Skoleansvarlige i san-områdene i det nordøstlige Namibia frykter at det framover blir vanskelig å skaffe nok san-språklige lærere som kan undervise de minste barna i landsbyskolene. Foto: Jan Speed

Bistandskutt rammer san-barna

Norges kutt av utdanningsbistand til Namibia kan ramme de svakeste barna i landets karrige nordøst. Få barn fra san-folket fullfører skolen. Overgangen fra landsbyen til internatskole blir for stor.

Av Jan Speed / Namibia Sist oppdatert: 10.02.2016 08.01.43

Mangel på morsmålslærere, kamp om budsjettmidler, harde levekår og fattigdom er utfordringene de skoleansvarlige i san-områdene i Namibia står overfor. De er usikker om arbeidet som den Elverum-baserte organisasjonen, Namibiaforeningen, har drevet i området vil bli videreført.

Norad kuttet støtten til arbeidet ved årsskiftet. Namibia er på Utenriksdepartements liste over kuttland, som ledd i arbeidet for å redusere antall land som mottar norsk bistand. Dermed er over 30 år med utdanningsbistand til Namibia avsluttet.

Usikkerhet

– Jeg er ikke sikker hvordan dette kommer til å gå. Det blir tøft uten Namibiaforeningen, sier rektor Cwisa Cwi ved Nyae Nyae Village Primary School – som egentlig består av seks landsbyskoler i distriktet rundt byen Tsumkwe, flere av dem mellom 20 og 50 kilometer ute i ødemarken som består av tornbusker og pulveraktig sand. Fire av skolene har mer permanente bygninger, to består av telt.

25-årige C. Wouter er en typisk lærer i landsbyskolen. Ved landsbyen Duinpost består skolen av et stort hvitt norsk-innkjøpt telt, pult og stoler og litt undervisningsmateriale.  Wouter bor i to små campingtelt like ved. Han ble kastet ut av skolen da han strøk i 10. klasse. Men undervisningsdepartementet trengte lærere til 1.-3. klasse i landsbyskolene. En forutsetning var at læreren kunne snakke san-språket, ju/’haonsi, og samtidig gi en innføring i engelsk, som er undervisningsspråket fra 4. klasse

– Jeg ser på dette som en mulighet til å skaffe mer erfaring, og til å fortsette min egen utdanning. Namibiaforeningen har gitt meg veiledning og betalt flere kurs for meg, slik at jeg har kommet med litt videre, sier Wouter.

– Drømmen er å bli en diplomutdannet lærer for å kunne hjelpe mitt samfunn, sier han.

Alle barn i Namibia har krav på morsmålsundervisning de første tre årene, og deler av undervisning på morsmålet fram til 7.klasse.

Med syv ulike san-språk i Namibia, i tillegg til minst fem andre lokale språk, er det en utfordring.

Alle lærere skal ha formell lærerhøgskoleutdanning.  De fleste av landsbylærerne har fått unntak, mens de forbedrer egen utdanning. De får betalt en tredjedel av hva en vanlig lærer får.

– Vi sliter med å få lønnsutbetalingen til de ikke-kvalifiserte lærere. Uten Namibiaforeningen blir det tøft å følge opp og oppgradere lærerne, og å skaffe nye, sier Cwi. Han er en av få san som har klart å ta en høyere utdanning. Han vet hvor vanskelig det er for san å tilpasse seg den «moderne» verden.

Uten biler til det norske prosjektet blir det nå vanskeligere for ham å komme ut til de skolene som ligger langt fra distriktveien. I tørkeperioder som nå, blir det vanskelig å levere mat til skolene.

– Barna må ofte dra langt for å komme seg på skolen. Uten mat blir de hjemme, eller de må dra ut med foreldre for å sanke det de finner i naturen. Da går de glipp av undervisningen, sier Cwi.

Farlig skolevei

Før Namibiaforeningen fikk beskjed om å avslutte arbeidet var planen å bygge små internater ved flere av landsbyskolene for barna fra avsidesliggende husklynger. Foreldrene vil nødig la barn gå langt alene eller bo i telt. Dette er villmark med elefanter, løver, hyener og slanger.

– Vi har lagt planer med departementet i Windhoek for å kunne fylle gapet etter Namibiaforeningen. Men hittil har vi ikke fått midler eller nye ansatte, forteller Veziruopa Tjombonde, sjef for utdanningsplanlegging i en region som er over 600 kilometer i diameter.

– Norge har latt landsbyskolene i stikken. Jeg frykter at mye av det gode arbeidet kan gå tapt. Vi trenger ikke-statlige-organisasjoner til å bistå oss, sier hun.

Hennes budsjett for bygging av skoler og klasserom er 3,5 millioner kroner. Tre klasserom koster 600 000 kroner.

– Dilemmaet med begrensede midler er fordeling av kaka, sier Tjombonde.

Hjelp til å fullføre

Amerikaneren Bruce Parcher, som har koordinert san-prosjektet til Namibiaforeningen fra landsbyen Tsumkwe de siste seks årene, er likevel delvis optimistisk.

– Jeg tror vi startet noe som ikke kan bli ødelagt. Vi har hjulpet san-samfunnet til å forstå at de kan kreve sine rettigheter innen utdanning. Forholdene må bare bli bedre, sier Parcher.

I årene med norskstøttet oppfølging har han opplevd at både foreldrene og de tradisjonelle lederne har begynte å bli mer positive til utdanning og presser myndighetene til å skaffe flere skoler.

Fortsatt er det slik at nesten ingen san-barn klarer seg gjennom videregående og knapt noen tar avsluttende eksamen.

– Vi må hjelpe dem å fullføre. Selv om et san-barn klarer seg på skolen, må de også få med seg tradisjonelle ferdigheter som hvordan du jakter, eller hvilke bær som kan spises. For det er akkurat denne kunnskapen som definerer hvem de er, sier Parcher, som nå håper å videreføre noe av arbeidet gjennom en annen organisasjon.

For å sikre at barna også får med seg tradisjonelle ferdigheter, initierte Namibiaforeningen at foreldre ble hentet inn i undervisningen.

– Lærerplanen i Namibia er utmerket. Det tillater mye lokalt innhold. Foreldrene kom til skolene for å fortelle tradisjonelle historier, lære barna hvordan man sporer ulike dyr og hvilke planter som er giftige og ikke. Vi fikk dette delvis til. Det var behov for mer arbeid, sier Parcher.

Vanskelig overgang

I dette distriktet blir barn som fullfører 3. klasse hentet til barneskolen i tettstedet Tsumkwe, der de må begynne på internat. Det er en tøff overgang for mange. Undervisningen foregår på engelsk og afrikaans. Mange har aldri bodd i annet enn stråhytter og savner fellesskapet rundt bålet om kvelden.

Barn som havner i klassen til Magdalena Soroas (31) er heldig. Hun snakker deres språk.  Tidligere var hun landsbylærer. Takket være norsk støtte kvalifiserte hun seg som lærer.

– Mange av san-barna sliter med engelsk. De er redde for å være sammen med folk fra andre etniske grupper. I landsbyen er de vant til å gjøre alt sammen med andre. På skolen er de redde for å gjøre oppgaver alene. Ofte har de ikke skoleuniformer, de går barbeint og har ikke mat for å spise i skolefri, sier Soroas.

Hun mener det er spesielt vanskelig å få jentene til å gå videre til «secondary school».

– San-jenter blir ofte giftet bort i 14-15 års alderen. Og mødrene er redd for å la døtrene dra hjemmefra, forteller Soroas.

Få tar artium

Selv om Namibia bruker 22 prosent av statsbudsjettet på utdanning, er det bare et fåtall som klarer avsluttende eksamen etter 12 års skolegang.  Parcher mener at dette skyldes at skolemyndigheten har alt for mye fokus på de avsluttende eksamensårene, og ikke nok på de første årene med morsmålsundervisning.

– Det er da hele grunnlaget for skolekarrieren blir lagt, sier han.

Samarbeid om utdanning

Norge har vært en viktig samarbeidspartner for Namibia innen utdanning – først i eksil, senere med etableringen av læreplaner etter uavhengighet og i de senere årene med støtte til utsatte folkegrupper.

Da Swapo-partiet overtok makten i Namibia etter uavhengigheten i 1990 var det et rasedelt skolesystem som de arvet.

I 15 år arbeidet Nahas Angula som utdanningsminister. Han videreutviklet et skolesystem som delvis ble utprøvd i eksil i samarbeid med blant annet Namibiaforeningen. Han fikk bistand fra norske, svenske og finske eksperter. Nå ti år senere mener han at utdanning i Namibia er «blandet drops».

- Det har vært for mange forskjellige statsråder som har gått inn og forandret ting. Mange av de opprinnelige ideene er blitt uklare. Tidligere hadde vi introkurs til yrkesfag slik at unge mennesker kunne få erfaring med å bruke hendene. En av statsrådene avskaffet det. Nå har vi stor ungdomsarbeidsledighet, og ingen av dem har grunnleggende tekniske ferdigheter, sier Angula.

Derfor har han startet en stiftelse som gir 2000 ungdommer fra gata opplæring i yrkesfag.

For høye krav

Angula mener at en annen av hans etterfølgere gjorde en feil ved å kreve at alle lærere måtte ha en lærehøgskole-dplom, mens han mente det var viktigere at de hadde praktiske evner.

– Vi har ikke råd til å gi diplomutdanning til alle lærere og lider nå av lærermangel, sier han.

– Jeg pleide å kalle meg selv «Statsråd for utdanning for alle». En gang i tiden hadde vi 95 prosent av alle barn i skolen. Nå tror jeg at tallet er lavere. Det er flere som havner på gata, og det er fortsatt noen grupper som er «etterlatt», sier Angula.

Han mener at arbeidet til Namibiaforeningen var viktig, med mobile skoler for å kunne nå barn blant nomadefolket i nordvest, himbaene, og landsbyskolene for san-folket i øst.

Arven

Angula mener at arven etter den norske innsatsen er at den primært har vært en katalysator innen utdanningssektoren. Gjennom utvikling av læreplaner har Norge bidratt til å skape en ung generasjon som er talefør.

– Vi ønsket å fremme kritisk tenkning, for å kunne sikre demokratiets overlevelse. Ungdom kjemper nå for sosial rettferdighet, og det mener jeg er flott, sier Nahas Angula, som fortsatt sitter i SWAPOs politisk utvalg og er formell rådgiver for presidenten.

Tall i sanden

Festus Soroab er kvalifisert lærer, men velger å undervise i landsbyen Ben´s Camp, fordi har mener at san-barn også har krav på kvalitetsundervisning.

Lærer C. Wouter underviser i landsbyskolen Duinpost. Skoleteltet er betalt av Namibiaforeningen.
Rektor Cwisa Cwi diskuterer utfordringene san-barna står overfor med lærer Magdalena Soroas, som fikk lærerdiplom takket være norsk støtte. Foto: Jan Speed
Nahas Angula har samarbeidet tett med norske pedagoger både når han var Swapos utdanningsansvarlig i eksil og senere som utdanningsminister i det uavhengige Namibia. Foto: Jan Speed
Publisert: 10.02.2016 08.01.43 Sist oppdatert: 10.02.2016 08.01.43