Barna i bydelen Viento Libre vil kopiere de voksne. De leker krig med pistoler laget av tre.

Bydelen der geriljaen styrer – over liv og død

Colombianerne jubler over en historisk fredsavtale mellom regjeringen og geriljagruppen FARC. Vi besøkte en bydel i den colombianske byen Tumaco der geriljagruppen har styrt – over både liv og død.

Bølgene skvulper rolig mot kysten, mens solen sender sine varme stråler. På stranda i byen Tumaco minner stemningen om ferie og avslapning.

Plutselig løper tre sinte og gjøende hunder etter en mann som kommer gående. Han blir ikke bitt, men får seg en forskrekkelse. Men episoden slutter ikke der – ikke i Tumaco.

I stedet for å gå sin vei, begynner mannen å samle store steiner fra bakken. Han får også tak i en stor kniv. Fresende av raseri begynner han å kaste stein og jakte hundene på stranda. De rekker heldigvis å komme seg unna.

Velkommen til Tumaco. Her har Colombias mer enn 50 år lange væpnede konflikt satt sine tydelige spor. Volden og villskapen lurer like under overflata.

Rekord i internt fordrevne

Nesten halvparten av befolkningen i Tumaco er internt fordrevne. Colombia er det landet i verden med flest internflyktninger, totalt 6,9 millioner.

Vi besøker bydelen Viento Libre – Frie Vind. Det er etter sigende den farligste bydelen i Tumaco – en by som også ellers er kjent for å være svært farlig.

Narkoforbrytere og andre kriminelle grupper setter sitt preg på byen og stemningen. Det skjer omlag hundre drap i året i denne byen på under 200 000 innbyggere, og 

FARC-geriljaen kontrollerer Viento Libre – bare få kilometer fra kommuneadministrasjonen, politistasjonen og militærbasen.

Her hersker det andre regler enn ellers i byen. I et veikryss med godtebutikk og supermarked går de usynlige grensene, får vi vite. Vi skal den veien. Ned til FARC.

FARCs unge leder

Folk har fortalt oss at Viento Libre på få år har endret seg fra å være en bydel for fiskere til i dag praktisk talt å være en FARC-leir midt inne i Tumaco. Den har blitt et symbol på konflikten i byen.

Vi drar for å møte FARC-lederen i Viento Libre.

En ung, kraftig bygget fyr i shorts, fotballtrøye og plastsandaler kommer oss smilende i møte og rekker handa fram for å hilse. 

Edison Guerrero likner en hvilken som helst ung mann på 26 år. Men det er noe med øynene hans. De forteller en annen historie – en historie om anger.

– Hvis det er noen som sier at de ikke angrer, så lyver de, sier han.

700 familier

FARC har 20-25 fullverdige medlemmer i Viento Libre. Det bor mer enn 700 familier i bydelen. Belfolkningen er stort sett afro-colombiansk, som i resten av området.

Edison er med på å bestemme hvem av bydelens FARC-medlemmer som skal gjøre ”det skitne arbeidet”. 

Hva det skitne arbeidet egentlig består i forteller han aldri direkte under intervjuet. Han nekter også å fotograferes. 

Edisons vei inn i FARC begynte for 10 år siden, da han var 16 år gammel.

Han sluttet på skolen i sjette klasse, etter at foreldrene hans ble skilt. På den tida ble kvartalet herjet av kriminelle bander, og det var umulig å gå ut.

De paramilitære høyreorienterte kriminelle gruppene Aguilas Negras og Rastrojos herjet i  Tumaco. Enkelte av Edisons venner og familiemedlemmer var med i gruppene.

– De drepte mange uskyldige ungdommer, og enda flere forsvant, forteller han.

Barna kunne ikke gå på skolen, folk kunne ikke gå ut for å handle eller gå på jobb. Gatene var tomme, og det samme var mange av husene.

– Slik var det en lang periode, forteller Edison.

Opprøret

Vi tar en pause i intervjuet med Edison og går en tur rundt i Viento Libre. Vi passerer en gruppe barn som løper rundt, mens de leker med pistoler skåret ut i tre.

De enkle, skrøpelige trehusene står på stolper i mudderet. Mellom husene er det lagt ut planker som et slags fortau. Det er langt ned til muddermassen under. Den har ingen lyst til å stifte nærmere bekjentskap med.

Edison forteller om oppbruddet som førte til at FARC overtok kontrollen i Viento Libre.

– Vi gjorde opprør. Vi valgte gal vei, men det var eneste utvei. De andre (gruppene) begynte å angripe oss, og det er jo ingen som vil dø. Det var enten meg eller dem.

På slutten av 2011 kommer FARC til Viento Libre og begynner å angripe de paramilitære. Til slutt tar de kontroll over området.

Gjenvant "friheten"

Situasjonen endret seg i Viento Libre – i hvert fall for dem som sluttet seg til FARC. Som Edison.

– Vi ble frie igjen og kunne gå ut på gata, sier han.

Men det med friheten er relativt.

– Det er regler for alt. Hvis jeg vil ha et glass vann, vil på fest eller sitte her og snakke med deg, må jeg ha tillatelse. Vi er en velorganisert organisasjon. Ellers duger det ikke.

Brudd på FARC's regler er sjelden uten konsekvenser for bydelens beboere.

Folk som havner i slagsmål blir straffet, for eksempel med at de må luke ugras, forteller FARC-lederen.

Voldtekt straffes med døden

Men det handler ikke bare om ugras. Verre forseelser, som voldtekt eller salg av narkotika i området straffes med døden. Men ikke uten at saken først blir grundig etterforsket, understreker Edison.

Noen ganger blir straffen fullbyrdet uten at den som utfører ”dåden” vet hvorfor.

 Jeg har måttet gjøre ting mot noen jeg ikke vet hvem var eller hvorfor de skulle dø. Så kommer man hjem og tenner en sigarett og tenker: Hvorfor måtte jeg gjøre dette? Man legger seg til å sove, men står opp igjen. Hvorfor skulle han dø? Hva har han gjort?

Så kommer angeren, forklarer han.

– Når jeg setter meg for å spise, spiser jeg aldri opp. På et tidspunkt, mens jeg tar skjeen til tallerkenen, kommer jeg i tanke om noe jeg har gjort. Så mister jeg matlysten. På grunn av angeren.

– Så jeg holder meg mett på kjeks og brus.

Angrer drap 

I takt med at han forteller stadig mer åpent om angeren, sitter han mer og mer urolig på stolen og begynner å kikke seg over skulderen ut mot gata.

– Det verste er når det går opp for en at det var uskyldige man har tatt livet av. Man angrer fordi det noen ganger er folk man kjenner, venners familie eller ens egen familie.

– Og man blir nødt til det. Det er ditt liv eller den andres. Det er også noen ganger jeg sender andre. Men jeg sitter uansett igjen med angeren. Jeg sendte noen for å drepe min fetter. Eller min beste venn. Eller min beste venns venn.

– Når man gjør noe slikt ,så vet jo også ens beste venn godt at man har tatt livet av hans venn. Man har ikke lenger tillit til en på samme måte. Noen ganger tenker man – jeg skal bare tisse, og så risikerer man å bli skutt i ryggen eller hodet. Alt dette gjør at man ikke sover rolig. At man har vondt i hodet. Slik er det.

– Hvis det er noen som sier at de aldri har angret, så lyver de. Det kommer til en, når som helst.

Lønn fra utpressing

Edison blir betalt av FARC for å være leder i Viento Libre, forteller han.

– Men de pengene kommer fra utpressing av bønder. Det er ikke mine penger.

– Jeg forter meg med å bruke dem opp. Man sier at disse pengene er "forbannet", forteller han med bekymret mine.

Siden 2012 har FARC og Colombias regjering sittet i seriøse fredsforhandlinger. Partene inngikk i juni en historisk avtale om en bilateral og endelig våpenhvile. 24. august erklærte partene at en fredsavtale var klar for undertegning om få uker - etter en folkeavstemning.

Les mer: Colombia og FARC enige om fredsavtale

Men kritiske røster uttrykker bekymring for om menige FARC-medlemmer fra steder som for eksempel Tumaco vil følge ordre og legge ned våpnene.

Delte meninger

Det er en bekymring som Edison deler:

– Noen vil synes det er fint, andre ikke. For oss som ikke er begeistret for å være her, er det en god idé. Vi er mange som er trette av denne situasjonen. Vi sier til oss selv: Jeg vil ikke være med lenger. 

– Det vil være flott om vi, som noen sier, får hus og arbeid. Andre vil heller være banditter. Men i FARC er vi ikke banditter. Vi vil bare at alle skal ha det bra.

Og det med framtiden etter en fredsavtale er noe som opptar Edison og de andre hos FARC.

– Der er ikke mye annet å gjøre her. Man kan være sjåfør på motorsykkeltaxi, fisker eller bonde. Eller komme i en (FARC-)leir. Det finnes ikke andre alternativer per i dag.

Sikkerhetsvakt?

Edison forteller at han selv godt kunne tenke seg å arbeide som sikkerhetsvakt - hvis han da kan få jobb.

– Her i Colombia vil det alltid være noen som diskriminerer oss. Det vil bli vanskelig. Kanskje vil de tro at vi vil slå dem i hjel.

– Men jeg er sikker på at det også er mange som gjerne vil arbeide med oss.

John Cabezas, som er menneskerettsansvarlig hos politiet i Tumaco, nikker gjenkjennende til Edisons beskrivelse av situasjonen.

– Jeg kan godt forstå om noen går inn i narkobransjen eller med i kriminelle grupper. Her er det jo ikke annet å leve av, sier han.

Må få jobber

Catalina Hinestroza er lokal leder i Viento Libre. Hun peker også på FARC-medlemmenes framtidige arbeidsmuligheter som en viktig del av løsningen på konflikten.

– Regjeringen er nødt til at hjelpe oss med å tilby folk et alternativ til bandene. Noe skal jo folk leve av, sier hun.

Hun tror ikke at en fredsavtale som undertegnes i hovedstaden er nok til å skape fred i Tumaco.

FARC og regjeringen ble i juni enige om 23 samlingssoner og åtte midlertidige leirer, der geriljaen skal være de første tre månedene etter en underskrevet fredsavtale.

Her skal FARC gradvis avlevere sine våpen til representanter for FN i løpet av den samme perioden.

En viktig del av avtalen handler om hvordan staten skal sikre at det er trygt for dem å gjøre nettopp det.

– Mye er opp til regjeringen

Det kommer i det hele tatt mye an på regjeringen om fredsprosessen skal bli en suksess, mener Edison.

 Hvis regjeringen holder løftene sine, så gjør vi det også. Men hvis de ikke gjør det, og hvis barna våre er sultne, så selger vi oss selvfølgelig til høystbydende.

Edison tenker tilbake på tiden i Viento Libre før FARC kom hit. Han er bekymret for hva som vil følge i kjølvannet av en fredsavtale.

 Jeg vet ikke hvordan det er andre steder, men i Tumaco vil en fredsavtale utløse masse vold. Det vil komme mange bander som sannsynligvis vil gå til krig mot hverandre og ta over der FARC slipper taket.

 Når det kommer en fredsavtale må jeg komme meg vekk. For det vil komme andre grupper, og det mest logiske vil da være at de vil ta livet av oss.

– Folk glemmer raskt

Men Edison Guerrero ser i det minste én fordel ved å bo i Tumaco, når man har vært en del av den væpnede konflikten.

 Tumaco er også et godt sted å være etter fredsavtalen, for folk glemmer raskt. Inne i byen er det mange som har gjort alt mulig, som nå går rundt som kristne eller fiskere. På samme måte som vi er glemt av resten av landet, så glemmer vi også raskt.

Usynlige grenser bestemmer hvilken væpnet gruppe som har makten. I nabolaget Viento Libre er det FARC.

Jeg har måttet gjøre ting mot folk jeg ikke visste hvem var eller hvorfor de skulle dø.

FARC-leder i bydelen Viento Libre
Tilsynelatende idyll ved stranden El Morro i Tumaco. Men under overflaten ligger sårene etter mange tiår med voldelig konflikt.
Les mer

Byen Tumaco i Colombia

Om konflikten

  • FARC – Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia – har eksistert i 52 år
  • Konflikten i Colombia har kostet omkring 220 000 mennesker livet og drevet knapt sju millioner mennesker på flukt
  • FARC er den eldste og største geriljagruppen i Latin-Amerika
  • Fredsforhandlingene mellom den colombianske regjeringen og FARC begynte offisielt i Oslo i oktober 2012
  • 24. august erklærte partene at forhandlingene om en fredsavtale er over og at de er klare til å undertegne en fredsavtale.

Publisert: 24.08.2016 11.17.11 Sist oppdatert: 24.08.2016 11.17.12