Horizontal, vote
Niger kommer nederst på listen på FNs liste over menneskelig utvikling, men er det virkelig verdens verste land? Her feirer nigererne sitt andre demokratiske valg etter statskuppet i 2010. Det er i hvert fall gode nyheter. Valget ble holdt 21. februar i år. Foto: ISSOUF SANOGO

Er Niger verdens verste land, og Norge det beste?

FN har talt; Niger er det verste landet på kloden, Norge det beste. Men hvordan kommer FN egentlig frem til at det er verre enn noe annet sted nettopp i Niger? Og er Norge egentlig best?

Av Anne Håskoll-Haugen Sist oppdatert: 18.03.2016 11.34.49

 Hvert år gir FN sin rangering over menneskelig utvikling – Human Development Index. Kanskje er den spesielt populær i Norge fordi vi ofte topper listen. Men indeksen får enorm oppmerksomhet også globalt, og brukes nærmest som en fasit på hvordan det står til i verdens land. Bistandsarbeidere, politikere og ikke minst journalister refererer ivrig og usjenert til listen.

Men er Norge det beste, og Niger det verste landet i verden? Nei, mener utviklingsøkonom Morten Jerven. Han er førsteamanuensis på Universitetet i Ås (NMBU) og forfatter av boken Poor numbers.

– Den som leser listen tror kanskje at her har FN sendt sine beste folk ut til alle land i verden og hentet inn informasjon om hvor det er best og verst. Men det er ikke slik det foregår, sier Jerven.  

FN har ikke kapasitet til å innhente uavhengige data, forteller han. De er helt avhengige av statistisk materiale landene selv sender inn.

– Hvor oppdaterte og pålitelige tallene er varierer enormt mellom landene. I tillegg er de innhentet på høyst ulike måter, så de er heller ikke sammenlignbare. Fra noen land finnes det ikke tall i det hele tatt: Da tar FN bare utgangspunkt i nabolandene og regner seg frem til hva de antar kan være rett.

Ikke alle bryr seg

Det er også stor forskjell på hvor mye innsats hvert land legger i å fremskaffe tallene. Det er ingen land som vil være på bunnen av denne listen. Samtidig er det noen som bryr seg mer om rangeringen enn andre.

Hvis du ser på landene med bunnplassering, er det ikke vanskelig å se for seg at for eksempel Den sentralafrikanske republikk har andre ting å tenke på enn FNs levekårsundersøkelse. Derfor legger land ulik innsats i å skaffe til veie det datamaterialet FN etterspør som grunnlag for rangeringen. Det kan jo i seg selv være en indikator på hvordan det står til i et land, men ikke nødvendigvis:

For noen land er det også hensiktsmessig å underrapportere størrelsen på brutto nasjonalproduktet (BNP). Et BNP under 1200 gir nemlig billigere lån i Verdensbanken, forteller Jerven, som nylig har utført en studie på nettopp slike underrapporteringer. Andre land igjen vil ha en politisk interesse i å komme høyt på listen.

– For eksempel er Cuba alltid opptatt av å score høyere enn USA, sier Jerven.

For å få det til er det enkelt for et land å velge hvilke data landets byråkrater sender inn til FN.

– Du kan for eksempel utføre en undersøkelse på gjennomsnittlig antall på skolen i en by – og få høye tall, eller utføre den samme undersøkelsen på bygda – med lave tall som resultat, forklarer Jerven.

The good, the bad and the ugly

I tillegg til å gi hvert land en konkret plass, har også FN delt inn listen i tre grovere kategorier; høy, middels og lav menneskelig utvikling. Denne grovinndelingen er også det eneste virkelige nyttige med listen, ifølge Jerven. At Niger skal være noe verre enn de andre landene langt nede på listen, er lite sannsynlig, mener han.

– Jeg vil si det slik at for landene på bunnen av listen og de neste 20 landene er tallgrunnlaget svært tvilsomt, og dermed også plasseringene. Det er altfor mange antagelser. For eksempel er tallene fra Niger på gjennomsnittlig antall år på skolen, basert på en undersøkelse fra 1977, sier Jerven.

Andre land igjen har ikke hatt folketelling på 30 år. Noen land fører ikke statistikker. I tillegg kunne FN valgt å bruke andre type datagrunnlag og utregninger – og dermed endt opp med helt andre rangeringer, forklarer Jerven.

Og nå tror du kanskje at det bare er på bunnen av listen at utregningen er upålitelig... De rike landene har jo tall vi kan stole på? Det er bare å beklage. Også blant topplasseringene er usikkerheten stor.

Ekstremt lite trolig

Vi hanker inn en annen økonom, professor Kalle Moene fra Universitetet i Oslo for å forklare hvorfor:

– Sannsynligheten for at de fem landene i toppen representerer de faktiske fem topplasseringene er ekstremt liten. Ved å bruke en regnemetode som tar høyde for usikkerheten ved denne typen rangeringer kommer vi frem til at sannsynligheten er så liten som 1 prosent, sier Moene.

Landene i toppen av listen kjennetegnes først og fremst av likhet, derfor gir det liten mening i å rangere dem, mener han. Han har skrevet om dette i The Tyranny of International Index rankings.

Én prosent sannsynlighet? Så Norge er trolig ikke verdens beste land da. Og vi som liker så godt å skryte av det.

Hva skal norske politikerne gjøre nå? At Norge «mest sannsynlig er blant de 20 beste landene» lukter ikke like mye kirsebær, honning og fløte.

Formelen på det søte liv

De to økonomene mener vi elsker lister og kåringer fordi de gjør en rotete verden oversiktlig og forståelig. For landene som kommer øverst er det fristende ikke å kommentere listens store usikkerhetsmomenter. For landene i bunnen er det best ikke å kommentere i det hele tatt. Ingen vil ha oppmerksomhet for å tape.

Men er det egentlig mulig å lage lister på livskvalitet – hvem er vel enig om hva det søte liv skal inneholde? Vegard Hole Hirsch, økonom i Norad og tidligere leder i Attack, mener vi nå har vandret inn i filosofenes verden.

– Det gode liv? Det er et spørsmål om hva jeg trenger mer av for å ha det bra, og hva jeg vil ha mindre av. Hva det er, finnes det ingen fasit på. Men det er klart, når fattigdommen er åpenbar, når du ikke har nok mat, når barna dine dør av diaré, er svaret gitt. Men ut over det?

For saken er jo også den, at det folk kanskje er mest opptatt av, er umulig å måle: kjærlighet, næringsrik mat, et hus i et hyggelig nabolag, trygghet, en jobb du trives i, gode venner, mener Hirsch.

Men slike luftige tankesprang har heldigvis ikke stoppet FN fra å forsøke å lage formelen for det gode liv. Den er slik:

Brutto nasjonal inntekt (BNI) per innbygger + forventet levealder + forventet antall år på skolen.

Jo høyere et land scorer på disse målestokkene, dess bedre er det å bo der, mener FN. Ideen er at BNI per innbygger sier noe om hvilke ressurser som er tilgjengelig for å oppnå andre goder, forventet levealder forteller om helsetilbud, kosthold og sikkerhet og utdanning om hvilke menneskelige ressurser som er tilgjengelig. Det sier noe om livskvalitet, men er ikke nok for å lage en kåring over beste og verste land.

– Hva er det listen ikke klarer å si noe om? 

– FN har selv en rekke tilleggs-tabeller som viser hva de selv mener ikke kommer med i undersøkelsen. For eksempel en tabell som måler følelsen av tilfredshet i de ulike landene, en som justerer for graden av økonomisk fordeling, en som viser grad av likestilling osv, sier Hole Hirsch.

Utviklingsøkonom Morten Jerven kaster seg på:

– Tall og lister har forførende kraft. Men vi må huske at denne type rangeringer skjuler viktige aspekter ved et samfunn, som livskvalitet og menneskerettigheter. Dess oftere listen presenteres, jo mer sementeres ideen om at det er enkelt å lage en liste over beste og verste land. Det er det ikke, sier han.

«Sannsynligheten for at de fem landene i toppen representerer de faktiske fem topplasseringene er bare 1 prosent.»

Økonom Kalle Moene.
Morten Jerven, førsteamanuensis på Universitetet i Ås (NMBU)
Francesco Saggio
Kalle Moene, økomomiprofessor på Universitetet i Oslo Foto: FRANCESCO,SAGGIO
Publisert: 16.03.2016 14.29.07 Sist oppdatert: 18.03.2016 11.34.49