Franske Natalie Mistral, som hun kalles i FARC, er geriljasoldat i opprørsgruppens Front 57 i Chocó, nær grensa til Panama. Foto: Lise Josefsen Hermann

Natalies jakt på revolusjonen endte i Colombias jungel

Franske Natalie Mistral er én av to europeiske geriljasoldater i opprørsgruppen FARC i Colombia. For femten år siden bestemte hun seg for å snu ryggen til et samfunn hun mente «lever av å plyndre andre».

Av Lise Josefsen Hermann / Chocó, Colombia Sist oppdatert: 19.08.2016 06.05.57

Den lyshårede kvinnen ser helt vanlig ut, der hun står og smiler med håret i hestehale, jeans, T-skjorte, grønne gummistøvler og hjerteøreringer. Om vi ser bort fra automatpistolen hun har stukket under bukselinningen.

Natalie Mistral*, som hun kalles i FARC, er geriljasoldat i opprørsgruppens Front 57 i Chocó, nær grensa til Panama. Og hun er fransk, fra den sørfranske byen Montpellier. Tidligere har bare én europeisk FARC-soldat stått offentlig fram, Tanja fra Nederland, som også er med på fredsforhandlingene i Cuba. Dette intervjuet er første gang Natalie Mistral snakker med pressen.

Hun kommer fra en vanlig arbeiderfamilie, og hennes foreldre og søsken bor fortsatt i Frankrike, forteller hun. Hun arbeidet som sosialarbeider med folk på gata. Hun var kommunist og engasjert i fagforeningsarbeid.

– Men det kom en tid da jeg begynte å stille spørsmål ved det franske systemet. Et system som er sterkt avhengig av utplyndringen av andre land. Der jeg hadde rollen med å dele ut almisser. Så jeg bestemte meg for at jeg ikke lenger ville delta i dette systemet. Drømmen var å oppleve en revolusjon. Så jeg begynte å tenke på hvor i verden det var betingelser for det, forteller Natalie Mistral.

–- Mine foreldre visste det, for det var jo noe seg søkte etter. Så jeg sa det til dem. Jeg har alltid hatt stor tillit til dem. De kjente mine holdninger og visste hva jeg higet etter. Ikke det at de forsto. De sa – er det ikke litt ekstremt? Er det ikke noe annet du kan gjøre? Har du ikke lyst til å arbeide i en hjelpeorganisasjon? Jeg prøvde å forklare dem det, og de endte med å forstå, tror jeg. Jeg fortalte dem at jeg dro ut for å lete etter FARC. Og senere at jeg var i Colombia og nå var geriljasoldat.

Besøkte først zapatistene

Natalie Mistral var interessert i Latin-Amerika og reiste først til Mexico for å besøke zapatistene i Chiapas. Hun fant seg ikke til rette der og reiste etter en tid videre til Colombia i 2001, sammen med en kamerat. Det tok dem ett knapt år å komme i kontakt med FARC. De fikk endelig kontakt med det som tidligere het den karibiske blokk, og hun ble kalt inn til møte med kommandanten, sammen med flere andre utlendinger. På det tidspunktet var hun 27 år. De ble spurt hvor lang tid de hadde til rådighet.

– De andre sa tre dager, ei uke, høyst femten dager. Og så sa vi minimum halvannet år, forteller Natalie med et smil.

– Jeg ville lære om FARC og ønsket å delta i kampen. Jeg hadde ingen planer om å vende tilbake til mitt land. Jeg ønsket å være her i Colombia. Så han sa ok, og vi kunne begynne å lære om FARC.

Få kamper

De begynte på geriljagrunnkurs, der unge og nyankomne alltid starter for å lære militære ferdigheter. Nylig ble FARC og regjeringen enige om at alle under 18 år skulle ut av FARC-leirene. Det er et spørsmål som diskuteres mye i leiren hos Front 57. Natalie Mistral er ikke udelt begeistret over avtalen.

– Det er hyklersk når det colombianske samfunnet kraver at vi ikke skal motta barn, for det colombianske samfunnet bryr seg ikke om hvordan disse barna har det. Det er ikke gode oppvekstkår i Colombia, sier hun, og viser til at mange blir gift og får barn mens de er svært unge, og at mange ikke går på skole.

–  Barna ser ikke noen framtid. FARC er en mulighet. Og det er ikke den verste – alternativet kan være prostitusjon eller narkohandel, sier Natalie Mistral.

For henne var det en naturlig beslutning å bli med i FARC, forteller hun.

– Jeg har alltid vært eventyrlysten eller på en eller annen måte radikal. Jeg holder ikke ut å leve i strid med mine holdninger. Når man opplever folks situasjon her så innser man at geriljakamp er nødvendig. Det er ikke bare en sprø idé eller fordi jeg liker krig. Undertrykkelsen etterlater ikke andre muligheter.

Geriljagrunnkurset

Natalie Mistral gjorde seg ferdig med geriljagrunnkurset og begynte å arbeide. Hun skulle drive organisatorisk arbeid. Hun reiste ut av jungelen, inn til byen og til andre land for å fortelle om FARC og organisere solidaritetsarbeid. Hun vendte alltid tilbake.

– Jeg fikk også muligheten til å vende tilbake til Frankrike og arbeide der. Men jeg ville være sammen med folkene her. Så jeg reiste – og vendte tilbake igjen.

Slik gikk det mange år. Men det kunne ikke fortsette på den måten. Natalie Mistral forteller at hun én gang måtte til Bogotá for å fornye passet sitt. Neste gang det var nødvendig, var det blitt for farlig. Siden da, for sju år siden, har hun ikke forlatt Colombia, forteller hun.

– Når man begynner i FARC studerer man den marxistiske, leninistiske og bolivariansk organisering. Ikke alle vet hva en kommunist er. Hva det vil si å arbeide under jorden. Og så hele den militære delen. Skyteteori, hvordan man marsjere, hvordan man opptrer i åpen kamp. Alt det en militær person må lære. Det er basisskolen. Deretter er man klar til kamp.

Selv har hun ikke vært med i mange militære kamper, forteller Natalie Mistral. Hun har opplevd bombeangrep mot leiren hun var i, men det var ingen drepte.

– Nei, de traff ikke så nært. Men det var virkelig en imponerende opplevelse, forteller hun med et stort smil.

– Jeg ventet at de ville spørre hvorfor jeg ville være hos FARC, at de ville sjekke hvem jeg var. Men det hele foregikk helt naturlig. Etter et år spurte kommandanten om jeg fortsatt ville bli. For hvis jeg ville vekk, så var ikke det noe problem.

Men det ville ikke Natalie Mistral.

Hun har sporadisk kontakt med familien via e-mail.

– Jeg skriver for å fortelle dem at de ikke har skjedd meg noe. Og de støtter meg, selv om de ikke ville gjort det samme. Jeg har aldri følt at det har vært konflikt om dette. Min far er pasifist, så det er litt vanskelig for han. Han har alltid sagt ”jeg forstår deg. Jeg forstår det med solidariteten. Jeg forstår den politiske biten. Jeg forstår at du vil endre verden, at du ønsker å endre forholdene – men hvorfor med våpen?” Så prøver jeg å forklare dem situasjonen i Colombia. Det var ikke våpen for våpnenes skyld. Det var den eneste muligheten. På et tidspunktet var det den eneste måten å kjempe og overleve på.

Vil rette opp vestens feil

Hun beundrer de internasjonale brigadene under borgerkrigen i Spania, der frivillige ga alt for å hjelpe et folk de ikke kjente, som hun sier.

– Jeg har aldri følte med særlig fransk, eller at det var noe spesielt med det. Helt siden jeg var tenåring og begynte å bli politisk bevisst har jeg sagt at jeg er en borger i verden. Så det som skjer hvor som helst i verden angår også meg.

– Når vi europeere lever så godt er det dels på grunn av alle kolonitidens tyverier, som våre ledere har begått i den såkalte tredje verden. Vi har tømt Afrika for dets rikdom, og vi har gjort det samme med Latin-Amerika. Så mitt valg handler også om en slags måte å gjøre opp for all den skade mitt folk, mine forfedre, har bidratt til, selv om det kanskje ikke var dem som bar sverdet. I bunn og grunn er også mitt liv – at jeg har reist og har utdannelse – basert på at andre måtte dø for at jeg skulle få disse mulighetene. Det er også det jeg føler er nødt til å ta slutt, forteller Natalie Mistral.

Selv om hun ikke føler seg spesielt fransk er gleden lett å spore når hun kan hente fram en roquefortost til frokost. Den står i skarp kontrast til den enkle colombianske geriljakosten.

- Det var hardt å venne seg til fiskesuppe eller ris og bønner til frokost, når man er vant til fransk frokost med croissanter og kasse, sier den franske geriljasoldaten

Ofrene

I FARC er det regler for stort sett alt. Rundt 40 prosent av soldatene er kvinner, mange finner partnere de deler caletas, feltseng, med. Nå deler Natalie Mistral caleta med FARC-leder i Front 57, Pablo Astrato.

Prevensjon er obligatorisk i geriljaen. Hvis kvinnene blir gravide har de normalt to muligheter: Enten kan de abortere, eller de kan føde barnet og adoptere det bort som spedbarn. Det valget har den franske geriljasoldaten måttet foreta én gang.

– Jeg aborterte én gang. Det har alltid stått klart for meg at hvis jeg valgte dette livet var det ikke for å få barn. I Frankrike hadde jeg en relativt sikker jobb og kunne valgt å etablere en normal familie. Men jeg valgte dette livet, og det gir meg masse tilfredshet. Jeg føler at jeg i det minste bidrar litt til en bedre verden. Og jeg lever fullt ut. Jeg skulle gjerne hatt et barn, men ikke under disse omstendighetene. Jeg kan ikke forestille meg å få et barn og så sende det med pakkepost til min mor.

Det med ofrene er komplisert, forteller den franske kvinnen.

– Det er ofre for FARC av mange årsaker. Men vi er også ofre. Vi eller våre slektninger er ofre for staten og de paramilitære. Vi må alle tilgi, og det vil ikke skje fra den ene dagen til den andre. Men vår kamp er ikke personlig. Det er en kamp for sosial forandring, så vi utvikler ikke hat. Vi vet at krig har konsekvenser. Vi vil gjøre alt for å erkjenne feil og unnskylde, dersom det skal unnskyldes.

Les også: Der FARC styrer - over liv og død

23. juni ble FARC og regjeringen enige om en endelig, bilateral våpenhvile. Det betyr i realiteten slutten på den væpnede konflikten. Det er første gang man har kommet så langt i fredsforhandlinger med FARC. Norge har spilt en sentral rolle i forhandlingene, som begynte offisielt i Oslo i oktober 2012. Undertegningen av en endelig fredsavtale er rett rundt hjørnet. Når den dagen kommer ønsker den i dag 42-årige Natalie Mistral å bli i Colombia, forsikrer hun.

– Selv om min mor hele tiden skriver og spør om jeg kommer tilbake nå. Nei, mamma, mitt liv er i Colombia. Og ellers, der det måtte være bruk for meg. De neste to-tre årene, minst, blir jeg her i Chocó. Her er det mye å gjøre, og interessante utfordringer. Hvem vet hvor livet bringer oss etterpå.

Framtidsdrømmer

– Jeg kan godt drømme om et rolig liv. Men hvis du kommer inn i dette så er livet aldri rolig. Vi vet at kampen ikke tar slutt med undertegningen av fredsavtalen. Den har bare så vidt begynt. Vi skal håndheve avtalene, og bistå befolkningen så de kan holde øye med at pengene til tiden etter en fredsavtale ikke forsvinner i korrupsjon.

– Jeg drømmer om at vi skal lykkes med å bygge opp en stor politisk bevegelse. At vi blir en virkelig politisk kraft. At vi kan skape en reell demokratisk forandring uten våpen. Det er noe vi inntil nylig trodde var umulig. Men forhåpentligvis er det mulig nå.

Natalie Mistral og hennes partner Pablo Astrato vinker farvel fra elvebredden i utkanten av FARC-land, på den usynlige grensen til resten av Colombia. De er klare til å tre ut i offentligheten og det sivile liv. Ut i et Colombia som ikke lenger er i væpnet konflikt.

* Natalie Mistral er den franske kvinnens kallenavn i FARC. Hun har ikke ønsket å oppgi sitt riktige navn.

– Jeg drømmer om at vi skal lykkes med å bygge opp en stor politisk bevegelse, sier Natalie Mistral. Foto: Lise Josefsen Hermann

Om konflikten

  • FARC – Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia – har eksistert i 52 år
  • Der er bare to kjente europeiske geriljasoldater i FARC – Natalie fra Frankrike og Tanja fra Nederland
  • Ifølge Natalie Mistral er det også geriljasoldater i FARC fra Chile, Venezuela, Panama, Ecuador, Brasil og Argentina
  • Konflikten i Colombia har kostet rundt 220 000 mennesker livet og drevet knapt 7 millioner mennesker på flukt
  • Fredsforhandlingerne mellem den colombianske regering og FARC begyndte officielt i Oslo i oktober 2012

FARC-leiren ligger nordvest i Colombia. Foto: Google Maps

Siste nytt

Publisert: 19.08.2016 06.05.56 Sist oppdatert: 19.08.2016 06.05.57