Digni har spurt samarbeidspartnere om de føler de føler seg inkludert i diskusjonene om utviklingssamarbeidet. Svarene, publisert i det ferske notatet «Ikke uten oss», forteller at norsk utviklingspolitikk har et stort problem, mener generalsekretær Jørn Lemvik. Foto: JC McIlwaine / UN Photo

Digni: Norsk utviklingspolitikk utformes av eksperter, ikke av de det gjelder

Digni mener norsk bistand i for stor grad formes av «eksperter her hjemme», og har spurt sine samarbeidspartnere hva de tenker om norsk utviklingssamarbeid. – Bistand må ikke være ovenfra og ned, lyder ett av svarene.

Av Espen Røst Sist oppdatert: 08.11.2016 06.45.05

Bistand omtales ofte som et samarbeid, og retorikk om lokalt eierskap trekkes ofte frem som selve nøkkelen for å lykkes.

Paraplyorganisasjonen Digni, som samordner norske misjonsorganisasjoners bistandsarbeid, mener likevel at det er langt mellom ord og handling: Norges utviklingspolitikk er i hovedsak formet av norske beslutningstakere som støtter seg på ekspertvurderinger «her hjemme».

– Våre prioriteringer i fokus

I Norge føres en informert og åpen debatt om utviklingspolitikken, der relevante aktører kan delta i ordskiftet. Men det er et merkbart unntak, ifølge Digni:

De aller mest relevante aktørene – samarbeidspartnere og bistandsmottakere i samarbeidslandene for norsk bistand – inviteres sjelden eller aldri inn i samtalen.

– Vi sier at vi er opptatt av måloppnåelse og effektivitet. Fra faglig hold påpekes det igjen og igjen at lokal forankring og lokale prioriteringer må ligge til grunn for innsatsen om vi skal ha forutsetninger for å lykkes med dette. I den politiske debatten om bistand forholder vi oss ikke til dette i det hele tatt. Da er det våre prioriteringer som står i fokus, og samarbeidspartnere på mottakersiden føler seg overkjørt, sier generalsekretær i Digni Jørn Lemvik til Bistandsaktuelt.

Han mener det er et paradoks at de som utviklingspolitikken skal tilgodese i liten grad har mulighet til å påvirke innretning, prinsipper og målsetninger for norsk utviklingspolitikk.

Organisasjonen har derfor spurt representanter for sine samarbeidspartnere om deres synspunkter på aktuelle problemstillinger i norsk utviklingspolitikk. Resultatene fra dybdeintervjuene er nå klart i notatet «Ikke uten oss».

– Aldri invitert

Representanter for 13 organisasjoner har svart. Flere av svarene er tankevekkende dersom kriteriet «samarbeid» er ment å ha gyldighet i norsk bistand:

«Normalt, blir vi først informert når en politikk har blitt endret», sier en av dem Digni har snakket med.

11 av de 13 som får sine perspektiver belyst gjennom notatet slår fast at de aldri har vært invitert til å komme med innspill til giverlandenes utviklingspolitikk, hverken som enkeltpersoner eller gjennom organisasjonen(e):

«Flere virker overrasket over spørsmålet, eller usikre på hvordan spørsmålet skal forstås; det later ikke til å være noen forventning fra mottakersiden om å kunne være med å påvirke», heter det i notatet. Samtidig påpekes det at de spurte er kritiske til at ikke mottakersiden tas med på høring i sterkere grad. Flere framholder det som «arrogant og ydmykende» at politikk myntet på Sør blir vedtatt av eksperter i Nord.

Et viktig moment i bistandsdebatten handler om hvilke kanaler bistanden skal ytes gjennom, og hvor stor andel av bistanden som skal ytes gjennom de forskjellige kanalene. Ifølge Digni kan bistandens orientering deles inn i tre forskjellige kanaler: multilateral bistand - som mer enn halvparten av norsk bistand ytes gjennom, bilateral bistand og bistand gjennom sivilsamfunnet:

«Det er ingen stor overraskelse at våre respondenter, som representerer sivilsamfunnssektoren, framhever viktigheten av å jobbe gjennom sivilsamfunnsorganisasjoner. Samtidig er det påfallende hvor lite de fleste respondentene vet (eller gir uttrykk for å vite) om de andre bistandskanalene, spesielt multilateralt utviklingssamarbeid».

– Ineffektive og dyre

Ifølge notatet påpeker alle respondentene at et bistandsarbeid som ikke er i kontakt med grasrota er dømt til å mislykkes. «Sivilsamfunnsaktører jobber med grasrota og kan bidra til å fremme grasrotas perspektiver inn i en større sammenheng. Hvem skal holde myndigheter og overnasjonale aktører ansvarlige, dersom sivilsamfunnsaktørene ekskluderes fra bistandssamarbeidet?», spør flere av respondentene retorisk.

De Digni har snakket med er til dels skeptiske til egne lands myndigheter. De fleste advarer mot å kanalisere store deler av bistandsmidlene gjennom et bilateralt samarbeid med et lokalt statsapparat uten å samtidig følge opp utviklingen på grasrotnivå. Enkelte anerkjenner likevel at budsjettstøtte kan være fleksibelt, effektivt og gi stor grad av lokalt eierskap. Spesielt påpekes det at bilateral bistand kan bidra til å løse større oppgaver, blant annet infrastruktur.

Blant de få av de (få) spurte som har førstehånds erfaring fra multilateralt bistandssamarbeid, er karakteristikken overraskende krass, ifølge Digni. Multilaterale institusjoner beskrives kategorisk som ineffektive, dyre, og med uklar merverdi og resultatoppnåelse.

Flere uttrykker bekymring for det de beskriver som en betydelig svekkelse av sivilsamfunnet det siste tiåret. Samtidig er de spurte tydelige på at også sivilsamfunnsbistanden har betydelig forbedringspotensial i forhold til blant annet effektivitet og rekkevidde.

Likevel mener de at sivilsamfunnsbistand bør prioriteres sterkere. En av de spurte sier det slik:

«Enhver innsats som ikke er forplantet hos grasrota, jeg beklager å si det; men jeg kan ikke stole på den. Bistand må være nedenfra og opp, ikke ovenfra og ned»

Å drive bistand er ikke en kulturnøytral øvelse, heter det i Dignis notat:

«Med bistandsmidlene følger det en betydelig verdieksport, og selv om mange av disse, har støtte i den «universelle» menneskerettighetserklæringen, vet vi at det langt i fra finnes noen universell konsensus om for eksempel kvinners rettigheter og handlingsrom».

 Verdikrig mellom nord og sør?

Menneskerettighetene og verdigrunnlaget for disse er omstridt, men er nedfelt som et urokkelig fundament og forutsetning for norsk utviklingssamarbeid, mener Digni som derfor har spurt sine samarbeidspartnere i Sør om dette:

– Ser vi tegningen av en verdikrig mellom aktører i Nord og Sør?

Selv om det er verdimessige spenninger involvert i bistandssamarbeidet, velger de fleste av respondentene å nedtone betydningen av dette. For de fleste oppleves ikke verdikonflikter knyttet til bistand som et stort problem, ifølge Dignis tolkning av svarene.

«For mange knytter den største verdikonflikten seg til vestlige fordommer, slik det ofte gir seg uttrykk i relasjonen mellom donor/mottaker (eller utenlandsk ekspert/expat og lokal arbeidstaker): Den ressurssterke, bedrevitende hjelperen på ene siden, og den hjelpeløse, kunnskapsløse mottakeren på den andre siden».

De fleste respondentene er enig i at utenlandske aktører, også de norske, til tider har presset på for hardt – for eksempel på spørsmålet om kvinners rettigheter. En av dem sier det slik:

«På noen områder har dere vært for pågående. Ta likestilling – og jeg vet at dette ikke er en populær betraktning for givere - men jenter har blitt alt for egoistiske og er ikke lenger like opptatt av familieliv og -verdier. Det startet med Beijing konferansen. Plutselig var det viktig at alle skulle være individualister. Ja, det skal være likestilling, ja, kvinner bør ha mulighet å ha en karriere. Men ikke på bekostning av familieverdier, som vi ser i dag».

Det er de som har på seg skoen som vet hvor den trykker

Jørn Lemvik, generalsekretær i Digni

– Føler seg overkjørt

Generalsekretær i Digni, Jørn Lemvik, mener «Ikke uten oss»-notatet avdekker et stort problem i norsk utviklingspolitikk.
 
– Vi sier at vi er opptatt av måloppnåelse og effektivitet. Fra faglig hold påpekes det igjen og igjen at lokal forankring og lokale prioriteringer må ligge til grunn for innsatsen om vi skal ha forutsetninger for å lykkes med dette. Men i den politiske debatten om bistand forholder vi oss ikke til dette i det hele tatt. Da er det våre prioriteringer som står i fokus, og samarbeidspartnere på mottakersiden føler seg overkjørt, sier Lemvik til Bistandsaktuelt.

Han leder til daglig en organisasjon som samordner norske misjonsorganisasjoners bistandsarbeid overfor norske myndigheter. 

Les portrettintervju med Lemvik her: Han savner solskinnslandet

 

Basert på mer enn 20 år i bistandsbransjen mener Lemvik notatet gir et realistisk bilde av den frustrasjonen folk i mange partnerorganisasjoner opplever.

– Når vi vet at de er frustrert over å bare måtte forholde seg til donors prioriteringer, så bør vi gjøre noe med det. Men det er nettopp det som er så nedslående. De opplever ikke at vi spør dem eller lytter til dem.
 
– I notatet heter det at bistandsmottakere sjelden eller aldri inviteres til å komme med innspill til norsk utviklingspolitikk. Hvorfor er det slik?
 
– Samarbeidslandene i sør ytrer seg på globale møtepunkter, for eksempel utviklingskonferansene, men vi har ikke inntrykk av at det gjøres noe systematisk arbeid for å involvere mottakersiden inn i våre regjeringers utviklingsstrategiske arbeid. I den dagsaktuelle debatten, for eksempel knyttet til statsbudsjettet, er det praktisk vanskelig å innhente systematiske tilbakemeldinger fra partnere i sør. Det er en stor utfordring for norsk utviklingssamarbeid at så mange av prioriteringer blir til som et politisk prosjekt på hjemmebane. Og så lenge grasrota i mottakerlandene ikke høres, risikerer vi at ingen stilles til ansvar for eventuell svak måloppnåelse for norskstøttet innsats.
 
Lemvik innrømmer at også Digni selv har mye å gå på med tanke på å involvere samarbeidspartnere bedre.

– Og vi er nok ikke alene om det, men skal vi lykkes kreves det en helhetlig strategi fra utenriksforvaltningen og Norads side.
 
– 13 respondenter kan vel ikke kalles representativt utvalg?
 
– Nei, det er et begrenset utvalg, og det gjør vi rede for i rapporten. Formålet har vært å gå i dybden med et knippe representanter vi føler at har gode forutsetninger for å svare på spørsmålene. I seg selv gir ikke rapporten grunnlag for å trekke konklusjoner, men det som kommer fram her er konsistent med det som har framkommet i lignende undersøkelser, og stemmer godt med de erfaringene vi har hatt med våre samarbeidspartnere.
 
Lemvik og Digni håper notatet kan bidra til å sette fart på en debatt om hvem som bør legge føringer for norsk utviklingspolitikk.

– Det er de som har på seg skoen som vet hvor den trykker. Vi trenger en debatt om hvordan vi kan avstemme utviklingspolitikken vår med faktiske behov og ønsker i sør, og hvem som kan tale på vegne av befolkningen i sør. Er det norske organisasjoner? Nasjonale og overnasjonale fora? Vi frykter at regjeringen er i ferd med å miste kontakten med grasrota i innsatslandene, sier Lemvik.

Publisert: 08.11.2016 06.45.04 Sist oppdatert: 08.11.2016 06.45.05