Brumhilda Ochs har deltatt i skjønnhetskonkurranser siden hun var sju år, og vunnet nesten alt hun har vært med i. Foto: Jeppe Villadsen

Afrikas nye eksport: Skjønnhet

For Afrikas unge menn har løping og fotball i årtier vært en mulig vei til den rike verden. Nå har afrikanske jenter fått sin egen vei – over catwalken. Skjønnhet er Afrikas nyeste eksport.

Av Jeppe Villadsen, i Namibia Sist oppdatert: 22.06.2016 06.37.58

Baklokalet på Hotell Hilton er tett av sofistikerte mennesker og pyntestæsj. Vi er omgitt av slanke ben, chiffonbluser med påsydde lærstykker og elegante kvinnehender med blå neglelakk og forvokste ringer, det hele akkompagnert av klakkende stilletthæler, plingende smarttelefoner og smellkyss.

– Du er fantastisk, darling, sier backstagekoordinatoren mens hun retter litt på modellens kjole.

– Ta en runde til med en gang.

Brumhilda (20)

Modellen Brumhilda Ochs smiler og tar en ekstra runde nedover rampen. Den 20 år gamle skjønnheten har vandret på catwalken siden hun var 18, og har deltatt i skjønnhetskonkurranser fra hun var sju.

– Jeg har vunnet stort sett alt jeg har vært med på, forteller Brumhilda Ochs og smiler, uten å virke skrytete. Tvert om slår hun beskjedent øynene ned mot det blanke marmorgulvet på Hilton-hotellet i hjertet av Namibias hovedstad Windhoek.

Sammen med 30-40 andre modeller har hun møtt fram til dagens prøver til Namibia Fashion Show, som arrangeres to dager senere. Det blir Namibias andre store moteshow på en måned, og det første internasjonale moteshowet noen gang med deltakelse av toppdesignere fra Sør-Afrika, Nigeria, Frankrike, Angola og Zimbabwe, i tillegg til fem namibiske designere.

Første generasjon

Alle Namibias toppmodeller deltar. Unge, vakre og selvsikre. De er den første generasjonen i en eksplosivt fremadstormende afrikansk modell- og moteindustri. På et kontinent som de siste årene har fått sine første toppdesignere, og nå er på god vei til å få sin første egentlige generasjon av supermodeller.

– Det er en pionérfølelse. Det er helt nytt, at det er blitt internasjonalt, forteller Brumhilda Ochs.

– Mange av vennene våre er misunnelige på oss. Alle vil jo gjerne være fotomodeller. Jeg kommer fra en bitteliten by, og når jeg er hjemme kommer alle jentene til meg og sier at de også vil være modeller, som meg.

Hennes venninne, 22 år gamle Pombili Shilongo, bryter inn:

– Det er utrolig mange som melder seg på når det er audition. Alle har en drøm om å bli modell – tenk om du fikk sjansen til å bli den nye Naomi Campell, sier Pombili Shilongo, som ved siden av modelljobben arbeider som tv-vert.

Hun kjenner flere som er blitt internasjonale modeller, både i Sør-Afrika og London.

– Det er det de fleste av oss ønsker. Det handler bare om hvor mye du satser og tror på det, sier hun med et seierssikkert smil.

Rasistisk mote

De siste årene har svarte modeller, for en stor del afrikanske, slått gjennom på den internasjonale motescenen. De er ikke lenger henvist til å spille rollen som sjeldne, eksotiske unntak. Catwalker, reklame og magasinforsider er som aldri før befolket av svarte kvinner.

Det er motegiganter som L’Oreal og Louis Vuitton som har trukket afrikanske og afroamerikanske modeller fram i fremste rekke. En av de store overraskelsene har vært den zimbabwiske modellen Nyasha Matonhodze. Allerede som 16-åring fikk hun sitt store gjennombrudd for blant andre Louis Vuitton, Marc Jacobs og Teen Vogue. Det var i 2011.

Samme år gjorde L’Oreal Paris den etiopiske modellen og skuespilleren Liya Kebede til sin ambassadør, sammen med blant andre den nigerianske modellen Oluch og kampanjeansikter som den somalisk-canadiske modellen Yasmin Warasame og Agbani Darego, nigeriansk toppmodell og Miss World-vinner.

Ledet an

Det berømte italienske motebladet Vogue vakte oppsikt over hele verden da bladet i 2011 trykket et 20 siders fototema, ”The Blackallure”, utelukkende med svarte modeller. Stuntet ble fulgt opp tre måneder etter med nummeret ”Rebranding Africa”, som var viet til kultur, kunst, mote og design fra hele det afrikanske kontinentet.

Allerede i 2008 kom Vogue ut med et nummer med bare svarte modeller. Det ble revet vekk, så Vogue måtte for første gang trykke et ekstraopplag på 60 000 blader. I ”The black issue” framsto rundt 20 av de siste tiårenes mest etterspurte svarte supermodeller i lekker og glamorøs innpakning. Men kritikere heftet seg ved at de fleste av modellene var uvanlig lyse i huden. Håret var glattet ut eller gjemt under et tørkle som skjulte naturlige, frittvoksende afrofrisyrer. Nettstedet Gawker.com bemerket spydig at ”aldri har rasismespørsmålet sett så fantastisk ut”.

Vogue karakteriserte det selv som en politisk bevisst beslutning og talte varmt for inkludering, mangfold og at skjønnhet ikke har noen farge. Men det mener jo mange at den har. Kritiske røster fra bransjen viser til at de aller fleste modellene fortsatt er hvite. Det skyldes både konservatisme, ønsket om å kjøre med det sikre, samt fotografer og stylister som er usikre på hvordan de skal lyssette og legge makeup på svarte jenter.

Rasistisk?

– Jeg mener industrien er rasistisk, sier modellagent Annie Wilshaw, som leder talentavdelingen Future Faces i Premier Model Management, et av verdens førende modellbyråer, til avisen The Guardian.

Både i Milano og Paris er det langt mellom jobbene for svarte jenter, sier hun, og fortsetter:

– Når kunden sender deg en bestilling vet du med det samme at de ikke snakker om ei svart jente. De sier de vil ha ”en pike med langt hår, som likner en fe”, eller noe i den stilen. Når de ønsker ei svart jente sier de for eksempel at de ønsker ”en etnisk blandet modell, i en ørkenscene med stammepreg”.

De afrikanske supermodellene er eksotiske unntak i en ellers hvit (og tynn) skjønnhetsindustri, og de er dermed i virkeligheten med på å reprodusere industriens innebygde rasisme.

Beauty Drain

Tilbake til moteshowet i Namibia. Makeup-artist Charly Shoeman har oppgaven med å velge ut og trene modellene før showet. Hun forteller at det ikke er vanskelig å finne kvinnelige modeller i det sørlige Afrika.

– Alle jenter vil innerst inne gjerne være modell. Utfordringen er å finne de virkelig profesjonelle. Men vi har en håndfull jenter her i Namibia som ser fantastiske ut og kan konkurrere med de beste internasjonale modellene, sier Shoeman. Hun representerer selv Pambili Young Designers, en namibisk salgs- og marketingplattform for mange av landets toppdesignere.

– For få år siden ville jeg ikke kalt det en industri, men det er det i dag, legger hun til.

Industriproduksjon handler ofte om eksport. Og eksportvarer er nettopp hva Afrikas modeller er blitt. Afrikanske supermodeller, ofte fra svært fattige land, er den globale moteindustriens nye melkekyr.

I USA, som normalt er restriktive med dele ut årlige greencards til spesielle profesjonelle grupper, har utenlandske toppmodeller fått en egen greencard-ordning. Noen kaller fenomenet ”beauty drain” – Afrikas nye variant av ”brain drain”. Skjønnhet er blitt en adgangsbillett til den rike verden for kvinner i fattige utviklingsland, på samme måte som fotball i flere år har vært det for unge menn.

Glemmer alle andre

Men spør man noen av de snaut 50 modellene som har møtt fram til audition på det femstjerners Hilton-hotellet i Windhoek, handler det verken om hudfarge eller skjønnhet i tradisjonell forstand. Det hele dreier seg om hva designeren er ute etter. Hva som passer til hans eller hennes kolleksjon.

– I modellindustrien ser de alltid etter et unikt look. Noe unikt og annerledes, forklarer Brumhilda Ochs.

– Det alle modellene tror er viktig: Om du er høy eller lav, eller hvilken hudfarge du har, betyr i virkeligheten ingenting. Det hele handler om hva designeren er ute etter, sier den modellen med et lett gjesp.

Det er i ferd med å bli kveld. Jentene har stått på siden formiddagen, og er slitne. Men også nervøse, for det er nå designerne skal foreta den endelige utvelgelsen. Alle vil gjerne velges ut av David Tlale, som er en av det sørlige Afrikas kanskje største klesdesignere, forteller modellene.

– Jeg prøver å la være å bekymre meg. Tenker at det er skjebnen. Hvis jeg ikke blir valgt til en oppgave, så var det ikke meningen – det er ikke noe jeg kan gjøre noe med, sier Brumhilda Ochs.

Hun har deltatt i skjønnhetskonkurranser siden hun var liten, men har sluttet med det. Bistandsaktuelt spør hvor gammel hun er.

– Jeg er 20 år – og det er noe dritt.

– Hvorfor det?

– Fordi ett år som modell tilsvarer ti år for normale mennesker.  

Publisert: 22.06.2016 06.37.58 Sist oppdatert: 22.06.2016 06.37.58