaysia har for eksempel myndighetene alltid tendert til å omtale urfolk som primitive og en bremsekloss for landets økonomiske utvikling.

Regnskogfondet har jobbet med urfolks rettigheter og bevaring av regnskog siden 1989, Løvold har vært leder siden 1990.

 

Publisert: 10.06.2015 11.18.44 Sist oppdatert: 17.06.2015 11.54.02