Changemaker i aksjon mot urettferdige strukturer i det internasjonale handelssystemet, men blir likevel beskyldt av ironigenerasjonen for ikke å ville dytte samfunnet i en ny retning. Foto: Changemaker

Slacktivistene denger tilbake

De unge blir beskyldt for å være for lite opprørske; de er slacktivister og slabbedasker som ikke gidder å løse de store verdensproblemene. Det er førtiåringene som maser og synes ting var bedre før. Her gir ungdomsorganisasjonene svar på tiltale.

Av Anne Håskoll- Haugen Sist oppdatert: 20.08.2015 12.48.44

Dette er saken: Seminaret Ungdomsopprøret som forsvant på Munch- museet 13.august slo hardt mot 20- åringene. De ble beskyldt for å være slacktivister – de som sitter på nett, aktive bare med pekefingeren når de heftig og begeistret trykker like på en kampanje mot urettferdighet, for så å poste siste oppdatering fra ferieturen til Kreta. Lenke- gjengen har blitt en like- gjeng, ble det sagt.

– Ungdomsgenerasjonen i dag er den streiteste, kjedeligste, ordentligste og mest lydige generasjonen siden krigen. Generasjon Lydig gjør ikke opprør slik tidligere generasjoner har gjort. Det er den første generasjonen siden etterkrigstiden som ikke dytter samfunnet i en ny retning, sa sosiolig Gunnar Aakvaag og spurte:

– Hvor blir det av opprøret?  Les resten av saken her.

Ungdomsorganisasjonene Press, Changemaker og Spire lot seg provosere, her er denger de tilbake mot anklagene.

 

– Ekern og Aakvaag  er snorkivister

 Hanne Sofie Lindahl er leder i Changemaker, Kirkens Nødhjelps ungdomsorganisasjon.

 

De som en gang var opprørere selv tar ofte for gitt at vi som ungdom skal være som dem. De påpeker hvordan vi som “generasjon lydig” mister engasjement og handlekraft. Men mens de voksne holder pekefingeren på oss, holder ungdom pekefingeren på løsningene på verdens urettferdighet.

Simen Ekern og Gunnar Aakvaag ser seg som representanter for de “ekte” aktivistene. Jeg vil heller kalle dem snorkivister; de som gjorde opprør da de var unge, men som nå støver bort i sine voksenjobber i Norges Bank eller et departement og romantiserer gamle dager da ungdommene var “virkelig engasjerte”. Hvor er dere nå? Det er ikke ungdom alene som skal redde verden - alle må med. Bankmenn, byråkrater, mammaer, besteforeldre – vi trengs alle sammen.

Verden er ikke så svart/hvitt som den en gang var. Å finne svar på verdens urettferdighet er mer komplekst enn å hjelpe “Afrika” eller bekjempe “kapitalismen”. Den globale verden har tvunget unge aktivister til å tenke nytt om politisk påvirkning.

Opprøret har blitt smartere. Smartivister? Sosiale medier har skapt en unik mulighet til å nå mange på kort tid. Stortingspolitikerne har som regel alltid en åpen dør. Vi trenger ikke lengre å skrike nei og lenke oss fast til trær for å få til forandring. Hvis vi vil få fram saken vår, må vi tenke kreativt og bruke LOL-faktoren. Hvis vi vil få norske selskaper til å betale skatt i fattige land, kaller vi finansministeren for “Siggy” (aka. Sigbjørn Johnsen) og lager fanclub på størrelse med Justin Biebers, så er loven på plass to år senere.

Facebook-likes er kanskje ikke det som til slutt redder verden, men det gir ungdom en måte å uttrykke seg på. I tillegg er det med på å så frø for videre engasjement. Og, ja, vi er enige i at vi trenger flere med. Men aldri før har frivillige organisasjoner hatt så stor vekst. Medlemskap i ungdomspartier er på et toppnivå på flere tiår, samtidig som de gamle melder seg ut av moderpartiene.

Den digitale pekefingeren som rettes mot liker-knappen på en facebook-post er et uttrykk for at rettferdighetssansen til dagens unge er i god form. Vi har ikke ett prosjekt, men mange: Vi skal stanse våpeneksporten til diktaturer, sikre at handelsavtaler ikke går på bekostning av utvikling, at verdens største pensjonsfond brukes til noe nyttig, at norske selskaper betaler skatt i utviklingsland - lista er lang. Hadde vi fått med oss snorkivistene også, tror jeg vi hadde kommet en lang vei.

 

– Dere er ikke lenger del av opprøret

Nicklas Poulsen Viki er  leder i Studentenes og akademikernes hjelpefond (SAIH) 

Voksengenerasjonen klager over at vi ikke engasjerer oss nok, men samtidig nekter de oss det spillerommet vi fortjener. Ungdom utgjør en fjerdedel av verdens befolkning, men likevel er kun to prosent av verdens parlamentarikere under 30 år. Fra alle kanter får vi høre at «ungdom er morgendagens ledere». Men ungdom er faktisk ikke fremtiden, vi er nåtiden.

 

Det har norsk ungdom vist gang på gang – kanskje ikke ved at vi har lenket oss fast og marsjert i gatene, men ved at vi har jobbet strategisk for å få politiske gjennomslag. Grunnen til at deltakerne på seminaret om Ungdomsopprøret som forsvant ikke føler at dagens ungdom er like aktive, er kanskje at de ikke lenger er en del av fellesskapsfølelsen i opprøret. Kanskje har de ikke tatt seg tid til å skjønne hva vi bryr oss om eller måten vi arbeider på.

 

Jeg vil også stille et spørsmål den andre veien. Hvor var egentlig aktivistene på 80-tallet da finansverdenen la grunnlaget for mange av de utfordringene vi unge i dag må løse? Ungdomsorganisasjonene i dag er opptatt av å gjøre oljefondets investeringer mer etiske, sette søkelys på skatteparadisene og med å få slutt på storskala ressurstyveri. Ja, fortell oss hva det var dere fikk til, som ikke vi får til i dag!

 

For nesten 2500 år siden sa Sokrates at ungdom elsket luksus, hadde dårlige manerer og at de kun pratet i stedet for å arbeide. Og det er visst hakk i plata. Mye har skjedd på 2500 år, men meningene om ungdom har ikke forandra seg stort. 

 

”Slacktivisme” er satt sammen av de engelske ordene ”slacker” og ”activism” og er en nedsettende beskrivelse på det noen mener er en type slapt engasjement på sosiale medier. Slacktivisten – eller sofa- aktivisten–  klikker liker på sosiale og politiske kampanjer, men mer for å tilfredsstillelse sitt ego enn et ønske om å forandre på noe.

Kilde: Wikipedia

Hanne Sofie Lindahl, leder i Changemaker

Ekern og Aakvaag er snorkivister; de som gjorde opprør da de var unge, men som nå støver bort i sine voksenjobber i et eller annet departement og romantiserer gamle dager da ungdommene var “virkelig engasjerte.”

Leder i Changemaker, Hanne Sofie Lindahl
 Nicklas Poulsen Viki, leder i SAIH

Meningene om ungdom har ikke forandra seg stort de siste 2500 årene

Nicklas Poulsen Viki, leder SAIH
Mari Gjengedal Foto: Kjerstin Gjengedal

Hvorfor gjør ikke voksne ressurssterke og kunnskapsrike mennesker mer for å redde verden? Det er jo virkelig et godt spørsmål.

Leder i Spire, Mari Gjengedal

Jeg vil kanskje «forstå når jeg blir eldre», sier dere. Vel, jeg skal fortelle deg, kjære voksen: Du kommer til å forstå når du blir ung.

Leder i Press, Karoline Steen Nylander

– Hvor blir det av de voksnes engasjement?

 Mari Gjengedal er leder i Spire, Utviklingsfondets ungdomsorganisasjon. 

Det er stadig nye saker som i et samfunnskritisk lys prøver å analysere ungdomsengasjement (eller mangel på sådan), og som jamrer over at dagens unge ikke er slik unge var før. Personlig begynner jeg å bli mektig lei av dette merkelige behovet for å kategorisere og sette i bås en ekstremt heterogen gruppe.

Hvorfor er det ikke mer snakk om voksengenerasjonens engasjement eller passivitet? Hvorfor gjør ikke voksne ressurssterke og kunnskapsrike mennesker mer for å redde verden? Det er jo virkelig et godt spørsmål.

Det er vanskelig å vite om unge i denne saken kritiseres for å være slapp eller for å være for lite rebelsk, hvilket er to ulike ting. Unge i dag er alt annet enn slappe, og de må prestere under et enormt forventningspress. Men det kan være sant at vi ikke legger oss i lenker like ofte som den eldre generasjonen gjorde. Og hva er egentlig problemet med det? Det fins da virkelig andre måter å påvirke på og få utløp for engasjement på enn å gå rundt og protestere. Kanskje vi er mer opptatt av å finne løsninger enn våre forgjengere. Eller kanskje vi har sett at deres opprør strengt tatt ikke førte så langt fram for å takle de store globale utfordringene.

Er ikke ungdom flinke nok, blir de kritisert for det, og når de endelig blir flinke nok, blir de kritisert for ikke å gi mer faen. Enkelte blir aldri fornøyd. Men dagens unge definerer selv hvilke måter de syns det er meningsfullt å engasjere seg på, uten å bli for formet av den gamle protestgenerasjonen. Kanskje det er nettopp det som er opprøret. Uansett, det er langt mer interessant å undersøke det store mangfoldet av ulike saker dagens unge er opptatt av, enn å evinnelig prøve å analysere og generalisere vårt engasjement. Unge engasjerer seg jo fordi de har en sak de er opptatt av eller et problem de ønsker å endre. Da er det lite som er mer irriterende enn voksne som kommer og sier at de engasjerer seg på "feil måte".

 

– Ikke ett prosjekt, men mange

 Karoline Steen Nylander, leder i Press, Redd Barnas ungdomsorganisasjon

«Ungdomsopprøret som forsvant» var et seminar for gamlinger. Jeg kunne telle på en hånd antall hoder uten gråsprengt hår. Voksengenerasjonen som var representert i salen humret lett når spydige kommentarer ble rettet mot dagens ungdom. Dagens ungdomsgenerasjon har ikke noe kollektivt prosjekt eller felles opprør, ble det sagt.

Det er sant at vi ikke er enige om et felles prosjekt, for alle ungdommer har forskjellige prosjekter, ideologier, interesser og drømmer. Det er demokratisk, fint og flott at vi ikke har et generasjonsprosjekt.  Det er dessuten like umulig å generalisere om dagens ungdomsgenerasjon som det alltid har vært. Kanskje er det eneste ungdom i dag har til felles, er at vi ikke blir tatt på alvor av den stadig mer ungdomsdiskriminerende voksengenerasjonen. Voksne vil ikke høre på ungdom. Det er en kamp verdt å kjempe.

I panelet på Munchmuseet var BTs Mathias Fisher eneste representant under 35 år. Hva er et seminar om ungdomsopprør uten ungdoms stemmer? Hvorfor er det mer interessant å høre voksenes teorier om ungdom, enn våre egne tanker og erfaringer?

Jeg blir ofte møtt med et «så fint at du er engasjert». JA, det er fint at jeg er engasjert. Men dette handler ikke om engasjement i seg selv, det handler om saken jeg vil diskutere. Og samtidig som vi blir anklaget for å ikke være engasjerte og opprørske, blir vi fortalt at vi ikke har rett til å klage, for vi har det jo uansett så bra.

Men akkurat som dere ikke forstår hva ungdoms felles prosjekt er, forstår jeg lite av hva som er de voksens felles prosjekt. Jeg klarer ikke helt å få med meg hva dere egentlig er opptatt av. Er det ironi? Ironi har gjort svært lite for verdensutviklingen. Dere sier at ungdom ikke har et nåværende kollektivt prosjekt, men det har de heller aldri hatt. Det er lett å trekke frem fremtredende grupper i samfunnet i etterkant av en periode, men de er ikke representative for en hel generasjon. Slik har det aldri vært.

Jeg vil kanskje «forstå når jeg blir eldre», sier dere. Vel, jeg skal fortelle deg, kjære voksen: Du kommer til å forstå når du blir ung.

 

 

 

 

 

 

 

Publisert: 20.08.2015 12.48.43 Sist oppdatert: 20.08.2015 12.48.44